Runen Is kom til meg på slutten av 1999. Alt stanset opp, jeg kunne ikke lenger fungere skikkelig i min jobb. Jeg klarte ikke alt det jeg hadde klart tidligere, Det begynte med en autoimmun sykdom og endte etterhvert opp i en slags kronisk utmattelsestilstand.
Men jeg skjønte etterhvert (etter noen år), at for meg var runen Is en healing-rune, en bærer av transformasjon og en læremester. Den tvang meg til å stanse opp, til å se på mitt liv, og til å ta noen valg. Når noen dører lukker seg, åpner seg andre, som kan gi ny retning og nye perpektiver. –
Av og til må man stanse opp for å kunne komme videre. Av og til må man lukke øynene for å se klart. Tilsist lærte runen meg å stanse tiden, slik at jeg til enhver tid skulle ha evigheten i eie og fri adgang til gleden.
Med lukkede øyne ser jeg på runen Is og føler meg takknemlig. – «Du kom når jeg trengte deg mest. Men nå skilles våre veier for en stund inntil vi ser hverandre igjen når vi skal»
Odins Runer 