Fra meg til de som gråter

Jeg drømte en natt at Chagall’s akvareller ble kalt «gråtens barn», da de ble til ved at Chagall vetet sin akvarell-pensel med tårer da han malte dem.

Jeg tenkte – dette måtte kunne være en fin trøst for de som gråter: Ta frem akvarell skrinet – samle dine tårer i penselen, stryk den mot fargene og mal. Gråt så mye du kan. Jo mere du gråter, jo vakrere blir sluttresultatet. Når bildet er ferdig, er sorgen lindret. Kanskje kommer den tilbake, men da kommer det kanskje tårer nok til enda et bilde. Bildene blir dine egne «gråtens barn». Jeg tror nok de vil få en særegen glød, slik Chagall sine akvareller hadde. Lykke til med sorgen. Måtte du finne lindring, og måtte tårene bære frukter.

Det har vært perioder i livet da jeg selv har grått mye. Leit, synes jeg, at jeg ikke allerede da, hadde fått denne drømmen som en veiledning.

Mange mennesker sier: «Ikke gråt». Det sier aldri jeg. Det finnes intet rensemiddel så godt som tårer. Så jeg sier heller: «Gråt så mye du kan». Tårer er kjærlighet i flytende form.

Denne har vi bare én av

– sier Vibeke. Skal vi kvitte oss med den? – eller skal det bli en super-kopp til de aller hyggeligste anledninger? – Tja, at det bare er én av den trenger ikke å være en ulempe. Det er bare én av meg, og det er bare én av Vibeke. Likevel setter vi jo stor pris på hverandre. Vi fant enda en kopp som det var bare én av, litt mere barokk i stilen. Så da har vi hver vår super-kopp Vibeke og jeg. Og på Nespresso-butikken i Ski fant vi tre typer julekaffe, som det smakte kaker av i tillegg til herlig kaffesmak. Så – mens verden går sin skjeve gang, koser vi oss med vår kaffe i håp og forvissning om at alt går bra til sist, og at det som skjer på en eller anen måte er dypt meningsfullt. Vi vil gjerne at alle skal ha det godt, og vi begynner med oss selv. Og det får vi til.

Åndelig abnorme piker

Hmm – det fantes engang en institusjon beliggende på Torshov ved navn «Anstalten for aandelig abnorme piker». Det mentes kanskje «psykisk utviklingshemmede piker», men med «åndelig abnorm» får jeg helt andre assosiasjoner, mer i retning av «kvinner med åndelige evner utenom det vanlige», noe jeg setter pris på. Abnorm betyr vel «utenom det normale». Jeg er jo selv gift med en kvinne som jeg betrakter som «åndelig abnorm» i betydningen «særs åndelig begavet», og jeg setter jo stor pris på det

Barns magiske verden

Min kone, Vibeke, satt på sengekanten hos sitt to år gamle barnebarn, og snakket om løst og fast, da vesla plutselig kastet et overrasket blikk på sin lekebjørn Baloo. Hun hevet øyebrynene og lente seg frem mot Baloo. Så ble hun skikkelig morsk og ga bjørnen et dask. Hun sa noe slikt som: «Du får ikke ligge i sengen min mer. Gå bort fra sengen!» – Så kom storesøster og tok seg av bjørnen Baloo. «Jeg skal passe på ham jeg», sa hun, og tok Baloo over til sin seng.

Vibeke spurte vesla hvorfor hun plutselig var blitt så sint på Baloo, og vesla svarte: Baloo har sagt stygge ord til meg.

Du verden. Mens hun snakket med farmor Vibeke, ble hun altså avbrutt av den uhøflige og rappkjeftede lekebjørnen, som åpenbart hadde avfyrt en serie med fornærmelser. Det sier meg noe om barns magiske verden, en verden der døde ting kan snakke, en verden der ikke bare dukker, men også biler og møbler er levende vesener. I toårs alder flyter fantasi og virkelighet sammen, og jeg synes det er helt herlig.

Senere i livet skyves fantasien til side. Jeg har en følelse at man ofte «kaster ut barnet med badevannet», som man sier. Fantasien er en vidunderlig gave. Som voksen har man lært å skille mellom fantasi og virkelighet. Men jeg ønsker fantasien en renessanse i det daglige liv. Av og til kan det være svært givende å bli som en toåring igjen. Av og til kan det være til stor inspirasjon å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. En klar virkelighetsoppfatning supplert med et lag fantasi på toppen gjør livet virkelig magisk.

En ikke ukjent galileer, Yeshua ben Yosef, sa engang, at for å komme inn i himlenes rike, må man blir som et barn igjen. Og jeg lurer på om det ikke var akkurat dette han da hadde i tankene. For å komme inn i himlenes rike, må man beherske kunsten å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. Selv jobber jeg iherdig (eller ganske bedagelig) med å lære meg denne kunsten