Hos barnepsykologen

Da jeg var liten var jeg i time hos en barnepsykolog. Kjell hette han. Muligens Kjell Svendsen, men jeg husker ikke helt. Men jeg husker at jeg forundret meg stort over hvor barnslig han var. Han, en voksen mann, oppførte seg som om han skulle være på min alder. Enten gjorde han seg til, eller så måtte han være noe tilbakestående. Hvis han gjorde seg til – hvorfor kunne han ikke bare slappe av og være seg selv, tenkte jeg. Det fikk da være måte på underlig oppførsel. Må innrømme at jeg ble litt irritert. Hvordan han tolket det, er ikke godt å si

Å være jøde

(Rapport fra drømmeland)

Hun var som en mor for oss, den eldre damen. Hun ba oss på middag titt og ofte, ga oss ofte gaver, i form av mat, klær eller praktiske ting til huset. Og vi satte stor pris på det, min kone og jeg, fordi vi var fattige, hadde lite å klare oss for. Jeg hadde tre par sko som jeg satte stor pris på, og som jeg stelte pent med.

Plutselig en dag, begynte den eldre damen som vi satte slik pris på, å behandle oss annerledes. Hun kastet og ødela ting vi hadde som betød mye for oss, hun nektet oss mat, og hun kritiserte oss for de minste ting. Hun kastet to av mine sko, fordi hun ikke syntes at slike som meg fortjente å være så godt skodd. Jeg forsøkte å være ekstra snill og hensynsfull, men det hjalp ikke.

Vi skjønte at vi ikke var velkommen der mer, så vi måtte gå, med én gang, uten å få med oss sakene våre. Vi syntes det var så merkelig at den tidligere så snille damen hadde forandret seg så fullstendig i forhold til oss. – Men etterhvert skjønte vi, at det var fordi vi var jøder.

Ute på gaten traff vi en musiker, en heavy metal rocker som vi kjente. «Kom til oss», sa han. «Men vi har ingen penger», sa vi. «Det spiller ingen rolle», sa han. Slike som dere er alltid velkomne uansett.

Min dobbeltgjenger

(Rapport fra drømmeland)

Min dobbeltgjenger hadde funnet rett vei hjem – og det skulle feires med middag på en eksklusiv restaurant. Maten var servert. En servitrise sto til venstre for meg, avventende, for å høre hvordan maten smakte. Alt var lekkert servert – dekketøy og dekor var fantastisk, men maten, det var jo bare kjøttkaker, poteter, brokkoli og brun saus, velsmakende nok, men ikke særlig spennende, syntes jeg, til en slik eksklusiv restaurant å være.

Vel, foran meg, og litt til høyre, bak en blomsteroppsats, satt min dobbeltgjenger. Han lignet nok meg på en prikk, men han var litt mer røff av personlighet. Han var opptatt av damene på kjøkkenet. Heller ei stor, tjukk og sur svenske, sa han, enn tjue små «søtnosar». Jeg skjønte ikke riktig hva han mente med det, men det hørtes festlig ut. Min dobbeltgjenger var en merkelig fyr. Det var nok et lykketreff at han fant veien hjem. Og det var så absolutt en feiring verdt.

Trifouilly des Oies

(Rapport fra drømmeland)

Kanskje den merkeligste drøm jeg har hatt? – Jeg drømte, at jeg drømte noe, om franske fiktive stedsnavn, Trou de Ville, Trifouilly des Oies, om å finne de riktige ordene, slik at historien ble magisk. Disse franske stedsnavnene er jo en paralell til de norske fiktive stedsnavn Huttiheita og Gokk. – Jeg drømte så, at jeg vekket meg selv for å skrive drømmen ned. Slik var altså drømmen – og så vekket jeg meg selv – for å skrive ned drømmen om drømmen.

Det blir nesten som en russisk babushka-dukke dette her – en drøm i en drøm. Når jeg tenker meg om har jeg hatt flere slike. Jeg skal bruke stikkordet «drøm i drøm» for å gjøre det lettere å finne tilbake til dem.