Faun

Jeg oppdaget nettopp en gruppe som kaller seg Faun. Det var noe nytt for meg. Høres bra ut – så jeg ville gjerne dele min nye oppdagelse.

Vibekes stemme

Jeg husker så godt en dag på Costa Blanca, oppe fjellene nær Guadalest. Jeg satt på terrassen utenfor Torben’s studio og hørte Torben og Vibeke improvisere sammen. Vibeke er altså min skjønne frue. Musikken bare formet seg og satt som et skudd ved første opptak. Jeg var forundret og temmelig imponert.

Musikk for denne natten

Denne franske komponisten, Pascal Comelade, fascinerer meg. Jeg fryder meg hver gang jeg oppdager noe nytt. Kanskje jeg kan hjelpe andre til å oppleve noe nytt. OK. jeg gjør et forsøk herved.

Splittsag med bue

(Rapport fra drømmeland)

Freddy Mercury viste meg et nytt instrument han hadde funnet opp, splittsag med bue. Selve sagen, var en lang håndsag med tagger på begge sider og splittet opp på langs, slik at det ble en hånd-dobbeltsag, der hvert blad kunne bøyes og svaie for seg.

Det slo meg at den egnet seg best for solo-opptreden, da man ellers lett kunne skade sine kolleger. Om det i befippelsen ble kuttet noen kabler, det fikk nå være. Sagen var tung og det var vanskelig å holde sagbladene på rett kjøl under opptreden.

Samtale med J.S.Bach

(Rapport fra drømmeland)

I natt hadde jeg i drømmeland den glede å møte ingen ringere enn Johann Sebastian Bach, som var i strålende humør og som villig lot seg intervjue om sin musikk. Jeg spurte ham hva det kom av at musikken hans var så evig ung, så like «diggbar» til enhver tid.

Han svarte at det var den samme trangen som fikk folk til å danse, som fikk ham selv til å komponere musikk. Musikken er i harmoni med kroppens rytmer. Så selv om det ikke er dansemusikk, får man nok lyst til å danse når man hører den, så den er vel derfor jeg, hrm, kaller den «diggbar».

Jeg traff Bach hjemme hos ham selv sammen med noen felles venner. Han var uten parykk, og kledd i en slags morgenkåpe. Han så ikke like streng ut som på bildene, men hadde et vidunderlig smil. Han virket litt usikker når jeg kom inn, men tødde raskt opp da han så hvor glad jeg var over å treffe ham.

Koyaanisqatsi

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen dreier seg om krysset Lambertseterveien / Antenneveien, Jeg har hatt en annen drøm om dette veikrysset ganske nylig, drømmen om den vietnamesiske jenta som synger så vemodig «Quand ils sont justes, je cesserai de m’imaginer».

Denne gangen var det «Flyvåpenets dag» med et forrykende show borte i veikrysset. Det var jagerfly og helikoptere i luften, og store hvite plakater hang fra himmelen og ned i krysset. Flyvåpenets budskap var at det var til for den alminnelige borger og for lokalsamfunnet, og at hvem som helst i lokaladministrasjonen skulle kunne rekvirere støtte fra luftvåpenet til enhver tid. Eksempler var den lokale sogneprest, legekontorer, kommunalt ansatte, samt bakeren på senteret.

Mens alt dette foregikk var jeg tilstede i leiligheten der jeg vokste opp, i Antenneveien 6, 2. etasje. Jeg var tenåring og bodde der sammen med mor og far. Men vi opplevde et renn av pressefolk, som var innom for å dekke begivenhetene borte i krysset. De kom og gikk. Jeg måtte ta meg av dem, vise den ut på verandaen, der det var best utsyn. Jeg måtte passe på at de fikk med seg sakene sine (dyrt fotoutstyr) da de gikk.

Dette kaoset av folk ble forsterket av at man spilte verket Koyaanisqatsi – Life out of Balance av Philip Glass på høyt volum. Denne musikken gikk som en rød tråd gjennom hele drømmen. Selv om musikken i partier kan virke vill og kaotisk, er den vakker og musikalsk stringent (som en moderne JS Bach). Jeg er svært glad i musikken til Philip Glass, så musikken fikk meg til å nyte situasjonen.

Musikkteori

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Vi var samlet ca 20 elever rundt en morsom og inspirerende lærer som underviste oss om Brahms og Beethoven. Vi gjennomgikk de siste strykekvartettene til Beethoven, kalt «de gale strykekvartettene», blant annet opus 133 – «Grosse fuge». Som kjent var Beethoven døv da han komponerte disse, så han kunne ikke høre sin egen musikk annet enn i tankene. På slutten av sitt liv sprengte han noen grenser for hva musikk kunne være. Han ble mer og mer eksperimentell i sitt uttrykk, og voldsomt kraftfull. –

Det viste seg at Brahms også hadde slike sider. Vi ble presentert for noen av Brahms sine aller seneste verker.

Læreren (eller professoren om man vil) hadde hele tiden noen overraskelser på lur, noen gaver han ville dele ut til elevene. Han var så populær og så interessert selv, at undervisningen kunne foregå flere døgn i strekk. Når man ble for trett, sov man bare, det var helt greit det, mens undervisingen fortsatte. Noen ganger sov professoren, mens studentene diskuterte det de hadde lært. –

Det var en fin drøm. Tusen takk for inspirerende undervisning, sier jeg.

Draculas endelikt

(Rapport fra drømmeland)

Tja, på morgenkvisten kom oppfølgeren til forrige drøm, der jeg måtte kjempe med grev Dracula. Da jeg våknet etter forrige drøm, var det et åpent spørsmål hvem som vant, men her kommer altså fortsettelsen, i min morgendrøm:

En ørkenby, føltes som det kunne vært i Nevada. En liten spøkelsesby, Western stil. I en bygning delte to firmaer plassen. Det var Rosie’s Motorsykkel-byrå, side om side med det kommunale notearkiv.

Jeg var innom notearkivet for å se etter sjelden gammel musikk for sopran på oppdrag av Vibeke. Det var på notearkivet jeg traff grev Dracula, som gravde i skuffene etter dramatisk orgelmusikk, Max Reger fortrinnsvis (Dracula var jo kjent som en dyktig organist).

Da han så meg ble det altså kamp mellom ham og meg, som skildret i forrige drøm. – Og hvordan gikk det? – Jo, jeg drepte ham, i selvforsvar. Og jeg dro hjem. Men som mordere flest – jeg måtte tilbake til «åstedet» for å se hva som skjedde der.

Jo, politietterforskning var igang, og utenfor huset støtte jeg på advokat Geir Lippestad, som gjerne ville ta på seg forsvarer-rollen i min sak, siden den var såpass interessant. Vel, jeg slo meg til ro med det, gikk inn i bygningen. Men denne gang svingte jeg til venstre, inn til Rosie’s motorsykkelbyrå, for å leie motorsykkel til Vibeke og meg, så vi kunne få oss noen forfriskende turer i det fri.

Tung og lett musikk

Ja, det er vel noen underlige uttrykk. Man kunne jo gjøre følgende eksperiment. Man tager en standard minnepinne og fyller den med såkalt tung musikk, f.eks. an av Beethovens siste strykekvartetter. Så veier man minnepinnen. Deretter sletter man innholdet og fyller den med tilsvarende mengde lett dansemusikk, f.eks musikk av Vikingarna. Men veier den påny. Så kan man sammenligne, og man kan kanskje konkludere med at tung musikk veier mer enn lettere musikk. Men det kan hende at man trenger en meget nøyaktig vekt for å se forskjellen. Men etter å ha forsøkt var forskjellen påtakelig.

 

Hjerter i takt

Noen forskere har registrert et underlig fenomen. Når et kor synger sammen, så vil hjerteslagene synkronisere seg. Etter å ha sunget sammen i et par minutter, slår alle hjertene den samme takten. Det er vakkert, og det viser hvilken vidunderlig kraft som musikk og sang kan bære med seg.

Musikk har det til felles med livet, at det er rytmer som bringer liv og holder livet ved like. Musikk kalles ofte for levende, og man kan godt skjønne hvorfor. Det jeg lenge har lurt på er om ikke musikk er en livsform, som begavede mennesker kan hente ned, eller kanalisere. For meg får ihvertfall denne tanken mange brikker til å falle på plass