Noe nytt i mitt liv

Det å forholde seg til en indre guide, det er noe nytt for meg. Men blant folk jeg kjenner er det ganske vanlig, virker det som. Jeg er vel sent ute, men jeg føler jo at jeg har adskillig glede og nytte av det. De fleste holder vel samtaler med guiden for seg selv, men jeg velger å være åpen, slik jeg pleier å være.

Odin: Du – vi må ha en prat.
Guide: Ja – her er jeg.
Odin: Hyggelig å ha deg i nærheten.
Guide: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Odin: Jeg føler meg litt «rar» og «uttafor».
Guide: Det er bare følelser. Du er helt fin, men du må jo lære å takle alle slags følelser i løpet av ditt liv. Du vil ha store fordeler av det. Bare stol på meg.

dotmatrix-0005

Odin: Du? – Kan du bare være her hos meg en stund?
Guide: Det er klart det. Jeg blir her en stund hos deg.
Odin: Jeg nyter ditt selskap.
Guide: Og jeg nyter ditt.

Odin: Føler meg bedre nå. Tusen takk skal du ha.
Guide: God natt, Odin. Sov godt og drøm søtt.

Reklamer

Amor omnia vincit

For to dager siden skjedde det en tragedie. Jeg hadde gitt undulatene våre mat, og jeg plasserte buret ute på balkongen. De liker jo så godt, å følge med på hva som skjer i nabolaget, fuglene. – Men jeg glemte å lukke døren på buret, Og ut de fløy. – På kvelden oppdaget vi at buret var tomt. Og jeg følte meg å så mislykket, så for meg at de ville fryse ihjel, eller bli drept og spist av katter.

Vibeke tok seg en tur, snakket med noen barn i nabolaget, fikk vite at noen i Hebekkveien 12 hadde funnet en undulat. Neste dag fikk vi et tips. Noen oppe i Hebekkveien hadde funnet en undulat og tatt den inn til sine egne. Og der fant vi Fredrik. Det ble en trist kveld og morgen for ham.

Men idag hørte Vibeke undulat-kvitter i nabolaget. Hun tok med buret ut, med Fredik i. Om ikke lenge satt Ida på buret. Vibeke grep Ida varsomt, og førte henne inn i buret, inn til Fredrik, som var ellevill av gjensynsglede. Men likevel, doiing, han hakket etter Ida. Dårlig gjort, å forlate meg.

Men nå er de sammen igjen, leker og kvitrer som før, full av spillopper og glede. Så godt at det gikk bra. Amor omnia vincit. Kjærligheten overvinner alt.

un-1.jpg

Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Væremåte-kanalisering

Det meste jeg ser av kanalisering, er kanalisering av ord og tanker. Men det finnes en annen form for kanalisering, og det er kanalisering av måter å være på, av pur hjerteenergi, men det er mer anonymt.

Folk legger knapt merke til det, men hvis de legger merke til det i det hele tatt, vil det kanskje manifestere seg i sympati og godfølelse, trygghet og glede. Man sier tale er sølv men taushet er gull. Det er vel fordi det største og dypeste trives i stillheten. Men jeg, jeg prater i vei, og skriver så blekket ryker – hehe

 

Satorika

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har jo vært på minicruise til Kiel, og ned første natten våknet jeg med denne drømmen der jeg ble meg presentert begrepet «et satorikon». Et satorikon var definert som en liten sirkel med spirituell relevans. Flertallsformen var «satorika». I drømmen forsøkte jeg en ny healing / selvutviklings-meditasjon jeg hadde lært meg. Innledningsvis skulle man se for seg sinnet / pannelappen som en skjerm oppdelt i et rutenett, som i et puslespill. Så skulle man med tankens kraft la de forskjellige rutene skifte plass inntil små sirkler (satorika) kom til syne. Man kunne kjenne hvor behagelig å frigjørende det var hver gang en ny sirkel dukket opp. Tilsist ville alle de små sirklene danne en større sirkel en såkalt «satorikon satorika». Da var alle problemer løst. Alt som gjenstod var harmoni og dyp glede.

 

Hvor langt er det til målet?

Hvor langt er det til målet?  er det mange som spør seg, og føler at det er lang vei igjen. Da kan det være godt å vite at målet er hos en hele tiden. Selve målet, det er reisen i seg selv. Hvert skritt på veien er målet med reisen. Hvis man klarer å se det slik, trenger man ikke å vente på gleden over å ha kommet frem. Den gleden kan man kjenne hele tiden. Om det går sakte, eller om det går raskere, det spiller ingen rolle. Det som er viktig, er at man nyter reisen.

p-1