Märtha Louises kleskolleksjon

(Rapport fra drømmeland)

Denne gang skulle jeg være vertskap for Märtha Louise, Ari Behn og et stort følge som skulle feire en ny kleskolleksjon som Märtha Louise hadde hatt stor suksess med. Og klærne var virkelig vakre. Det gikk i hvitt og varm oker, kombinert med anheng i sølv med mørkeblå smykkestener. Märta var i storform og skinnende blid som alltid.

Selskapet skulle holdes hos min mor (som døde for noen år siden). Forsamlingen strømmet inn i en et par store busser som skulle kjøre oss ditt selskapet skulle være. Jeg sirkulerte rundt og skulle sørge for at alle hadde det bra. I den forbindelse gikk jeg og pratet med Ari, som var blid og hyggelig, men som så litt sliten ut.

«Kunne du gjøre meg en tjeneste?» spurte han meg med et litt matt smil. «Joda, hva kan jeg gjøre for deg?» svarte jeg. «Kunne du få din mor til å be forsamlingen å dempe seg litt?» spurte han, «jeg er litt sliten, skjønner du.» «Du har ikke hodepine, vel ?» spurte jeg, «jeg tror vi har noe Paracet liggende hjemme». «Neida, det går bra, bare vi får roet ned forsamlingen litt», svarte Ari og steg på bussen. Så dro vi avgårde til selskapet.

Underjordisk tilværelse

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen befant jeg meg dypt under jordens overflate. Jeg beveget meg langs korridorer, med tapet på veggene og med grønnmalte dørstokker i grovt treverk, Dørene var av tre, som på gamle gårdsbruk. Men korridor-systemet var oppstykket og isolert. Så det var egentlig ingen vei ut.

Men det gjorde ingen ting, for jeg hadde evnen til å bevege meg gjennom fjell. Og jeg kunne sveve fritt opp og ned langs dype sjakter. Jeg gikk langs disse korridorene og imellom dem, og etter hvert kom jeg ut i en sal der jeg møtte en gruppe ungdommer, hyggelige, litt hippie-aktige og på min alder (ca. 30 år gamle i drømmen). Det var planlagt en ekspedisjon, som jeg gjerne ville delta på. Vi vandret langs underjordiske stier, og kom etterhvert frem til en grotte der vi skulle overnatte.

Det var endel telt der allerede, hvor det oppholdt seg endel utenomjordiske vesener. Inne i teltene sov de utenomjordiske i uthulte steiner. De hadde menneskekropper, men deres ansikter var hunde-ansikter. De var alle ikledd en slags romdrakter for å beskytte seg mot vår atmosfære som var svært fremmedartet for dem. Selv om de sov hadde de øynene åpne og kunne se oss. Deres øyne var vennlige og kloke, slik at man umiddelbart kunne føle vennskap og sympati. Vi forlot de utenomjordiske og fortsatte vandringen langs de underjordiske stier.

Så så vi til sist en lysning. Vi kom ut og beveget oss langs en trang og dyp grøft i en åker og ut til en bebyggelse av hvite hus med røde teglsteintak i et fjell-landskap med utsikt til havet langt der nede. Det minnet meg litt om Lambertseter, drabantbyen til Oslo der jeg vokste opp. Slik sluttet drømmen. Jeg satte igjen med følelsen av at alle mine problemer var løst, at alle mine sorger var forbi, og at fra nå av kom alt til å gå bra.

Hvorfor er datamaskiner firkantede?

(Rapport fra drømmeland)

Var på et arrangement der følgende typer mennesker deltok: Ari Behn og Märtha Louise, gamle data-pionerer, og syke barn det skulle lages en hyggelig forestilling for. Det som var viktigst av alt, var å ha en avslappet holdning, å ikke se på klokka.

Jeg kom i prat med en data-kjendis, muligens Jon Bing, og han sa til meg: «Er du klar over hvorfor dataskjermer er så firkantede?» – og han fortsatte: «Jo, det er fordi datamaskiner opprinnelig ble skapt av skallede gamle menn!»

Sacrebleu-syndromet

(Rapport fra drømmeland)

 

Det var arrangert kliniske studier over tid av en sykdom kalt Sacrébleu-syndromet. Vi befant oss i en fransk småby. Jeg visste ikke helt hva det skulle dreie seg om inntil jeg så en kvinne kom syklende gatelangs i høy fart BAKLENGS. Selve sykkelen var konstruert slik at den var til å sykle baklengs på. Det som overrasket meg mest, var at sykkelen ikke engang var utstyrt med speil. Så hun kunne jo ikke se hvor hun syklet, om det var noen hindringer i veien, tenkte jeg.

Professoren forklarte oss studenter hvordan denne sykdommen egentlig artet seg, og ga oss en forklaring på hvorfor speil på denne personens sykkel ikke var nødvendig. – «Sacrebleu-syndromet», sa professoren, «er definert ved at sjelen er 180 grader feilplassert i legemet. Dette impliserer at det vi ser på som baksiden av et menneske, egentlig er forsiden, sett fra dette menneskets eget perspektiv.»

Jeg fikk anledning til å omgås en del mennesker som var merket av syndromet. De satt eller sto alltid med ryggen til meg mens vi snakket sammen, men jeg oppdaget at de skilte seg ut på andre måter enn bare det mest påfallende. De var enestående hyggelige og kloke, og det føltes som om de så dypt inn i sjelen min, selv om de vendte ryggen til meg mens vi snakket sammen.