Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

melancholia

Reklamer

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

melancholia

Gaver fra mumie og tiger

(Rapport fra drømmeland)

En natt befant jeg meg på et overbefolket konferansehotell. Det var såpass fullt at folk satt på stoler og hørte forelesninger til og med i korridorene. Så det var vanskelig å komme seg frem og å finne ut hvor man skulle.

Men jeg hadde med meg en tjener, som fikset alt for meg, så da gikk alt som smurt. – Men denne tjeneren var en slags mumie, nesen var borte, og det venstre øyet likeså. Under løsnede bandasjer kunne jeg se deler av hodeskallen – men det gjorde ingenting. Han var så blid, sympatisk, vennlig og grei at man knapt la merke til det – dessuten var han svært elegant kledt, i en kaftan med fint snitt – stoffet var brodert av silke og gull – og så rent og nystrøket ut. Så flotte klær har jeg aldri sett.

Plutselig dukket han opp med en svært spesiell flaske vin. Flasken så ut som et overflødighetshorn. Det var en personlig gave fra ham til meg. –

Litt senere kom et bud med en tilsvarende flaske. Denne gang fikk jeg beskjed om at den var sendt meg som en gave fra en Facebook-venninne som pleide å kalle seg for Tiger.

 

Karneval i Oslo

(Rapport fra drømmeland)

Jeg vanket i et miljø av magikere / shamaner, på hybler og i kjellere, i telt og i grotter. Noe var under planlegging – og snart slo det ut i full blomst – det var karneval i Oslo – med flotte kostymer og oppfinnsomme mekanismer.

Etterhvert skjønte jeg at alle «typene» som ble fremstilt, var modeller det skulle skrives om, råstoff til bøker –

(En detalj: I en av kjellerne hadde REMA1000 en kjellerbod med noen gamle vinflasker, en vinballong og noen støvete striesekker. En gammel rusten sykkel hadde de også der.)

 

Når noen dører lukker seg

Selv var jeg teknolog, da trettheten rammet meg. Jeg mistet mine evne til multitasking, og jeg mistet også kunnskapen min. Det hele ble altfor komplisert. Ved siden av fysisk tretthet, opplevde jeg også en sterk mental tretthet. Og livet føltes med ett ganske meningsløst. – Så jeg måtte en tur innom depresjonen. –

Men kloke folk har sagt: «Skal man hente frem den virkelig gode vinen, må man ofte en tur nedom den aller dypeste kjelleren». – Det var ikke lett å være der, men etterhvert er jeg da kommet meg opp igjen – med den virkelig gode vinen, som det ble sagt. Den var dyr, men vel værdt prisen. Nå nyter jeg den – i fulle drag – og jeg lar meg beruse av den.

 

Jeg opplevde vel at adskillige dører smalt igjen med et brak, for aldri å åpne seg igjen, men jeg har jo også opplevd at nye dører åpnet seg. Jeg har jo vært nødt til å ta skikkelig tak i følelsene mine, finne ut av det. Og jeg har fått god hjelp underveis.

Gjennom disse nye dørene har jeg oppdaget andre sider ved livet, nye horisonter, som jeg setter stor pris på, og som jeg aldri hadde fått lært å kjenne hvis det ikke var for sykdommen. Slik sett har sykdommen fungert som en slags læremester og guide.

Masala

(Rapport fra drømmeland)

Det var fest på slottet (slottet i Oslo) og jeg var blitt tildelt en oppgave. Det var mange barn tilstede. Jeg fikk en eske fylt med små isbjørner og bamser, alle sammen hvite, ca tre cm store, lagd av en slags isopor. Oppgaven min var å gå rundt, smile og være hyggelig, og å dele ut de små lekene til barna som var til stede. Og barn var det mange av. Slotts-festen var en slags barnas fest. Men barna var ikke særlig interessert i de små hvite lekesakene, så etterhvert ga jeg fra meg hele esken og fant meg heller noen hyggelige folk å prate med.

Jeg og et par venner forlot festen og dro ned på Grand Café. Mens vi sto der og skravlet, kom Märta Louise forbi sammen med et par venninner, og de satte seg ned i en salong noen meter fra oss. Vi overhørte en av venninnene si til Märtha Louise: «Vi hørte du hadde en søster som hette Masala?». Og Märta Louise svarte: «Jeg trodde ikke jeg hadde noen søster, men jeg hadde visst det likevel.» – Jeg sa til mine venner, men følget i kroken kunne vel ikke unngå å høre det: «Men Masala, det er jo en Siciliansk hetvin? – Det kan da ikke stemme at Märtha Louise har en søster som heter det?»

Etterhvert kom det oss for øre, at Märtha Louise hadde fått seg en ny kjærest, og at det ville forventes at denne nye kjæresten skulle stå frem og holde en offentlig tale under en gallamiddag på slottet.

Det ble visst på tide å ta kvelden. På vei hjem satt vi, som passasjerer, i en sort limousin med sotede vinduer. Sammen med oss på setene bak i bilen satt en eldre «hemmelige tjenester» fyr i mørk dress. Tilbakelenet og overlegen bemerket han: «Men uansett blir det jo JEG, som skal skrive talen.»

Jeg måtte vurdere om denne drømmen var «god nok» til at jeg skulle gidde å vekke meg selv for å skrive den ned. Jeg vet jo at gjør jeg ikke det, så ville den gå tapt for alltid. Jo – den var ikke «så værst», tenkte jeg. Dessuten kunne det jo være interessant å undersøke om Masala virkelig var en Siciliansk hetvin, – Så jeg vekket meg selv – sto opp – og satte meg ved Mac’en. Jeg fant fort ut at Masala – det var ingen vin, men en velkjent indisk krydderblanding (Garam Masala). Så gjensto det bare å skrive ned drømmen – og her er den.

Da jeg våknet, måtte jeg jo google litt for å finne ut av det, og jeg fant ut at masala er en indisk krydderblanding, men Marsala derimot ( med «r») er en Siciliansk hetvin. Så jeg var da inne på noe likevel.