Ånden Tilmeddot

I nattens drøm gikk jeg i åndelære. En gammel mann foreleste om forskjellige ånder, og om hva disse åndene kunne hjelpe til med. «Ånden Tilmeddot», sa han, «er en vennlig ånd. Den er gammeldags høflig, åpner dørene for deg der du ferdes, bærer din bagasje hvis du har tungt å bære. Åpner også dører du aldri så, og leder deg gjennom saler du ikke ante eksistensen av.»

Tilmeddot og jeg vandrer gjennom en slik sal, og hun sier til meg: «Arkitektens mening med denne salen, var å skape et perfekt samspill mellom lys og mørke». – Jeg satte meg på en stol i mørket mellom to vinduer. «Hvorfor sitter du i skyggen?» spurte Tilmeddot. «Solen blir for sterk», svarte jeg, «men jeg får farge av solen, selv når jeg sitter i skyggen».

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

To drømmer om lys

(Rapport fra drømmeland)

Begge disse drømmene besto i at en stemme leste noe opp for meg, og slik var de:

Det gode lys

Det gode lys skinner kun i mørke
der andre lys ikke slipper til.
Kun i den dypeste natt finner du lys nok
til å se deg selv slik du virkelig er.
Det gode lys er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt på veien hjem

Solens lys

Solens lys lengter etter de store havdyp
trenger seg så langt ned som det kan
og når det slukes av mørket
lengter det stadig lenger og sier:
Jeg kommer ned til deg, min kjære.
Jeg kommer ned til deg imorgen.

Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Å vandre i ansjos

Mye gøy med salmer, særlig i tidlig skolealder. Da jeg var liten, startet alle skoledagene med salmesang (og et FaderVår). Tekst-misforståelse under salmesangen var så mange og morsomme at det kunne vært skrevet bok om det. Den beste hittil (humrer fortsatt når jeg tenker på det) var knyttet til salmen «Med Jesus vil eg fara». Akkurat denne ble trukket frem, til min store førnøyelse av en Facebook-venninne. «Å vandra i hans ljos» ble oppfattet som «å vandra i ansjos» – Ansjos hører julen til, så jeg tenkte salmen burde kategoriseres som julesalme. – Men det var noe mer med denne salmen. Teksten lød: «hans fylgjesvein å væra, å vandra i hans ljos.» Jeg lurte på hva «fylgjesvein» var for noe. Assosierte til «fyllesvin», men tenkte ikke så mye mer over det. Uansett så var salmer av mystisk natur – meget mystisk, igrunnen.

 

Peru

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var sammen med andre på ekspedisjon til Peru og Andesfjellene for å studere restene etter en utdødd indianerstamme. De bodde i fjellhuler. Dypt inne i fjellet bodde de. Men uansett hvor mørkt det var, var det alltid lys nok til å se og til å finne frem, da disse indianerne hadde funnet opp en slags evighets-lykter lagd av uthulede kokosnøtter.

Kyndelsmesse

(Rapport fra drømmeland)

Det skulle feires lysmesse for første gang på det lille stedet ute i havgapet. Det var min oppgave å hente lyset, installere det og vise hvordan det skulle brukes, Vibeke og jeg hadde forsert vilt og farlig terreng for å hente det ned, og for å bringe det inn. Et lite lys ble fastmontert og forankret i en benkeplate inne i kirkerommet. Et annet, gigantisk lys (stort som et fyrtårn) ble forankret og fastmontert ute på selve eiendommen. Begge ville bli tent i seremoniens løp.

 

Ikledd tunge ornater, og med røkelse og orgelklang i luften, skred biskopen og jeg oppover midtgangen, med ministranter og korsbærer foran oss. Kirken var mørklagt, men ville ganske snart bli fyllt opp av et tiltagende, til sist nesten blendende lys. Mange var rørt over å se meg der, da de så dette som en gammel hednings tilbakevenden til kristendommen. Men jeg visste bedre.

Ved å introdusere lyset, innførte jeg noe nytt som ville komme til å forandre kirken innenifra, slik at det til sist ikke ville bli noen skygge igjen. Jeg var i denne forstand lysbringeren – en luciferullus (liten Lucifer). Men jeg holdt det skjult, for ikke å skremme.

Fakta-opplysninger: Kyndelsmesse (lysmesse) er (fra gammelt av) festen for Jesusbarnets fremstilling i tempelet i Jerusalem 40 dager etter fødselen. Feires 2. februar. Navnet Lucifer betyr lysbæreren / lysbringeren og stammer fra bibelens ord der djevelen assosieres med morgenstjernen (antakelig planeten Venus). – «Å, som du er falt fra himmelen, du skjønne morgenstjerne!» – (Jes 14: 12)

Fifty jars of light

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Faget var historie og temaet var Egypt.

Det ble undervist om Egypt i tiden da pyramidene i Giza ble bygd. Undervisningen foregikk på engelsk. Professoren brakte oss med sine ord tilbake til Egypt, der vi fikk stifte bekjentskap med en helt spesiell yrkesgruppe, noen høyt respekterte spesialister.

Spesialistene, som ble kalt «kongemakere», hadde et godt utvalg av teknikker for å bygge opp et menneske på det åndelige plan. En av teknikkene de brukte ble kalt «fifty jars of light».

Det ble brukt tekniske hjelpemidler. Vi ble fortalt om hva det var, om fremstillings-prosessen, og om hvordan det ble brukt. Etter at jeg våknet husket jeg ikke i detalj noe særlig om denne teknikken, men jeg har en følelse av at jeg har lært noe likevel.

 

Fremtiden

(Tankespinn)

Teknologiske gjennombrudd har gradvis endret vår verden. Vi har opplevd store endringer over tid. Selv har jeg opplevd gleden ved å delta i den demokratisering av informasjonsflyt som fremveksten av internett har stått for. På mange måter kan det sammenlignes med Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten.

Men nå er tiden inne for nye gjennombrudd, og jeg stiller spørsmålet: Hva blir det neste? – For all del, la oss ikke henge oss opp i gamle gjennombrudd. Jeg tror veien går gjennom det man kaller virtuell virkelighet.

I fremtiden vil man få bøker man kan gå inn i, og oppleve som en deltaker. Forfattere vil kunne skape nye verdener, endog hele universer. Men slikt vil kreve en ny teknologi, uendelig mye raskere og kompleks en det vi til nå har vært vant med.

Jeg tror veien vil gå via biologiske computere og frem til computere av lys. Men da vil man ha passert uttrykket «computer». Selv utrykket «teknologi» vil være overskredet. Den erkjennelse man vil komme frem til, tror jeg, er at fantasien, og drømmer, også er en form for virkelighet, dog former for virkelighet med andre naturlover.

Slik vil man oppleve en utvidet forståelse av verden, og av hva det vil si å være menneske på jord. Og man vil våkne opp til en erkjennelse av hvilke påvirkningsmuligheter man har. Dette vil man finne i skjæringspunktet mellom de forskjellige virkeligheter.

Det vil medføre større frihet, men også større ansvar, kanskje nye former for ansvar. Nøkkelen vi ligge i forståelsen av hvordan de forskjellige virkeligheter påvirker hverandre. Ja dette var litt tankespinn på en tidlig morgen, for den som er interessert i denslags. Men det er jo jeg.