Et ryddig alter – et ryddig sinn

Jeg har vært ekstremt sliten i en periode, og det har vært mye rot omkring meg. Men jeg husker jo, jeg vet jo så godt, at mitt alter gjenspeiler mitt sinn, at et ryddig alter gir ro i sinnet. Så jeg jobber med meg selv ved å jobbe med mitt alter. Et ryddig alter gir ro, balanse og orden i sinnet.

Kanskje jeg kan inspirere andre til en lignende praksis. Bygg et alter omkring ditt hjerte, omkring det du skatter høyest i ditt liv og i ditt univers. På den måten får du muligheten til å nærme deg det, til å influere det og til å samstemme deg med dine høyeste idealer, slik at ditt hjerte slår i takt med jordens, og universets hjerte.

Complexio oppositorum

Motsetningenes forening – det er også en del av meningen med livet, i hvert fall for meg. Når jeg tenker over hva som er mine hjertesaker, hva jeg elsker å beskjeftige meg med, har det med slikt å gjøre – det å bringe himmelen ned på jorden, det å forene det rasjonelle og det irrasjonelle, virkeligheten og fantasien, det å skape en syntese mellom våkenland og drømmeland. Det er derfor jeg arbeider med å erobre drømmeland, forsøke å finne ut av hvordan naturlovene der fungerer, for å kunne dra nytte av det. Og det er derfor jeg ser etter det magiske i tilværelsen. Når jeg tenker tilbake, har det alltid vært slik for min del. Og jeg trenger ikke nødvendigvis å oppnå noe. Å arbeide med det er mål nok i seg selv.

Et ryddig alter – et ryddig sinn

Jeg har vært ekstremt sliten i en periode, og det har vært mye rot omkring meg. Men jeg husker jo, jeg vet jo så godt, at mitt alter gjenspeiler mitt sinn, at et ryddig alter gir ro i sinnet. Så jeg jobber med meg selv ved å jobbe med mitt alter. Et ryddig alter gir ro, balanse og orden i sinnet.

Kanskje jeg kan inspirere andre til en lignende praksis. Bygg et alter omkring ditt hjerte, omkring det du skatter høyest i ditt liv og i ditt univers. På den måten får du muligheten til å nærme deg det, til å influere det og til å samstemme deg med dine høyeste idealer, slik at ditt hjerte slår i takt med jordens, og universets hjerte.

Underjordisk tilværelse

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen befant jeg meg dypt under jordens overflate. Jeg beveget meg langs korridorer, med tapet på veggene og med grønnmalte dørstokker i grovt treverk, Dørene var av tre, som på gamle gårdsbruk. Men korridor-systemet var oppstykket og isolert. Så det var egentlig ingen vei ut.

Men det gjorde ingen ting, for jeg hadde evnen til å bevege meg gjennom fjell. Og jeg kunne sveve fritt opp og ned langs dype sjakter. Jeg gikk langs disse korridorene og imellom dem, og etter hvert kom jeg ut i en sal der jeg møtte en gruppe ungdommer, hyggelige, litt hippie-aktige og på min alder (ca. 30 år gamle i drømmen). Det var planlagt en ekspedisjon, som jeg gjerne ville delta på. Vi vandret langs underjordiske stier, og kom etterhvert frem til en grotte der vi skulle overnatte.

Det var endel telt der allerede, hvor det oppholdt seg endel utenomjordiske vesener. Inne i teltene sov de utenomjordiske i uthulte steiner. De hadde menneskekropper, men deres ansikter var hunde-ansikter. De var alle ikledd en slags romdrakter for å beskytte seg mot vår atmosfære som var svært fremmedartet for dem. Selv om de sov hadde de øynene åpne og kunne se oss. Deres øyne var vennlige og kloke, slik at man umiddelbart kunne føle vennskap og sympati. Vi forlot de utenomjordiske og fortsatte vandringen langs de underjordiske stier.

Så så vi til sist en lysning. Vi kom ut og beveget oss langs en trang og dyp grøft i en åker og ut til en bebyggelse av hvite hus med røde teglsteintak i et fjell-landskap med utsikt til havet langt der nede. Det minnet meg litt om Lambertseter, drabantbyen til Oslo der jeg vokste opp. Slik sluttet drømmen. Jeg satte igjen med følelsen av at alle mine problemer var løst, at alle mine sorger var forbi, og at fra nå av kom alt til å gå bra.

Lofotens natur

Jeg møtte i drømme en venninne fra tiden i Rondane, Anne-Karin, som bor i Lofoten.

Hun sa til meg: Jeg skulle gjerne fortalt om den vakre naturen i Lofoten, men jeg kan ikke.Naturen der er så mye mer enn bare natur. Hvis jeg fortalte, ville den bli bare natur igjen. Det er som en vidunderlig bestevenninne-hemmelighet mellom meg og moder jord. Jeg kan ikke fortelle den til noen, for da ville det ikke være noen vidunderlig hemmelighet lenger.

 

Mellom aktene

En kopp kaffe mellom aktene – å nyte livet mellom livene – å se ting i perspektiv. Noen tanker på sengekanten en fredagskveld.

Dengang jeg var student i Oslo gikk jeg mye på Operaen. Vi var en liten gjeng. En av oss var lys-tekniker der, så vi hadde gleden av å se noen forestillinger oppe fra lys-broen, der vi lå på maven og så forestillingen rett ovenfra – et guddommelig perspektiv kan man kanskje kalle det.

Og i pausen ble vi ledet langs stål-trapper og trange korridorer ned i skuespiller-kantinen, der vi drakk kaffe sammen med opera-sangere i full mundur. Der var fiender plutselig venner igjen, som smilte og lo, komplimenterte hverandre med roller godt spilt. –

Av og til tenker jeg på livet her på jorden som et teaterstykke, en gigantisk såpeopera, der man spiller sine roller etter beste evne. Noen spiller skurker, noen spiller helter, men de fleste spiller småroller.

Uansett, i livet mellom livene tror jeg man kan møtes på samme måte som opera-sangerne i kantinen, være venner og komplimentere hverandre med roller godt spilt.

 

Å velge virkelighet

Det finnes så mange virkeligheter, men jeg tror det er lurt, å la livet på jorden være et bevisst valg, å se på det som et privilegium. Det er nok ikke alle unnt, å oppleve dette.

Helt fra jeg var ganske liten, lengtet jeg etter å reise langt, for å oppleve fremmede planeter, for å kunne møte fremmede livsformer og kulturer, drevet av nysgjerrighet og forskertrang.

Men så plutselig innså jeg, at mine lengsler jo var gått i oppfyllelse. Jeg var jo ankommet her, på planeten vi kaller jorden, fri til å se meg om og registrere inntrykk så mye jeg ville, og til å bli kjent med andre som var innom, utveksle tanker og erfaringer. Føler meg takknemlig.

En «après vie» opplevelse

Av og til sitter jeg og dagdrømmer. Det blir nesten som å drømme om natten. Det hender historier kommer til meg. Denne gang, idag, kom en historie om et intervju for nyankomne til dødsriket, hvordan intervjuet kunne utspille seg. Her kommer et utdrag. Men jeg fortsetter nok å skrive på denne historien senere. Virker som om den kan være begynnelsen på noe:

Nå – hvordan var det da – livet som menneske på jord? Spesielt – svært spesielt, må jeg si. Hvordan vil du karakterisere det? Mmm – tjaa – enveiskjørt reise der tanker følelser og materielle strukturer møtes, enveiskjørt langs en tidsakse. Men det er jo bare en grov karakteristikk. Det var jo mye mer enn det. Det var en stor opplevelse egentlig.

Hva satt du spesielt pris på? At det var spennende først og fremst. Spenningen var tuftet på forestillingen om at mine kunnskaper var begrensede. Siden jeg ikke hadde noen facit for hånden, var jeg hele tiden spent på hva som ville skje, med meg, rundt meg, og med hele verden generelt. Den underlige forestilling om at jeg manglet noe var en følge av den førstnevnte forstilling. Dette førte til et drama der håp, lengsler og tilfredsstillelse danset ballett. Man blir virkelig revet med, men særlig behagelig er det ikke.

Noe annet jeg satte stor pris på var det som kalles humor. Humor er barn av et utvalg tanker og følelser. «Vinklinger» er et godt ord. Vinklinger, spesielle perspektiver, synsmåter som får kroppen til å riste i hikstende latterkuler. Å la seg lede av humoren inn i latterens verden er som å stoppe tiden, som å tre inn i et vidunderlig paradis. Men jeg skjønte aldri humorens vesen til bunns. Jeg mistenker at humoren er et levende vesen som lurer i kulissene, et vesen med en fantastisk og fengslende personlighet, som det går an å bli kjent med, som det går an å bli venner med. Skulle gjerne utforsket denne humoren grundigere. Kanskje jeg på tross av strevet kunne ønske meg enda et liv som menneske på jord. Kanskje jeg kunne finne ut av det?

 

Mennesket og naturen

Det snakkes så mye om mennesket på den ene side og naturen på den andre, enten som om man var fiender, eller som om vi var naturens foreldre, som har ansvar for den og må passe på den. Det er nok holdninger som har sine røtter i den bibelske forvalter-idé.

Selv har jeg brutt med denne idéen og ser på meg selv som natur, en uandskillelig del av naturen omkring oss. Det føles godt, og jeg inviterer andre til å følge på.

Og når det gjelder miljøvern; Det er ikke moder jord som er i fare. Hun ble født lenge før menneskene så dagens lys, og hun vil nok overleve menneskeslekten. Hun klarer seg alltids. Nye arter oppstår, og gamle arter går til grunne. Slik har det alltid vært. – Men moder jord består. Ihvertfall i noen milliarder år, inntil hun oppslukes av solen.

Det er menneskene som er i fare, som en del av naturen, dersom vi ikke skjerper oss. Men overleve, det vil vi nok, stadig mer etterhvert som tiden går, for livet har alltid vilje til å leve, uansett om det er dyr, planter eller mennesker.