Hvordan står det til med Gud?

Vi har en religiøs høytid bak oss, og det kan jo være naturlig å stille seg det spørsmålet. Jeg har mine tanker om dette:

Min oppfatning er at gudsbildet utvikler seg og modnes over tid. Det feminine aspekt er på vei inn. Det vil nok dukke opp helt nye gudsbilder etterhvert, tilpasset dagens spirituelle følsomhet.

Jeg tror at underkastelse tilhører en forgangen tid. Man vil se på guder og gudinner som venner og hjelpere, som man er fortrolige med, fordi de representerer de dypere lag av oss selv, og guden, gudene vil kunne hjelpe oss å vinne nye innsikter.

Det er fint å drømme om hvordan en god gud, gudinne skal være, men det ligger i guders natur å overgå alt vi kan forestille oss, men slik er det jo også med menneskets dypere lag. Men nettopp ved å gå dypere enn tankene kan, vil vi kunne komme videre.

Det vil være viktig at religionen er levende, dynamisk og personlig, og at den ikke stivner i dogmatiske bøker og fastfrosne oppfatninger.

Jeg håper og tror at religion kan spille en positiv og inspirende rolle i tiden som kommer

Reklamer

Gode forklaringer

Rett som det er, skjer det ting som vi har behov for å forklare. Jeg tenker nå spesielt på naturfenomener, gjerne dramatiske sådanne. Hvilke forklaringer som blir brukt har variert opp gjennom tidene avhengig av kunnskap og virkelighetssyn. I vår tid er det den naturvitenskapelige forklaringsmodell som dominerer. I vikingtiden så man kanskje dine guders lynne og aktiviteter som en forklaring.
Det som kjennetegner vår tid, slik jeg ser det, er at virkelighetsforståelsen blant folk er blitt mye mer rikholdig og variert. Man omfavner gjerne naturvitenskapen, men har ikke lenger noen klokkertro på at den kan forklare alt. Man antar nok, og det med rette, at vitenskapen om noen år vil vite adskillig mer enn idag, og at dagens vitenskapelige skråsikkerhet, i fremtiden kanskje vil møte noen overbærende smil. – Dermed står man fritt til å velge andre forklaringsmodeller, enten som et supplement, eller som et alternativ.
Det som er fascinerende, synes jeg, er at forskjellige forklaringsmodeller godt kan stilles ved siden av hverandre uten å være i opposisjon, men snarere som forskjellige vinklinger på et fenomen. Et typisk eksempel på dette er bibelens skapelsesberetning stilt opp mot Darwins teorier om menneskehetens tilblivelse. I en periode ble dette sett på som en konflikt der man måtte velge enten / eller. Men i dagens samfunn kan disse synsmåter leve godt sammen selv hos et enkeltindivid.
Det er fullt mulig å betrakte Darwins teorier som viktige og sikkert riktige samtidig som man synes det samme om bibelens beretninger. Det er mulig dersom man ser på Darwins forklaring som en biologisk forklaringsmodell, mens bibelens forklaring ses på som en spirituell / religiøs forklaringsmodell der en skapers rolle i dette legges vekt på. Det kan være to sider av samme sak.
Men en forklaringsmodell er kun en forklaringsmodell. Selv tviholder jeg ikke på noen av dem, men stiller meg åpen. Jeg kan godt leke med forskjellige forklaringsmodeller, men det forblir en lek.

En vinter i Valhall

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde overvintret i Valhall – for å lære gudenes navn å kjenne. Jeg var innesperret en hel vinter, av is og snø. Det var ikke mulig å komme seg derfra. Men til sist: Snøen smeltet og isen brast. Det var på tide å åpne Valhall for allmenheten.

Når jeg kom tilbake til den vanlige verden, hva skulle jeg si om Valhall? – Jo, jeg ville si at det var trygt å oppholde seg der. Det var som å være forskanset bak murer av jern. Ingen piler kunne treffe deg – og du var udødelig.

Som en forberedelse for å ta imot andre hadde jeg nedlagt mye arbeid i å sortere gudenes navn. Tiden var inne for å åpne – for å invitere andre inn. Men i siste øyeblikk tenkte jeg: Det er bedre å forlate Valhall usortert – for enhver ønsker vel å sortere gudene på sin egen måte. Det er jo slik man blir kjent med dem.

 

 

Gudenes navn

På terskelen mellom virkelighet og fantasi, denne spesielle tilstanden jeg nyter av og til, da kan jeg se og oppleve at mine guder kommer meg i møte, de som betyr aller mest for meg. De står der på terskelen, og kommer gjerne inn. Jeg kjenner dem, men jeg vet ikke hva de heter. Det virker som om navn er overflødig. De kjennes jo på sine egenskaper. Men likevel – jeg vil gjerne vite deres navn.

Jeg hadde en drøm, drømmen om min vinter i Valhall. I drømmen overvintret jeg der for å lære gudenes navn å kjenne – så navn var viktig for meg. Jeg la mye arbeid i «å sortere gudenes navn» – hva nå enn det måtte bety – som en forberedelse på å slippe andre inn. Men til slutt fant jeg det best å forlate Valhall usortert, fordi enhver vel ønsker å sortere gudenes navn på din egen måte – det er jo slik man lærer dem å kjenne.

Drømmen er fortsatt gåtefull for meg. Kanskje det er best å unngå navn? Kanskje det er bedre å gjette navn enn å kunne dem? Kanskje gudenes navn bevisst holdes tilbake? – I gamle dager mente man jo at det å kjenne ånders eller guders navn var det samme som å ha makt over dem. Ønsker jeg makt over guder? – Nei, det gjør jeg ikke. Jeg ønsker vennskap og samarbeid, så de kan trygt si meg sine navn – skal holde navnene hemmelig om så må være – også guder må få lov til å være litt sære, om de vil.