Windows-offiserer

Nå er det ganske mange år siden jeg benyttet meg av Microsoft Windows. Jeg bruker Mac nå, og har svært få problemer. Men i Windows-tiden husker jeg godt disse feilmeldingene som strømmet på. Noen av feilene hadde navn som miltære offiserer. Det var i hvertfall én general og én major som meldte seg til stadighet. Deres navn var General Protection Error, og den andre det var Major Security Violation. Om de klarte å forsvare systemet var vel uklart, men de sto virkelig på, gutta.

Nærhet og verdighet

(Rapport fra drømmeland)

Min guide, Taptapoui, betrodde meg at hun var en gudinne, med alt det innebærer av verdighet, kunnskaper og makt. – «Glem mitt navn. La meg være et mysterium» sa hun til meg, «Jeg er større enn mitt navn. Jeg har mange navn. Jeg er mer enn navn kan romme.»

«Når jeg har fått vite det, betyr ikke det at du bli mer fjern og utilgjengelig for meg?» spurte jeg.

«Neida, min venn, tvert imot. Det betyr at vi kommer hverandre nærmere, for du er også guddommelig, selv om du ikke legger merke til det nå. Min oppgave er å vekke deg fra søvnen, få deg til å huske hvem du er.»

Jeg omfavnet henne og kysset henne på kinn. Hun omfavnet meg og slapp meg ikke.

Diminutiv

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Yippi. Tilbake i seriedrømmene jeg kaller Nattuniversitetet. Denne gang var faget Skandinaviske Språk og temaet var Dimininutiv (kjælenavnsformen av personnavn).

Professoren brukte pekestokken der han pekte mot tavla og forklarte.

«I de skandinaviske språk», sa han, «forekom diminutiv mer i det svenske enn i det norske språk. Det er også verdt å merke seg, at det er en form som utelukkende viser seg i forbindelse med guttenavn, mannsnavn. Her ser dere noen eksempler på svensk bruk av diminutiv.» Han pekte på en tabell på tavlen:

Nils – Nisse
Michael – Micke
Lars – Lasse
Bo – Bosse
Per – Pelle
Karl – Kalle.

Norsk diminutiv er fattigere, da det ikke kan brukes på så mange av den totale mengden navn. Det kjennetegnes ved en tilføyelse av -mann eller -emann til stammen.

Eksemler: (han pekte)

Jens – Jensemann
Hans – Hansemann
Per – Peremann

En digresjon: «Noen navn blir oversatt fra et Skandinavisk land til et annet», forklarte professoren. «Det norske navnet Øystein blir til navnet Östen i Sverige. I den svenske formen kan enkelte adjektiv føyd til navnet skape misforståelser. Man kan si «snälla Östen», «goda Östen», men ikke «fjärran Östen».

Sykkeltveit

Hmmm – automatisk ordretting er greit å ha i tekstbehandleren enten det er Word eller Pages (Mac). Selv bruker jeg Pages og Scrivener. Likevel kan det medføre de underligste konsekvenser.

Rettefunksjonen hadde engang store problemer med å forstå at det gikk an å hete Mykkeltveit. Ingen kan da hete noe slikt? – Så rettefunksjonen foreslo en rekke alternative navn som kunne godtas, blant annet Sykkeltveit.

Ja, jeg må jo innrømme at Sykkeltveit er et navn som er lettere å forstå. Alle vet jo hva en sykkel er, men mykkel derimot – man må jo være sprenglærd etymolog for å finne ut av et slikt navn.

Så jeg vurderte en tid sammen med min fru å søke om navneendring fra Mykkeltveit til Sykkeltveit, bare for å gjøre mitt navn lettere å forstå – mer brukervennlig. Men det «kokte bort i kålen» som man sier. Og selv kålen forsvant ganske raskt. Spist er spist.

 

En vinter i Valhall

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde overvintret i Valhall – for å lære gudenes navn å kjenne. Jeg var innesperret en hel vinter, av is og snø. Det var ikke mulig å komme seg derfra. Men til sist: Snøen smeltet og isen brast. Det var på tide å åpne Valhall for allmenheten.

Når jeg kom tilbake til den vanlige verden, hva skulle jeg si om Valhall? – Jo, jeg ville si at det var trygt å oppholde seg der. Det var som å være forskanset bak murer av jern. Ingen piler kunne treffe deg – og du var udødelig.

Som en forberedelse for å ta imot andre hadde jeg nedlagt mye arbeid i å sortere gudenes navn. Tiden var inne for å åpne – for å invitere andre inn. Men i siste øyeblikk tenkte jeg: Det er bedre å forlate Valhall usortert – for enhver ønsker vel å sortere gudene på sin egen måte. Det er jo slik man blir kjent med dem.

 

 

Gudenes navn

På terskelen mellom virkelighet og fantasi, denne spesielle tilstanden jeg nyter av og til, da kan jeg se og oppleve at mine guder kommer meg i møte, de som betyr aller mest for meg. De står der på terskelen, og kommer gjerne inn. Jeg kjenner dem, men jeg vet ikke hva de heter. Det virker som om navn er overflødig. De kjennes jo på sine egenskaper. Men likevel – jeg vil gjerne vite deres navn.

Jeg hadde en drøm, drømmen om min vinter i Valhall. I drømmen overvintret jeg der for å lære gudenes navn å kjenne – så navn var viktig for meg. Jeg la mye arbeid i «å sortere gudenes navn» – hva nå enn det måtte bety – som en forberedelse på å slippe andre inn. Men til slutt fant jeg det best å forlate Valhall usortert, fordi enhver vel ønsker å sortere gudenes navn på din egen måte – det er jo slik man lærer dem å kjenne.

Drømmen er fortsatt gåtefull for meg. Kanskje det er best å unngå navn? Kanskje det er bedre å gjette navn enn å kunne dem? Kanskje gudenes navn bevisst holdes tilbake? – I gamle dager mente man jo at det å kjenne ånders eller guders navn var det samme som å ha makt over dem. Ønsker jeg makt over guder? – Nei, det gjør jeg ikke. Jeg ønsker vennskap og samarbeid, så de kan trygt si meg sine navn – skal holde navnene hemmelig om så må være – også guder må få lov til å være litt sære, om de vil.

 

Setersetersetra

eller Sætersætersætra (foreslått, men avvist). – Ja, det finnes faktisk et sted som heter det. Men det må da være en bakgrunn for navnevalget, tenker jeg. – Kanskje man bare ville gjøre det KLINKENDE KLART – at dette var en seter, i tilfelle noen skulle være det minste i tvil. – Men derved røper man jo, at det kan finnes grunner for å mene, at stedet ikke er en seter. Ellers hadde man vel ikke vært så påståelige gjennom navnevalget.