Pythagoras sin mysterieskole

På sine eldre dager startet den greske matematikeren og filosofen Pythagoras en mysterieskole for dem som ønsket å innvies i universets hemmeligheter og nå en høyere åndelig utvikling.

Etter å ha ventet i lang tid, mottok aspirantene sin første innvielse, som var hemmelig, og kun ment for dem som skulle innvies. Men vi lever jo i en tid da alt som har vært hemmelig, skal frem i lyset. Så man kjenner nå til hva Pythagoras sin innvielse til mysteriene besto av.

Og det var slik:
Pythagoras hvisket inn i aspirantens øre følgende ord:

«Vær din egen far. Vær din egen mor. Elsk deg selv med maskulin kjærlighet. Elsk deg selv med feminin kjærlighet.»

Jeg ser for meg feminin kjærlighet som omsorg. Pass på å kle deg godt mot kulden. Sørg for at du får den næring du trenger for å ha det godt. Sørg for å ha et rent og komfortabelt hjem, som du kan trives i. Fremhev det vakre i tilværelsen, ha det vakkert omkring deg, pynt med blomster.

Jeg ser for meg maskulin kjærlighet som støtte. Stå på. Kjemp for alt du har kjært. Jeg skal støtte deg og sørge for at det går bra. Jeg skal snakke med folk og tale din sak. Jeg skal sørge for at du lykkes i alt du bestemmer deg for å gjøre.

Summa summarum: Still opp for deg selv. Elsk deg selv på alle tenkelige vis. Så vil du også bli istand til å elske andre – for du kommer til å vite hva kjærlighet er.

Tenk, noe så vakkert. Det blir å erkjenne at vi er skapt i Guds bilde. Det blir å vekke til live det guddommelige i seg selv. Det blir å gå over fra å være et menneske til å være en guddommelig skikkelse.

 

Detail of Pythagoras with a tablet of ratios, numbers sacred to the Pythagoreans, from The School of Athens by Raphael. Vatican Palace, Rome, 1509.

Doktor Badot

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen kom til meg da vi bodde i Spania, Vibeke og jeg. Vi leide et lager i Finestrat, slik at vi hadde et sted der vi kunne stue unna ting.

En viss dr. Badot ber meg se å komme meg av gårde til skolen så fort som svint, men det er vanskelig, da jeg må til lageret i Finestrat for å ordne opp i noe.

Jeg har fått beskjed om at kniv og gaffel ligger på feil sider av tallerkenen. Jeg får imidlertid kontakt med en oppfinner som har konstruert et redskap som er både kniv og gaffel. Bruker jeg det, kan det aldri mer bli feil – og da er det ikke lenger noe som kan hindre meg i å nå undervisningen i tide. Da vil dr. Badot ikke lenger ha noe å klage over.

Jeg var glad over at problemene var løst, en gang for alle.

Skolestart

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Det var skolestart. Jeg var én av fem elever. Vi var to menn og tre kvinner. Skolen var en slags feltagent-skole. Vi måtte kunne bevege oss sikkert og trygt i fiendtlig terreng, måtte kunne gjøre oss usynlige ved behov, kunne bli i ett med omgivelsene. Vi måtte kunne komme tett innpå hvem som helst, uansett hvor godt bevoktet de måtte være, og vi måtte kunne komme oss unna igjen, uansett hvilke sikkerhetstiltak vi måtte møte.

Mandatet vårt var å hindre krig, å løsne opp i alle konflikter mellom land, og mellom andre grupperinger. Vi var samlet i et gammelt klasserom. Om kort tid skulle vi kastes ut i det, enkeltvis bli plassert i konfliktområder og bli overlatt til oss selv for å kunne vise hva vi dugde til.

Jeg møtte mine fire medelever og følte enslags gjensynets glede. Og straks hver enkelt tok til ordet, frydet jeg meg over hvor dyktige og velegnet de var for sine oppgaver. Jeg var stolt av dem. Det var min type mennesker. Og jeg visste at de andre følte det samme.

Situasjonen minnet meg om det første møtet med mine «medstudenter» på shamansamlingene i Rondane. Jeg er fortsatt stolt over dere, folkens. Det er en stor glede å ha blitt kjent med dere. Og jeg vil alltid være her dersom dere trenger hjelp og støtte, eller bare noen å prate med.

École supérieure de Magie

(Rapport fra drømmeland)

 

Det var tidlig på 1800-tallet i Paris. Jeg var studieveileder ved den ærverdige magi-høyskolen og hadde ansvar for å ta meg av nye studenter. Det var mye fattigdom på den tiden, og det var ikke trygt å bevege seg omkring. Men jeg hadde gode kontakter i Paris sin underverden, og kunne fortelle studentene hvor det var trygt å ferdes. Studentene var preget av en slags loslitt eleganse. De kom tydeligvis fra gode familier, men familier som var blitt fattige.

Selve skolen holdt til et gotisk palass, ganske unnselig sett fra gaten, men det åpnet seg en vidunderlig arkitektonisk verden straks man kom inn gjennom de høye portene.

Nye studenter stilte meg naive spørsmål om hva faget magi egentlig gikk ut på. Jeg svarte, høyt inspirert, at faget lå i skjærings-punktet mellom psykologi, filosofi og kunst – at det representerte de høyest tenkbare emner den menneskelige forstand kunne beskjeftige seg med. Jeg så det tentes et lys av inspirasjon i øynene på en student jeg snakket til.

Jeg måtte en tur over gaten for å kjøpe fyrstikker og memorerte hva jeg måtte si på fransk. Det var viktig med bestemte høflighetsfraser og det rette tonefall, ellers fikk man ikke kjøpt noen verdens ting. Så jeg krysset gaten, gikk inn i den lille forretningen og sa til mannen bak disken: «Une boîte d’allumettes, s’il vous plaît, monsieur». (En eske fyrstikker, hvis de ville være så vennlig, min herre)