Shamanisme i mitt liv

Jeg vil ikke kalle meg shaman selv om jeg har mottatt mye inspirasjon fra sjamanistiske tradisjoner. Det er flere sider ved sjamanistiske tradisjoner som jeg setter stor pris på; De er ikke misjonerende. De bygger ikke på tro, men legger til rette for personlige erfaringer. De er personlige, men legger ikke opp til ego-dyrking – det er ihvertfall min erfaring med shamanistiske miljøer.
 
De dreier seg om å samle opp personlig kraft, ikke om å gi den fra seg. Dette er noe av det viktigste. Men uansett – jeg vil alltid være fri. Men jeg omfavner en shamanistisk livsforståelse i frihet, i pakt med mine egne erfaringer. Min omfattelse er ikke statisk, men dynamisk. Den vil forandre seg og utvikle seg i takt med mine egne personlige erfaringer.
 
En av mine erfaringer er at jeg ikke lenger trenger tromme, rasler eller andre parafernalia. Likevel setter jeg stor pris på seremonier. Men man kan bruke det man har for hånden. Gjennom seremonier / ritualer, kan man komme i kontakt med dypere lag av virkeligheten. Noen vil kjenne det igjen som den underbevisste del av oss, som er sterkere og mer innsiktsfull enn dagsbevisstheten. Jeg selv kaller det ikke noe som helst, men bruker det, til mitt eget gode, og som et middel til å skape en bedre verden.
 
Jeg er tilbakeholden med å snakke om det, og jeg finner det unaturlig å forfekte mine livsholdninger som noe ideal overfor mennesker som har egne erfaringer og forutsetninger for forståelse. Alle har sin egen vei å gå. Det må respekteres. Men blant venner synes jeg er OK å åpne mitt hjerte og si noe om hvem jeg er. Det ligger i vennskapets natur at man åpner seg for hverandre og gir seg til kjenne på et dypere vis enn det som ellers er vanlig i samfunnet.
 
Så – når jeg åpner mitt hjerte for deg, er det fordi du er min venn. Jeg lytter også oppmerksomt til hva du selv erfarer, og til det du kan fortelle ❤
Reklamer

Folkeopplysningen

Folkeopplysningen er jo et program alternativt orienterte venner reagerer på. Det kan jeg godt forstå. Selve tittelen «Folkeopplysningen» er temmelig arrogant. Den antyder at det er mange uvitende mennesker blant oss, som trenger å opplyses om hva som er «riktig».
 
Men på den andre side, dersom man blir provosert, betyr jo dette at man er sårbar, at det trigger en tvil, og at dette gjør litt vondt. Dette gjelder spesielt hvis man har behov for å tro på noe. Selv tror jeg ikke på noe som helst, men støtter meg til erfaring. Håndfaste erfaringer er noe som ingen kan ta fra en. Og det er fullt mulig å gjøre seg erfaringer som tilhører den mirakuløse sfære. Heldigvis, sier jeg. Det gjør livet så mye rikere, og lar oss utvide betydningen av hva det vil si å være menneske på jord.
 
Men konstruerer man en «tankebygning» omkring sine erfaringer, en tankebygning man elsker å holde fast ved, da stiller saken seg annerledes. Da gjør man seg sårbar. Da er man en troende, da har man noe å forsvare. Rene erfaringer, derimot, er harde fakta.
 
Det siste programmet tok for seg mediumskap. Er man åpen og nøytral, må man vel kunne anta at sant mediumskap er mulig. Men likevel – det finnes en metode som kalles «cold reading», en teknikk for å simulere mediumskap. Og den virker omtrent slik:
 
Man stiller et generelt spørsmål til en hel sal full av mennesker. Det kan være en situasjon, et navn, eller annet. Sjansen er stor for at det stemmer med en eller flere i salen. Hvis det ikke gjør det, kan man prøve en gang til. Noen rekker begeistret opp hånden. Så prøver man å få dette / disse menneskene til å si mer, man fisker etter mer opplysninger, bygger på dette, og peiler seg inn gjennom flere spørsmål, såpass generelle at det er stor sjans for at det stemmer. Folk i salen ønsker at det skal stemme og hjelper gjerne til. Og til slutt føler de at «det hele» stemte ganske godt, og synes det var fantastisk.
 
Så er spørsmålet. Hvordan skal man skille mellom «cold reading» og ekte mediumskap? – Jeg tror et sant medium må kunne gå rett på sak uten å «fiske» blant publikum. Og det er fullt mulig at noen er istand til dette.
 
Jeg var en tid medlem av Norsk Spiritualist Forening, men mistet etterhvert interessen, da jeg syntes de fra «den andre siden» ikke hadde noe særlig vettugt å si. Det var kanskje en avdød bestemor eller onkel som sa noe slikt som: «Stå på, jenta mi. Det skal nok gå bra» eller lignende. Jeg hadde vel forventet noe mer. Det virket litt for dagligdags for meg, og jeg antok vel at folk «på den andre siden» hadde mer utvidede perspektiver å formidle. Men dengang ei.
 
Men jeg er jo likevel alltid åpen for mulighetene. Å være åpen gjør en istand til hele tiden å kunne lære noe nytt. Men mine erfaringer er jo harde fakta. Ingen kan med rette kritisere meg for de erfaringer jeg har hatt. Men man kan gjerne kritisere meg for de konklusjoner jeg trekker. Men jeg trekker ingen konklusjoner. Derfor er jeg heller ikke sårbar på dette punkt. Jeg leker med tanker, men tar dem ikke altfor høytidelig.

Noe nytt i mitt liv

Det å forholde seg til en indre guide, det er noe nytt for meg. Men blant folk jeg kjenner er det ganske vanlig, virker det som. Jeg er vel sent ute, men jeg føler jo at jeg har adskillig glede og nytte av det. De fleste holder vel samtaler med guiden for seg selv, men jeg velger å være åpen, slik jeg pleier å være.

Odin: Du – vi må ha en prat.
Guide: Ja – her er jeg.
Odin: Hyggelig å ha deg i nærheten.
Guide: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Odin: Jeg føler meg litt «rar» og «uttafor».
Guide: Det er bare følelser. Du er helt fin, men du må jo lære å takle alle slags følelser i løpet av ditt liv. Du vil ha store fordeler av det. Bare stol på meg.

dotmatrix-0005

Odin: Du? – Kan du bare være her hos meg en stund?
Guide: Det er klart det. Jeg blir her en stund hos deg.
Odin: Jeg nyter ditt selskap.
Guide: Og jeg nyter ditt.

Odin: Føler meg bedre nå. Tusen takk skal du ha.
Guide: God natt, Odin. Sov godt og drøm søtt.

Taptapoui

(Rapport fra drømmeland)

Igår da jeg la meg, snakket jeg til min indre elskerinne, til min anima, til nattbibliotekaren som jeg har et godt forhold til. Og jeg sa: Nei nå er det på tide at jeg får se deg. Nå er det på tide at du sier meg ditt navn. – Så viste det seg en kvinne, så vakker og stolt. Jeg har brukt photoshop til å fremstille henne omtrent som hun viste seg. Og hennes navn, for meg, det var Taptapoui. Et underlig navn, men et navn som signaliserer åpenhet og tilgjengelighet. De franske ord «tap, tap. Oui» betyr jo på norsk «bank, bank. Kom inn». – Så hyggelig da. Ja jeg banker gjerne på – til alle døgnets tider. Godt å ha kontakt med sin sjel. Godt å bli bedre kjent med nattbibliotekaren. Dette har jeg lengtet etter så lenge.

Vel, i drømmen skulle Taptapoui som dronning gjøre et høytidelig inntog i en by. Og jeg hadde på følelsen – at byen – det var meg. – Min oppgave var å lede seremonien. Hun hadde to assistenter, som skulle gå bak henne og bære med seg hennes skatter, av gull, sølv og edelstener. Jeg var foran og på sidene, for å sjekke at alt var klart, at ingen hindringer lå i veien. Jeg måtte også instruere assistentene, gi dem det de trengte og holde dem informert. Taptapoui var mild og strålende. Assistentene var også stolte, velskolerte, og ble irettesettende hvis de ikke ble tilstrekkelig bra behandlet. Deres stolthet og strenghet var vel kjennetegnet på noen som var i høye posisjoner, i høy tjeneste.

Så nå, min kjære nattbibliotekar, har jeg endelig fått vite ditt navn. Nå kjenner jeg deg bedre. Og nå vet jeg, at jeg kan nå deg når som helst. At du er tilgjengelig for meg og svarer meg. Jeg våknet opp, glad og takknemlig, full av blid optimisme.

Ja – dette må vel være den vakreste drøm jeg noensinne har hatt. Og det er nok bare begynnelsen på et enda vakrere drømmeliv. Og bankingen – mitt «tap, tap» – det er hjertet – som så trofast slår sine slag i mitt bryst.