Ensom blant familie og venner

Det er vel mange som kjenner seg igjen i det at det går an, at det ikke er ualminnelig, å kunne føle seg ensom selv når man er omgitt av venner og familie. Jeg har selv følt det til tider, men med tiden har det endret seg. Jeg vet ikke eksakt grunnen til det, men jeg har noen tanker om det. Det går an, tror jeg, å kjenne alle de andre, men ikke seg selv. Da bærer man på et stort savn uten å vite hva eller hvem man savner, men jeg tror svaret i slike tilfeller er at man savner samværet med seg selv.

Samværet med seg selv, hva legger jeg i det? – Jo, jeg tror svaret ligger i at ikke bare kroppen, men også sinnet, er mangefasettert, består av mange deler, og samvær med seg selv, består i at sinnets mange deler kan kommunisere med hverandre. Når man opplever at dette skjer, kan man kjenne at alle disse åndene som kommer til hjelp, alle disse gudene man kaller på og snakker med, egentlig er deler av en selv. De er ikke bare der ute. De er også her inne, deler av en selv, for min del Nattbibliotekaren, Regental, Odin, Hekate, Tilmeddot og andre som jeg har møtt mine drømmer og som jeg føler nærværet av på dagtid. Når man opplever det, at de også er her inne, og at de er deler av en selv, vil man aldri mer kunne føle seg ensom, og hvis man skulle føle ensomhet i perioder, vil det kun være en etterklang av gamle minner.

Som illustrasjonen så fint symboliserer, vil samvær med seg selv, skape et beger man kan drikke av, en vin man kan nyte. Det er en vin jeg håper at alle vil smake på. Fra de dypeste kjellere kommer den. Og de dypeste kjellere skal den fylle. Den er selve blekket som livets bok er skrevet med.

zzz

Reklamer

Den religiøse prosessen

Som sagt så tror jeg ikke på noen verdens ting. Men jeg har da evnen til å erfare, og jeg erfarer jo en virkelighet som kan kalles religiøs, men jeg er forsiktig med å sette navn på det, vil nødig bygge noen tanke-konstruksjoner omkring det. Likevel merker jeg at det er en viss tidsmessig struktur på mine erfaringer.

Så hva er den religiøse prosessen jeg opplever? – Jo det er en tretrinns tidsfølge av erfaringer. Først opplever jeg savn, så opplever jeg lengsel, og så opplever jeg oppfyllelse av lengselen. Overgangen mellom savn og lengsel er enkel, og skyldes at savn får en til å føle seg frem til og knytte kontakt med det en savner.

Overgangen fra lengsel til oppfyllelse skjer når man innser hvor lite fruktbart det er å lengte. Når man innser det, er man villig til å ta spranget, til å slutte å lengte og i stedet ta imot / slutte seg til, slik at man kan være ett med det man lengtet etter.

Tidligere i livet kunne disse tre stegene ta flere år å fullføre. Nå tar det bare kort tid, noen få minutter, og foreningen, eller bevisstheten om den er mer varig. Når bevisstheten svekkes, trenges kun kort tid for å vekke den igjen. Men alt går jo raskere for tiden, synes jeg. Også den religiøse prosessen, heldigvis.

Men egentlig liker jeg ikke betegnelsen «religiøs». Det virker litt for pretensiøst, og litt for sentimentalt. Men det er vanskelig å finne de rette termer, synes jeg. Jeg snakker jo om helt dagligdagse ting, noe som sikkert de fleste opplever, men uten å snakke om det, da det ofte føles som for personlig. Men jeg tror ikke det er personlig. Jeg tror det er ganske allmennmenneskelig.

Jeg overhørte forresten en krangel mellom to uteliggere en gang da jeg var liten. Den ene spurte kameraten litt ertende: «Ærru blitt relliøs, eller?». Den andre svarte stolt og litt og forarget: «Ja, visst faen!» – Jeg glemmer aldri den dialogen. Den tryller fortsatt smilet frem.

dotmatrix-000

To drømmer om lys

(Rapport fra drømmeland)

Begge disse drømmene besto i at en stemme leste noe opp for meg, og slik var de:

Det gode lys

Det gode lys skinner kun i mørke
der andre lys ikke slipper til.
Kun i den dypeste natt finner du lys nok
til å se deg selv slik du virkelig er.
Det gode lys er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt på veien hjem

Solens lys

Solens lys lengter etter de store havdyp
trenger seg så langt ned som det kan
og når det slukes av mørket
lengter det stadig lenger og sier:
Jeg kommer ned til deg, min kjære.
Jeg kommer ned til deg imorgen.

Lengsel og tid

Lengsel er noe som bringer oss fremover på tidsaksen, men fører til lidelse dersom det man lengter etter ikke finnes langs tidsaksen. Lengsel etter fred gjør oss ulykkelige fordi denne lengselen til stadighet minner oss på at vi ikke har fred.

Men lengslenes mål vil alltid være tilstede, og oppnådd, i øyeblikket. Det er som om to akser møter hverandre i øyeblikket, tidens akse, og evighetens akse. Klarer man å stoppe tiden, vil man kunne erfare evigheten, en dimensjon der alle lengsler er oppfylt, der alle kamper er utkjempet, og der kun fred, kjærlighet og skaperkraft står igjen.

Det holder med brøkdelen av et sekund. Har man kun i et øyeblikk utenfor tiden erfart hva fred betyr, hva det vil si å stå på tinden, der alle mål er nådd, der alle lengsler er oppfylt, da kan man tre tilbake i tiden, og man kan holde ut i tusen år. Man trenger ikke å lete etter fred. Den er der hele tiden. Det samme med kjærligheten. Den er der hele tiden. Men det blir overdøyvet av alt ståk og mas langs tidsaksen.

Men har man opplevd sann fred bare et øyeblikk, så vet man at den er der, og da kan man holde ut og uttrykke det på sin måte, selv midt i stormen. Jeg var selv dypt ulykkelig i mange år, fordi jeg hadde så sterke lengsler, og så sterkt klar over hva jeg manglet i mitt liv.

Det var vel tankene til Eckhart Tolle gjennom hans bok «The Power of Now» som satte meg på sporet så jeg tilsist kunne erfare hva det vil si å stå på tinden og erfare fred, å erfare hvordan det er å ha fått alle sine lengsler oppfyllt. Det er mange som har opplevd dette.

Det de som har opplevd dette kan være enige om, tror jeg, er at det ikke er vanskelig i det hele tatt, at det er tilgjengelig for alle, at det ikke trenger å ta lang tid, at det ikke trenger å ta noe tid i det hele tatt, bare man vet hvor man skal sette sine føtter. Hvor da? – Utenfor tiden, i evigheten, der fortid og fremtid ikke eksisterer.

Det er nok med et øyeblikk – det holder det – det forandrer livet, det holder for en evighet

En praktisk øvelse – som kan bringe en dit på et blunk. er å forestille seg hvordan det føles når alle lengsler opphører, fordi alle sammen er oppfyllt. Fravær av lengsler kan oppleves som selve paradiset – og etterhvert kan man være både der og i tiden «samtidig». Det er lettere å leve i lengslenes verden når man vet av erfaring at de allerede er oppfylt

Hvor langt er det til målet?

Hvor langt er det til målet?  er det mange som spør seg, og føler at det er lang vei igjen. Da kan det være godt å vite at målet er hos en hele tiden. Selve målet, det er reisen i seg selv. Hvert skritt på veien er målet med reisen. Hvis man klarer å se det slik, trenger man ikke å vente på gleden over å ha kommet frem. Den gleden kan man kjenne hele tiden. Om det går sakte, eller om det går raskere, det spiller ingen rolle. Det som er viktig, er at man nyter reisen.

p-1

Lengsel og oppfyllelse

Hva er best egentlig? – Lengslene? – eller å få dem oppfylt?
Hvis det viktigste er å lengte, så kan man jo fortsette med det.
Men dersom man foretrekker oppfyllelse, bør man tenke over alle drømmer som allerede er oppfyllt, og være takknemlig.

Og hva fremtiden angår, kan man jo tenke mindre på hva man mangler, og heller dvele ved hvordan det vil føles når målet er nådd. – Ved å hengi seg til lengsler, sier man til seg selv gang på gang: «Jeg mangler noe, jeg er ikke tilfreds.» Hva er vitsen med det?

Jeg har tenkt mye på lengsler i det siste. Er lengsler noe godt i seg selv? – Ja, det kan være slik, på samme måte som reisen er like viktig som målet. Det finnes vonde lengsler, som får en til å føle seg ulykkelig, og det finnes vakre lengsler, som kan berike livet med sin lokkende skjønnhet. Jeg tror det som gjør slike lengsler så vakre, er at de bærer målet i seg på det tidløse plan. Jeg kom til å tenke på Blaise Pascal som lot Jesus si til den søkende: «Du ville ikke ha søkt meg, hvis du ikke allerede hadde funnet meg». Gjennom lengselen har man muligheter for å finne, eller å oppdage at man mottar. Det kan kanskje være enda vakrere enn å hvile i resultatet. Livet er ikke statisk. Det er dynamisk. Og lengsel er dynamisk, hører tiden til.