Tør du stå naken på torget?

Å stå naken på torget, tør du det? – Det er ikke kroppslig nakenhet jeg tenker på, men eksistensiell nakenhet, den man står igjen med når man kler av seg seg alle roller, hele sin personlige historie, alle spesielle evner og spesiell kunnskap man har tilegnet seg, alt som kan minne om tro eller overbevisning, livssyn og holdninger, all sminke eller fine klær hvis man har noen, alt som gjør deg spesiell.

Jeg har stilt spørsmålet til meg selv: Tør jeg stå naken på torget, prisgitt universet, prisgitt alle og enhver?

Det er ikke så lett å svare på det. Det ville kreve en total og uforbeholden tillit, en tillit man kun kan ha overfor noen som elsker en helt betingelsesløst. Finnes det slik kjærlighet noe sted? – Ja, jeg tror det. Mange ser et speilbilde av den i forhold til sin partner, overfor hvem man gjerne kan være naken.

Uansett om man er mann eller kvinne tror jeg man finner en slik betingelsesløs kjærlighet i det feminine aspekt av altet, hos gudinnen. Men det er vanskelig, om ikke umulig å finne noe som helst når man er avkledd enhver overbevisning eller livsholdning. Ut fra seg selv kan man kanskje aldri finne gudinnen. Men gudinnen kan alltid finne deg, gi seg til kjenne for deg, og fortelle deg, at i hennes øyne er du perfekt. Dette vil alltid være hennes brennende ønske, og med hennes styrke og kjærlighets-evner kan ingen kraft i verden hindre henne. Hun er heltinnen, den alltid seirende heltinne.

Til slutt deler hun med deg en hemmelighet, slik bestevenner deler sine hemmeligheter, og hennes hemmelighet, det er at du og hun alltid har vært ett, men at det kanskje var nødvendig for deg å stå naken på torget, for å kunne se det

———————

Noen sier altet, noen sier universet, andre sier Gud, i en eller annen variant. Kjært barn har mange navn. Selv har jeg et personlig forhold til det meste, og forholder meg helst til kreftene i personifisert form. Men det er meg. Andre foretrekker kanskje andre tilnærminger. Men jo dypere man går jo mer nærmer man seg kanskje den samme sannhet, bak alle ordene, bak alle forklaringsmodeller.

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

Drømmer i verseform

(Rapport fra drømmeland)

Ved tusenårs-skiftet skjedde det noe nytt med mine nattlige drømmer. Jeg mottok drømmer i verseform. Det var som om noen leste opp vers for meg. Noen drømmer av denne type var høytidelige, andre var ordspråk-aktige, og andre igjen var mer humoristiske. Siden mange av dem var temmelig korte, har jeg samlet noen av dem her:

Kong Sigismund

Kong Sigismund av Mosebrunn
han trådte ned i Alvelund
og slo en ring om hellig grunn.

En enkel hest

En enkel hest spiser havre.
En komplisert hest tenker seg om først.

Steintrapp

Tal vennlig til en steintrapp
og den vil føre deg oppover.
Se på den med mishag
og den vil holde deg nede.

Sverdfugl

En sverdfugl
har alltid redet
fullt av dolker.

Sovesofa

En sovesofa er grei å ha, 
men hva skal du gjøre 
når den en vakker dag våkner?

Slange fra paradis

Kom slange fra paradis !
Sno deg om mitt venstre ben,
så skal jeg sno meg om ditt høyre !

Musvåk

Sannheten er som en musvåk:
Den fortaper seg i festgleder
før den drar hjem
Den setter seg på høye gjerder
og sier: Du er min!

Knuste sjelers natt

Hva er det som stiger opp over byen?
Det er de knuste sjelers natt.
Jeg mangler blomster – men alt er stengt.
Da kjenner jeg duften av morgengry.
Dette er denne tiden 
da alle dører åpner seg –
og gatene fylles av rosenduft.

Frihet

Skulle verden settes fri idag –
med sølvpapir og diamanter på ;
Ville du ikke sette deg ned –
og brekke av en bit ;
Bare for at jeg – din gode venn –
skulle føle meg tilfreds.

Hvite slange

Brist, hvite slange !
Vit at hele vide verden smiler til deg !
Kom til meg på skapelsens dag !

Gravemaskin

Jeg er redd dere kommer opp
med en gravemaskin mellom tennene.
Det er ikke slik omsorg skal vises.
Det er ikke slik kjærlighet skal utøves.

Månen

Stenen du kastet i brønnen – 
er steget opp – og troner over skyene.
Det er månen – som lyser for deg om natten.

Neptun

Spiller de fotball på Neptun?
Er ikke det en gassplanet?
Vær ikke redd for det, lille venn.
Det er plass nok på tribunen.

Orgel

Hvem spiller orgel ved midnattstid?
Det er vinden mellom snedekte fjell.

Teoretikere

Det fins så mang slags teoretikere
En av dem er jeg – 
Jeg har en teori om deg :
At du er meg og jeg er deg !

Enhet

Det finnes kun ett menneske på jord
og dette mennesket ser på seg selv
gjennom tusen par øyne

Underforståtte budskap

Frelse – er ikke det herlig, da?

Joda, det høres herlig ut, det. Men her ligger et skjult budskap underforstått i selve begrepet. Det er underforstått at du er fordømt. Det skjønner man hvis man stiller spørsmålet: Frelse fra hva? – At menneskeheten og hvert enkelt menneske i utgangspunktet skal være fordømt, det er jeg fullstendig uenig i. Menneskeheten er elsket og skal motta kjærlighet, for kjærlighet er hva menneskeheten fortjener, og kjærlighet er hva hvert enkelt menneske fortjener, uansett hva dette mennesket måtte ha gjort. For alle gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger.

Nåde – er ikke det bra, da?

Jo, det høres fantastisk godt ut, å oppleve nåde. Men det ligger et underforstått budskap i selve begrepet. Nåde betyr at du skal slippe straff. Det er med andre ord underforstått at du fortjener straff. Og at mennesker generelt «fortjener straff» – det er jeg sterkt uenig i. Menneskene på jorden gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Når livet er over, så fortjener de kjærlighet, masse kjærlighet, og ingenting annet enn kjærlighet. En «nådig gud» blir som en mafia-boss som egentlig er livsfarlig og tilbøyelig til å drepe, men som lar deg slippe å bli drept hvis du bare føyer deg.

Pythagoras sin mysterieskole

På sine eldre dager startet den greske matematikeren og filosofen Pythagoras en mysterieskole for dem som ønsket å innvies i universets hemmeligheter og nå en høyere åndelig utvikling.

Etter å ha ventet i lang tid, mottok aspirantene sin første innvielse, som var hemmelig, og kun ment for dem som skulle innvies. Men vi lever jo i en tid da alt som har vært hemmelig, skal frem i lyset. Så man kjenner nå til hva Pythagoras sin innvielse til mysteriene besto av.

Og det var slik:
Pythagoras hvisket inn i aspirantens øre følgende ord:

«Vær din egen far. Vær din egen mor. Elsk deg selv med maskulin kjærlighet. Elsk deg selv med feminin kjærlighet.»

Jeg ser for meg feminin kjærlighet som omsorg. Pass på å kle deg godt mot kulden. Sørg for at du får den næring du trenger for å ha det godt. Sørg for å ha et rent og komfortabelt hjem, som du kan trives i. Fremhev det vakre i tilværelsen, ha det vakkert omkring deg, pynt med blomster.

Jeg ser for meg maskulin kjærlighet som støtte. Stå på. Kjemp for alt du har kjært. Jeg skal støtte deg og sørge for at det går bra. Jeg skal snakke med folk og tale din sak. Jeg skal sørge for at du lykkes i alt du bestemmer deg for å gjøre.

Summa summarum: Still opp for deg selv. Elsk deg selv på alle tenkelige vis. Så vil du også bli istand til å elske andre – for du kommer til å vite hva kjærlighet er.

Tenk, noe så vakkert. Det blir å erkjenne at vi er skapt i Guds bilde. Det blir å vekke til live det guddommelige i seg selv. Det blir å gå over fra å være et menneske til å være en guddommelig skikkelse.

 

Detail of Pythagoras with a tablet of ratios, numbers sacred to the Pythagoreans, from The School of Athens by Raphael. Vatican Palace, Rome, 1509.

Å møte seg selv i drømme

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har tidligere referert en drøm der jeg møtte meg selv som tenåring. I denne drømmen møtte jeg meg selv som tyveåring, denne gang også på Lambertseter, der jeg vokste opp. Og drømmen den var slik:

Det var interessant å møte meg selv, som i en tidsreise tilbake til en periode i min oppvekst. Vi var ikke den samme, men i slekt på en måte. Den tyve år gamle utgaven av meg selv var sjenert, tilbaketrukket, litt usikker, men full av vidunderlige drømmet. Jeg likte ham, syntes han virket sympatisk, ville gjerne gi ham noen gode råd. Ville gjerne si: Ingen grunn til bekymring, ting ordner seg, det går bra til sist. Jeg ønsket ham alt godt.

Han stirret forundret opp i luften, lyttende – som om han merket noe. Men han oppfattet ikke at jeg var der. Men han merket at det var noe uvanlig nært innpå.

Og her er jeg, over førti år senere. – Og jeg kjenner jo virkningene av velsignelsene jeg ga meg selv dengang jeg var 20 år gammel. og jeg vet: ting ordner seg. Vi er alle tatt godt vare på. Det finnes kjærlighet i overflod. Vi har aldri vært alene.Vi har alltid vært elsket. Vi er alltid blitt sett.

Amor omnia vincit

For to dager siden skjedde det en tragedie. Jeg hadde gitt undulatene våre mat, og jeg plasserte buret ute på balkongen. De liker jo så godt, å følge med på hva som skjer i nabolaget, fuglene. – Men jeg glemte å lukke døren på buret, Og ut de fløy. – På kvelden oppdaget vi at buret var tomt. Og jeg følte meg å så mislykket, så for meg at de ville fryse ihjel, eller bli drept og spist av katter.

Vibeke tok seg en tur, snakket med noen barn i nabolaget, fikk vite at noen i Hebekkveien 12 hadde funnet en undulat. Neste dag fikk vi et tips. Noen oppe i Hebekkveien hadde funnet en undulat og tatt den inn til sine egne. Og der fant vi Fredrik. Det ble en trist kveld og morgen for ham.

Men idag hørte Vibeke undulat-kvitter i nabolaget. Hun tok med buret ut, med Fredik i. Om ikke lenge satt Ida på buret. Vibeke grep Ida varsomt, og førte henne inn i buret, inn til Fredrik, som var ellevill av gjensynsglede. Men likevel, doiing, han hakket etter Ida. Dårlig gjort, å forlate meg.

Men nå er de sammen igjen, leker og kvitrer som før, full av spillopper og glede. Så godt at det gikk bra. Amor omnia vincit. Kjærligheten overvinner alt.

Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Ateist, jeg?

Jeg ble stilt et interessant spørsmål – om jeg var ateist. Dette fikk meg til å reflektere litt over hvor jeg står nå for tiden med hensyn til religioner. Svaret mitt var vel at jeg holdt meg til det som kunne erfares, men at det var mulig å erfare religiøs / spirituell virkelighet hvis man bare tok seg litt til til å trene opp evnene.

En grunnleggende / gjennomgripende følelse (erfaring) jeg har, er at alt er i gode hender, og at alt bygger på kjærlighet. – Jeg kan lett se for meg en gud, hvis jeg unngår å konkretisere, men jeg tenker da på en kjærlighetens gud.

Jeg har ikke noe forhold til begrepet «frelse» da jeg i utgangspunktet ikke tror på noen fordømmelse. En dømmende gud er ikke kompatibel med mitt gudsbilde. En vred og hevngjerrig gud, slik man leser om i bibelen, virker på meg snarere som et noe demonisk vesen, som man helst bør holde seg borte fra.