Definisjonsmyndighet

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var nyansatt som IT-ansvarlig ved Nattbiblioteket. Jeg småpratet med sjefen (nattbibliotekaren) og hennes assistent, øste ut av meg kunnskap og anekdoter omkring mitt fag, som jeg elsket, og som like mye var en hobby som en jobb. Begge to virket som nyfrelste i forhold til alle de positive mulighetene, og kommenterte (sammen med meg) bedrevitende de som var skeptiske til faget og til IT generelt.

De forundret seg over noen pakker jeg hadde på bordet – pakker med enkle gjenstander som jeg skulle sende av gårde. Så jeg forklarte: Joda – jeg og mine venner, vi sender regelmessig gjenstander til sentralrådet for søkemotorer, som utgjør den øverste definisjonsmyndighet, som eksempler på hva ting er.

Enkelt forklart: Vi sender en kaffekopp, som eksempel på hva en kaffekopp er, hvordan den ser ut, og hvordan den føles. På den måten er vi med på å påvirke hvilke svar du vil få, når du foretar et søk mot de store søkemotorene, som for eksempel Google. Og på den måten er vi i ytterste konsekvens med på å definere selve virkeligheten.

Nattbibliotekaren og hennes assistent var fulle av beundring.

Skikkelige bøker

Det er noe eget med fysiske bøker da, skikkelig innbundne i skikkelige biblioteker. Lukten av papir, lim, skinn, polert treverk, grønnsåpe og støv, lyden av knirkende trapper, tassende skritt. Kanskje finnes kroker der det går an å gjemme seg bort litt, stikke av en stund fra denne verden og tre inn i det store eventyret, utforske andre verdener.

Jeg føler jeg har et slikt bibliotek dypt, dypt der inne, et som kun er åpent om natten, da jeg og alle andre sover. Det er åpent kun for sovende. Jeg kaller det nattbiblioteket. Det er der alle drømmene ligger, alle de vakre og vidunderlige historiene. Jeg lurer på hva jeg skal få å lese i natt. Uansett hva bibliotekaren har plukket frem til meg, tar jeg mot i spenning. Å sove er ikke å kaste bort tiden. Snarere tvert imot. Alt jeg ønsker, er å bringe tettere sammen disse forskjellige former for virkelighet, for å kunne være et menneske fullt ut.

Samtale med nattbibliotekaren

(Rapport fra drømmeland)

«Vi mannfolk vet svært lite om livet», var det siste jeg tenkte i går kveld før jeg sovnet. «Kvinner vet mer.» – På tide å gjøre noe med det. Så inatt la jeg veien innom nattbiblioteket, der jeg hadde en lang samtale med bibliotekaren (en kvinne, naturligvis).

Vi snakket om den store, mytiske litteraturen, om de hellige skrifter, og om hvorfor, hvordan de berørte oss så sterkt. De var lærebøker i livet, sa bibliotekaren.

Når man havner i denne verden står man over for så mange problemer, så stor usikkerhet, at det er et desperat behov for råd og veiledning. Hvordan navigerer man? – Hvordan løser man de utfordringer man stilles overfor? – Hvordan i all verden skal man klare seg? – Hvordan skal man finne mening? –

Og der kommer den etterlengtede kunnskapen, summen av menneskelige erfaringer og guddommelig veiledning – i form av den store litteraturen

 

Nattbiblioteket

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen er nøkkeldrømmen min. Den sier noe til meg som ikke kan sies på noen annen måte. På en måte ligger den der som et kart til underverdenen, der mine skatter er å finne, og den inspirerer meg stadig – antyder på en litt høytidelig måte at jeg har adgang til det jeg drømmer om. Og slik var drømmen:

Jeg burde ikke besøke biblioteket om natten, sa folk. Det var andre folk bak skrankene etter midnatt, og deres hensikter kunne være like mørke som natten de beveget seg i. Men jeg var sta, ville gå mine egne veier. Og jeg hadde et godt forhold til nattbibliotekaren. Jeg kunne ikke se henne, det var mørkt og jeg måtte føle meg frem. Hun hadde en stemme som talte til hjertet like mye som til min nysgjerrighet og forskertrang.

Du tilhører ikke denne verden, gjør du vel? spurte jeg utforskende.

Svaret ligger vel i spørsmålet, hvisket hun fortrolig.

Hvorfor kan jeg ikke se deg? spurte jeg.

Det er fordi jeg er i ditt indre, en del av deg, svarte hun. Du er biblioteket, og jeg er din bibliotekar. Lytt til min stemme og følg mine råd, så skal det gå deg vel. Men kom nå nærmere, sa hun, bli med innover, så skal jeg finne boken du skal lese. Du skal få en bok som endrer ditt liv og livene til mange omkring deg. Om du tør å åpne den, skal jeg sørge for å skaffe deg den hjelp du trenger for å forstå det du leser.

Ut fra mørket trakk hun frem en gammel foliant med tykt gulnet papir og innbundet i tykt brunsort skinn. Denne boken var ingen vanlig bok, sa hun. Den var snarere en livets bok, denne gang skrevet med jorden som papir og med menneskeliv som blekk. Men det var et fremmed språk, vanskelig å tyde. Men om ikke lenge skulle jeg lære dette språket, og da ville jeg skjønne hva livet på jorden egentlig dreier seg om.

Dette var beskjeden jeg fikk, så jeg gikk til et stille sted og lot meg synke ned i en god stol. og jeg begynte å lese. Fragmenter av liv strømmet mot meg, fragmenter fra jorden, men også fra steder langt her i fra. Ånder og fremmede livsformer hvisket sine ord i mine ører. Helst om natten, etter at alt og alle var falt til ro. Så jeg gjorde mine notater, som en flittig student, i forvissning om at jeg ville lære dette språket innen rimelig tid, og at den store sammenhengen skulle fremtre.