Barns magiske verden

Min kone, Vibeke, satt på sengekanten hos sitt to år gamle barnebarn, og snakket om løst og fast, da vesla plutselig kastet et overrasket blikk på sin lekebjørn Baloo. Hun hevet øyebrynene og lente seg frem mot Baloo. Så ble hun skikkelig morsk og ga bjørnen et dask. Hun sa noe slikt som: «Du får ikke ligge i sengen min mer. Gå bort fra sengen!» – Så kom storesøster og tok seg av bjørnen Baloo. «Jeg skal passe på ham jeg», sa hun, og tok Baloo over til sin seng.

Vibeke spurte vesla hvorfor hun plutselig var blitt så sint på Baloo, og vesla svarte: Baloo har sagt stygge ord til meg.

Du verden. Mens hun snakket med farmor Vibeke, ble hun altså avbrutt av den uhøflige og rappkjeftede lekebjørnen, som åpenbart hadde avfyrt en serie med fornærmelser. Det sier meg noe om barns magiske verden, en verden der døde ting kan snakke, en verden der ikke bare dukker, men også biler og møbler er levende vesener. I toårs alder flyter fantasi og virkelighet sammen, og jeg synes det er helt herlig.

Senere i livet skyves fantasien til side. Jeg har en følelse at man ofte «kaster ut barnet med badevannet», som man sier. Fantasien er en vidunderlig gave. Som voksen har man lært å skille mellom fantasi og virkelighet. Men jeg ønsker fantasien en renessanse i det daglige liv. Av og til kan det være svært givende å bli som en toåring igjen. Av og til kan det være til stor inspirasjon å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. En klar virkelighetsoppfatning supplert med et lag fantasi på toppen gjør livet virkelig magisk.

En ikke ukjent galileer, Yeshua ben Yosef, sa engang, at for å komme inn i himlenes rike, må man blir som et barn igjen. Og jeg lurer på om det ikke var akkurat dette han da hadde i tankene. For å komme inn i himlenes rike, må man beherske kunsten å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. Selv jobber jeg iherdig (eller ganske bedagelig) med å lære meg denne kunsten

Båndkutting-ritualet

Båndkuttings-ritualet – hva er det?

Båndkutting er et lite rituale, en guidet meditasjon, der man nyttiggjør seg det faktum at kroppen ikke vet forskjellen mellom fantasi og virkelighet. For de som stusser på dette, er det nok å minne om hva man kjenner i spyttkjertlene hvis man i fantasien tar en solid jafs av en sitron. Man kan kalle det anvendt psykologi hvis man vil, eller man kan kalle det for heksekunst. Det spiller i grunnen ingen rolle. Hovedsaken er at det virker, og det vil man merke at det gjør. Mange har overvunnet store hindringer i sitt liv ved hjelp av dette.

For hvem kan det brukes?

Båndkutting er et rituale som brukes dersom noen har negative bindinger til et annet menneske, og ønsker å komme fri fra disse bindingene. Problemet kan være at man blir dominert av noen, at det noen man ikke tør å møte, at man konstant synes synd på noen, at man føler seg manipulert av noen, eller at noen man omgås tapper en for krefter uten at man vet hvorfor. Å kutte bånd er ikke det samme som «å ta avstand fra». Ektefeller eller kjærester kan godt gjennomføre et båndkuttings-rituale seg imellom, for ritualet løsner kun de negative, forstyrrende bindinger. Når disse er løsnet, blir samværet mer utvungent og naturlig.

Hvordan gjennomføres det?

Båndkutting er en guidet meditasjon i tre faser – der klienten ser for seg den det skal brytes negative bånd i forhold til. – Det er viktig at klienten slapper godt av, blir så dypt avspent som mulig. Dyp avslapning grenser inn på tilstanden hypnotisk transe. Det er en tilstand der fantasiens verden blir ganske levende, en tilstand mellom virkelighet og drøm der de indre bilder blir sterke. Jo dypere avslapning, jo lettere blir det. Og det er en tilstand der man er lett å påvirke, hvilket er ønskelig i en situasjon som denne. Foretar man båndkutting på seg selv, blir det som en slags selvhypnose.  Jo dypere avslapning, jo lettere blir det. Derfor er det tilrådelig å bruke den tid som trenges for å komme inn i en dypt avspent tilstand – Så over til selve gjennomføringen.

Første fase er gjensidig tilgivelse.

Klienten ser for seg den det skal brytes negative bånd i forhold til. Hvis det er du selv som er klienten: Ta det med ro, slapp godt av. Prøv å se for deg vedkommende du skal bryte bånd med. Legg merke til personlighet, utstråling hos vedkommende. – Still så et spørsmål: Alt vondt jeg har gjort deg – jeg kjenner kanskje ikke til alt – men du vet vel hva som har såret deg – kan du tilgi meg det?

Som regel vil vedkommende tilgi. Men dersom det skulle oppstå problemer, kall på vedkommendes høyere selv, be om at han skal forstå hva tilgivelse innebærer. Tilgivelse er å sette seg selv fri. Tilgivelsen kommer, før eller senere. Når du har fått tilgivelse, kan du gå videre.

Forestill deg så at vedkommende spør deg selv om du kan tilgi. Kan du det? Kjenn etter. Har du problemer, så be om en hjertets forståelse av hva tilgivelse egentlig innebærer, hva det vil si å tilgi, hvordan det føles. Når du har gitt tilgivelse, kan du gå videre.

Andre fase er gjensidig tilbakeføring av energier.

I alle relasjoner, så utveksles det energier. Alle kjenner vel uttrykket: «Jeg har gitt hele min sjel». I annen fase forstiller man seg den andre, og ber om å få tilbake den energi, de sjels-biter av deg som sitter hos vedkommende. For vedkommende er det jo bare fremmedelementer, men for deg er det selve livsenergien. Du ser vedkommende samtykke og du ser for deg strømmer av energi som flyter fra ham renses i lyset og går tilbake til deg. Ta deg god tid. Føl hvordan energien og velværet vokser.

Så forestiller man seg at den andre ber deg om å gi tilbake den energi du bærer på, som ikke egentlig er din, for bare er fremmedelementer hos deg, men som for vedkommende er selve livsenergien. Du sier gladelig takk, slipper energiene fri og ser for deg at de flyter ut av deg og tilbake til vedkommende. Legg merke til hvordan både du selv og den andre fylles med velvære og energi.

Tredje fase er kutting av de usynlige følelsesmessige bånd

som går fra kropp til kropp, fra chakra til chakra. Ta deg god tid til å føle båndene som går mellom dere, fra ditt rot-chakra til vedkommendes, fra ditt hjerte-chakra til vedkommendes, og likedan for alle chakraene.

Forestill deg at du i din høyre hånd har en magisk kniv. Det magiske ved den er at den kan skjære over ethvert bånd, uansett hvor seigt og sterkt det måtte være. Se for deg at du i din venstre hånd holder en strålende, lys og vakker magisk diamant. Det magiske ved den er at den kan lege og forsegle ethvert sår, uansett hvor stort og dypt det måtte være. Med disse (fantasi-)våpen i hende er du klar til å kutte bånd, til å oppløse alle negative bindinger.

Det er klienten som fører kniven. Hvis du selv er klienten, er det du selv som fører kniven, med din høyre hånd, og du selv som fører diamanten, med din venstre. – Begynn med nederste chakra og arbeid deg oppover. Båndet som går inn til ditt rot-chakra, kutt det med kniven helt inntil huden. Se så for deg at båndet løsner, flagrer bort og går i oppløsning. Før så diamanten inn mot kutt-stedet, slik at eventuelt sår leges og forsegles.

Etter å ha arbeidet seg oppover gjennom de syv chakraer, kan klienten tillate seg å puste ut, føle på friheten.

Og hva så?

Man føler kanskje, etter å ha gjennomgått ritualet, en viss frihet. Men det kan hende man likevel tviler på effekten. – For å teste dette, kan man gå inn i fantasien på ny, for å se vedkommende for seg. Føles det ubehagelig nå? – Nei, det gjør antakelig ikke det. – Men den store testen kommer når man skal møte vedkommende i «den virkelige verden». Det er gjerne her man opplever for alvor hvor sterke virkningene av båndkuttings-ritualet har vært. Mange blir ganske forbløffet over hva de da opplever – hvor uanstrengt, sikkert og trygt man kan omgås den andre.

Skikkelige bøker

Det er noe eget med fysiske bøker da, skikkelig innbundne i skikkelige biblioteker. Lukten av papir, lim, skinn, polert treverk, grønnsåpe og støv, lyden av knirkende trapper, tassende skritt. Kanskje finnes kroker der det går an å gjemme seg bort litt, stikke av en stund fra denne verden og tre inn i det store eventyret, utforske andre verdener.

Jeg føler jeg har et slikt bibliotek dypt, dypt der inne, et som kun er åpent om natten, da jeg og alle andre sover. Det er åpent kun for sovende. Jeg kaller det nattbiblioteket. Det er der alle drømmene ligger, alle de vakre og vidunderlige historiene. Jeg lurer på hva jeg skal få å lese i natt. Uansett hva bibliotekaren har plukket frem til meg, tar jeg mot i spenning. Å sove er ikke å kaste bort tiden. Snarere tvert imot. Alt jeg ønsker, er å bringe tettere sammen disse forskjellige former for virkelighet, for å kunne være et menneske fullt ut.

Fremtiden

(Tankespinn)

Teknologiske gjennombrudd har gradvis endret vår verden. Vi har opplevd store endringer over tid. Selv har jeg opplevd gleden ved å delta i den demokratisering av informasjonsflyt som fremveksten av internett har stått for. På mange måter kan det sammenlignes med Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten.

Men nå er tiden inne for nye gjennombrudd, og jeg stiller spørsmålet: Hva blir det neste? – For all del, la oss ikke henge oss opp i gamle gjennombrudd. Jeg tror veien går gjennom det man kaller virtuell virkelighet.

I fremtiden vil man få bøker man kan gå inn i, og oppleve som en deltaker. Forfattere vil kunne skape nye verdener, endog hele universer. Men slikt vil kreve en ny teknologi, uendelig mye raskere og kompleks en det vi til nå har vært vant med.

Jeg tror veien vil gå via biologiske computere og frem til computere av lys. Men da vil man ha passert uttrykket «computer». Selv utrykket «teknologi» vil være overskredet. Den erkjennelse man vil komme frem til, tror jeg, er at fantasien, og drømmer, også er en form for virkelighet, dog former for virkelighet med andre naturlover.

Slik vil man oppleve en utvidet forståelse av verden, og av hva det vil si å være menneske på jord. Og man vil våkne opp til en erkjennelse av hvilke påvirkningsmuligheter man har. Dette vil man finne i skjæringspunktet mellom de forskjellige virkeligheter.

Det vil medføre større frihet, men også større ansvar, kanskje nye former for ansvar. Nøkkelen vi ligge i forståelsen av hvordan de forskjellige virkeligheter påvirker hverandre. Ja dette var litt tankespinn på en tidlig morgen, for den som er interessert i denslags. Men det er jo jeg.

 

Å velge virkelighet

Det finnes så mange virkeligheter, men jeg tror det er lurt, å la livet på jorden være et bevisst valg, å se på det som et privilegium. Det er nok ikke alle unnt, å oppleve dette.

Helt fra jeg var ganske liten, lengtet jeg etter å reise langt, for å oppleve fremmede planeter, for å kunne møte fremmede livsformer og kulturer, drevet av nysgjerrighet og forskertrang.

Men så plutselig innså jeg, at mine lengsler jo var gått i oppfyllelse. Jeg var jo ankommet her, på planeten vi kaller jorden, fri til å se meg om og registrere inntrykk så mye jeg ville, og til å bli kjent med andre som var innom, utveksle tanker og erfaringer. Føler meg takknemlig.

Sanseinntrykk

Mmmh. Sitter på et kjøpesenter. Ser inn mot Spaceworld og nedover handlegaten som er julepyntet. Det glitrer og skinner over alt. Hva er det egentlig jeg ser, tenker jeg, og skrur av filtrene for et øyeblikk. Vanvittig komplisert, det hele, tenker jeg.

Vi trenger filtre for å kunne fordøye alle inntrykkene. Og hva er filtrene egentlig? – Tja, det er vel opplæringen vi har fått, mønstrene vi har arvet, konvensjonene vi har sluttet oss til. Det påstås at ca 90% av det vi oppfatter som virkelighet egentlig er tillært stoff, mens kanskje bare 10% er ren virkelighet.

For den nysgjerrige, for den eventyrlystne, kan det være spennende å skifte filtre i perioder, for å kunne se andre sider av virkeligheten. Slike «alternative filtre» er også ofte tillært, men da med røtter i andre tradisjoner enn de rådende.

Å kunne skifte filtre, endre virkelighetsoppfatning i perioder, er ofte en tillært evne. Man kan lære det av noen, men man kan også spontant finne ut av det selv, hvis man er nysgjerrig nok. Uansett – det begynner vel oftest med en periode med avlæring.

Dersom man ønsker å ta fatt på bevisst avlæring kan man jo starte med i tankene å unngå konvensjonelle konsepter. Eksempel: Kall ikke et tre for et tre. Å bruke begrepet «tre» kan sterkt begrense sansningen, da man jo tror man vet hva et tre er. Man vil ikke kunne se annet enn det man har lært.

Beskriv heller det du kan sanse; noe levende med grøne utstikkere som strekker seg oppover og nedover i noe brunt (og så mye mye mer). Har man avlært seg nok, vil nok hjernen etterhvert søke å stable på beina nye konsepter, men da kan man selv påvirke denne prosessen i den retning man ønsker. Hørtes det kanskje litt villt ut? –

Tja, det går nå fint an å leve med flere sett filtre, skulle jeg tro. De nedarvede, de sitter som støpt. Man kan forlate dem ved spesielle anledninger. Men det er jo ingen sak å vende tilbake til dem, De vil alltid være der. Men nye supplerende filtre, kan gi oss et større perspektiv og utvide vår kunnskap om hva det vil si å være menneske på jord.

Å sovne er å dø litt

Å sovne er å dø litt – er det ikke det, da? – Man går frivillig inn i en tilstand av bevisstløshet. Man slukner helt. Begrepet «en dag i morgen» mister helt sin betydning, for noe slikt vet man ikke lenger noe om. Så kan det hende at man våkner opp i en verden som ligner på denne verden, men ikke helt. Jeg tenker da på den verden jeg kaller drømmeland. Mange er ikke klar over at de drømmer, så for dem vil da drømmeland i søvnen være den eneste verden de er klar over. Men når jeg drømmer, er jeg klar over at eg drømmer, og jeg er klar over at det også finnes en annen virkelighet, den man kaller våkenland, som jeg må bryte meg inn i, vekke meg selv opp til, for å få skrevet ned viktige begivenheter som jeg opplever i drømmeland. Å ferdes i drømmeland og samtidig være klar over at man drømmer, det oppleves rett og slett som fascinerende, og det er noe man faktisk kan trene seg opp til.

Alveruner

(Rapport fra drømmeland)

Hva vet du om alveruner, gamle mann? hørte jeg meg selv si.
Så fulgte et kurs der jeg selv var både lærer og elev.

Alveruner er farlige for de fryktsomme men gavnlige for de fryktløse og tillitsfulle. Uansett vil runene ved bruk være en dør inn til en annen virkelighet. Vandrer du i tillit og uten frykt, vil du finne dine skatter og veien ut igjen. Vandrer du i frykt, vil stiene lukke seg bak deg og du forblir i skyggelandet for alltid, fra utsiden kalt for sinnssyk.

Her er hvordan du finner runene, og bruker dem: Finn en tynn og firkantet stein. Legg den på bakken og bygg et bål omkring den. La bålet brenne til du hører en rekke smell. Grav stenen frem. Se etter seks paralelle linjer i steinen. Mellom disse finner du fem rekker med tegn. Dette er alveruner til bruk for deg. Respekter dem og bruk dem i tillit og kjærlighet.

Å være Odin

En av mine yndlingsbeskjeftigelser dypt inn i sjelslivet, er den norrøne skikkelsen Odin, som alltid har fascinert meg, ikke som krigsgud, men som vismannen, han som fant runene, han som skrev tryllesanger. Langt inne i hjertet, dypt inne i sjelen sitter Odin, med sine ravner, med sine ulver, og betrakter den underlige verden vi lever i. For det meste er han stille, men av og til betror han seg, viser meg runene, og forklarer meg hvordan de skal brukes. Da lytter jeg oppmerksomt, og føler hvordan virkeligheten utvides. Den eneste måte å uttrykke Odins visdom på er gjennom å være Odin. Det er slett ingen storslagen eller umulig oppgave. Han er tilstede i oss alle, som en del av vår åndelige historie, så å være Odin burde kunne være noe helt naturlig og selvfølgelig. Jeg kan ofte kjenne ham igjen i mennesker jeg møter. Og jeg kan kjenne ham igjen i meg selv, kanskje ikke så mye i mitt daglige selv. Mer meg selv når jeg ydmykt trer til side, som når jeg sover, som når jeg drømmer, men også når jeg blir sint, hvilket skjer uhyre sjelden. Da blir jeg overrasket over hvor stor autoritet og makt jeg egentlig har, og jeg føler at det er mer enn meg selv som er i virksomhet, noen annen, som har langt større kraft enn jeg har. Folk blir skremt, men gjør lydig det de får beskjed om. Og jeg undrer meg – for jeg har jo ikke engang hevet røsten.

Å definere sin egen virkelighet

Det er mange som har behov for å motta personlige kanaliseringer, eller reading, som det også kalles. Det kan være god hjelp hvis man føler seg usikker og i behov av veiledning. Og det finnes så mange rikt begavede mennesker som gjerne ønsker å hjelpe. Men før eller senere må man ta imot ansvaret, privilegiet å være den som selv definerer sin virkelighet. Før eller senere må man ta kommandoen, og bli kaptein på sitt eget skip. Hva ligger i dette? – Jo det betyr at man ikke lenger skylder på andre, eller skylder på omstendigheter, men selv tar det fulle ansvar for hvem man er på godt og vondt. Det betyr å godta seg selv og sitt liv slik det er, for selv å velge kurs med denne posisjonen som utgangspunkt. Men enhver kaptein trenger et kompass. Og kompasset, det er kapteinens hjerte, som også er båtens hjerte.