The end of Time

Jeg støtte nettopp på uttrykket, og det fikk meg til å tenke. Det er mulig jeg har et spesielt syn på begrepet «the end of time», men det føles så inderlig riktig. De fleste tenker på tiden som en horisontal akse, med nåtid i origo, med fortid til venstre og fremtid som strekker seg utover til høyre. Nåtiden er bare et ståsted på denne linjen. For meg er «end of time» det øyeblikk der jeg stopper tiden, og det kan være hvor som helst på tidsaksen. Det dreier seg om en vertikal akse, som skaper et skjæringspunkt, og som går høyt opp, opp til gudenes verden og langt ned, langt ned i hjertets grunn. Langs den vertikale akse finnes ingen tid, men det en ferd langs den vertikale akse kan likevel være eventyrlig og spennende. Tja, det var litt tankespinn en vintermandag. Håper alle mine venner får en god dag. Glem ikke å stanse tiden av og til. Det gir hvile og gir nye krefter.

Et merkelig ordtak kom rekende på en fjøl:

For å leve, må man dø litt, av og til
Døden gir liv, og livet gir død – perfekt balanse.

Complexio oppositorum

Motsetningenes forening – det er også en del av meningen med livet, i hvert fall for meg. Når jeg tenker over hva som er mine hjertesaker, hva jeg elsker å beskjeftige meg med, har det med slikt å gjøre – det å bringe himmelen ned på jorden, det å forene det rasjonelle og det irrasjonelle, virkeligheten og fantasien, det å skape en syntese mellom våkenland og drømmeland. Det er derfor jeg arbeider med å erobre drømmeland, forsøke å finne ut av hvordan naturlovene der fungerer, for å kunne dra nytte av det. Og det er derfor jeg ser etter det magiske i tilværelsen. Når jeg tenker tilbake, har det alltid vært slik for min del. Og jeg trenger ikke nødvendigvis å oppnå noe. Å arbeide med det er mål nok i seg selv.

Konspirasjonsteori-konspirasjonen

Konspirasjonsteorier er spennende, men jeg har min egen vri på det. Man kan jo kalle det konspirasjonsteorier omkring konspirasjonsteorier. Og slik er den:

For å forstå verden idag er det viktig å innse at noen forsøker å påvirke deg gjennom å plante konspirasjonsteorier blant flest mulig mennesker, deg selv inkludert, slikt som giftige ideer om illuminati, chemtrails og HAARP i hodet ditt. De vil du skal tenke at noen er ute etter «å ta rotta på deg», og at det er ingenting du kan gjøre med det. Men i det minste så VET du.

For å gjøre dette lettere, belønner de deg, smigrer de deg,  gjennom å få deg til å føle deg blant de få som skjønner hvordan alt «virkelig» er. Du føler deg betydningsfull. Du føler deg «ovenpå» begivenhetenes gang. Du føler deg «opplyst». Og du får en følelse av at livet er spennende og meningsfullt. Endelig blir det mulig å forstå alt.

Det de vil oppnå ved dette er å ta fra deg motet, slik at du blir ute av stand til å gjøre noe fornuftig, å ta fra deg kreftene til å tenke selv, slik at de kan styre deg med sine tanker, og implantere frykt, slik at du blir et lydig redskap. Du skal tenke som massen, som de andre påvirkede, og samtidig tro du tenker annerledes enn massen (de andre).

Det er om å gjøre å definere en fiende, som du kan rette all misnøyen mot, en fiktiv fiende. På ett eller annet tidspunkt vil de påstå at de har en løsning på situasjonen, og denne løsningen vil som regel være voldelig.

Det er viktig å huske på at nazistenes jødeforfølgelser og massemord, startet med å plante konspirasjonsteorier blant folk, slik at man kunne kanalisere all frykt og alt hat i en bestemt retning, med katastrofale følger.

Det enkleste er det beste

(Rapport fra drømmeland)

Var på kurs igjen. Denne gang var læreren en fyr med bart. Lignet på komponisten og musikeren Egil Fylling.

Han sa: «Det er greit at dere trener Chi Gong og fordyper dere i livets mysterier, men glem ikke én ting folkens. Hva er det jeg sikter til?» – Jeg rakk opp handa. – «Ja?» sa læreren. –

«Det enkleste er det beste», svarte jeg. – «Akkurat», svarte læreren. Dere kan stille dere spørsmål om meningen med livet, om universets hemmeligheter, men det viktigste spørsmål kan være noe så enkelt som for eksempel: «Har jeg nok blekk til printeren?»

Mellom aktene

En kopp kaffe mellom aktene – å nyte livet mellom livene – å se ting i perspektiv. Noen tanker på sengekanten en fredagskveld.

Dengang jeg var student i Oslo gikk jeg mye på Operaen. Vi var en liten gjeng. En av oss var lys-tekniker der, så vi hadde gleden av å se noen forestillinger oppe fra lys-broen, der vi lå på maven og så forestillingen rett ovenfra – et guddommelig perspektiv kan man kanskje kalle det.

Og i pausen ble vi ledet langs stål-trapper og trange korridorer ned i skuespiller-kantinen, der vi drakk kaffe sammen med opera-sangere i full mundur. Der var fiender plutselig venner igjen, som smilte og lo, komplimenterte hverandre med roller godt spilt. –

Av og til tenker jeg på livet her på jorden som et teaterstykke, en gigantisk såpeopera, der man spiller sine roller etter beste evne. Noen spiller skurker, noen spiller helter, men de fleste spiller småroller.

Uansett, i livet mellom livene tror jeg man kan møtes på samme måte som opera-sangerne i kantinen, være venner og komplimentere hverandre med roller godt spilt.

 

Din personlige sannhet

Visse typer sannhet er strengt personlig. Da er den din, og da er du selv denne sannheten. Din personlige sannhet er hva du tror på, hvilke forklaringsmodeller du velger, i hvilke sammenhenger du ser deg selv, hvordan du tolker din tilværelse.

En ikke ukjent galileer sa en gang: «Jeg er veien, sannheten og livet». Mange tror at dette bare gjaldt galileeren, men dette er ord som alle mennesker kan gjøre til sine egne ord.

Når du er inne i en prosess, (og det er du, så sant du lever, for livet selv er en prosess, med et utgangspunkt, med en retning, og med flere mål underveis) – da er du en vei, og du er en sannhet – din egen sannhet, og du kan identifisere deg med livet selv.

Når du ser dette klart, da kan du selv si: «Jeg er veien, sannheten og livet».

Men det betyr jo ikke at alle skal være som deg. – Hvert menneske er «veien, sannheten og livet» på sin egen måte. – Det er viktig at man forstår og respekterer dette. Og galileeren blir ikke fornærmet. Han smiler nok medvitende og tenker: «Ja, han der / hun der, har endelig skjønt det jeg skjønte for allerede to tusen år siden».

Som endrer ditt liv

(Rapport fra drømmeland)

På et loppemarked, fant jeg noen tidsskrifter og en bok med stoff som fascinerte meg så dypt at jeg bare måtte finne ut noe mer. Det var en ny renessanseforfatter, sprenglærd og fabulerende. Dette er en forfatter, tenkte jeg, som kommer til å forandre mitt liv. Det føltes som starten på et nytt eventyr i livet. Og jeg ville bare kaste meg ut i det.

 

En «après vie» opplevelse

Av og til sitter jeg og dagdrømmer. Det blir nesten som å drømme om natten. Det hender historier kommer til meg. Denne gang, idag, kom en historie om et intervju for nyankomne til dødsriket, hvordan intervjuet kunne utspille seg. Her kommer et utdrag. Men jeg fortsetter nok å skrive på denne historien senere. Virker som om den kan være begynnelsen på noe:

Nå – hvordan var det da – livet som menneske på jord? Spesielt – svært spesielt, må jeg si. Hvordan vil du karakterisere det? Mmm – tjaa – enveiskjørt reise der tanker følelser og materielle strukturer møtes, enveiskjørt langs en tidsakse. Men det er jo bare en grov karakteristikk. Det var jo mye mer enn det. Det var en stor opplevelse egentlig.

Hva satt du spesielt pris på? At det var spennende først og fremst. Spenningen var tuftet på forestillingen om at mine kunnskaper var begrensede. Siden jeg ikke hadde noen facit for hånden, var jeg hele tiden spent på hva som ville skje, med meg, rundt meg, og med hele verden generelt. Den underlige forestilling om at jeg manglet noe var en følge av den førstnevnte forstilling. Dette førte til et drama der håp, lengsler og tilfredsstillelse danset ballett. Man blir virkelig revet med, men særlig behagelig er det ikke.

Noe annet jeg satte stor pris på var det som kalles humor. Humor er barn av et utvalg tanker og følelser. «Vinklinger» er et godt ord. Vinklinger, spesielle perspektiver, synsmåter som får kroppen til å riste i hikstende latterkuler. Å la seg lede av humoren inn i latterens verden er som å stoppe tiden, som å tre inn i et vidunderlig paradis. Men jeg skjønte aldri humorens vesen til bunns. Jeg mistenker at humoren er et levende vesen som lurer i kulissene, et vesen med en fantastisk og fengslende personlighet, som det går an å bli kjent med, som det går an å bli venner med. Skulle gjerne utforsket denne humoren grundigere. Kanskje jeg på tross av strevet kunne ønske meg enda et liv som menneske på jord. Kanskje jeg kunne finne ut av det?

 

Hjerter i takt

Noen forskere har registrert et underlig fenomen. Når et kor synger sammen, så vil hjerteslagene synkronisere seg. Etter å ha sunget sammen i et par minutter, slår alle hjertene den samme takten. Det er vakkert, og det viser hvilken vidunderlig kraft som musikk og sang kan bære med seg.

Musikk har det til felles med livet, at det er rytmer som bringer liv og holder livet ved like. Musikk kalles ofte for levende, og man kan godt skjønne hvorfor. Det jeg lenge har lurt på er om ikke musikk er en livsform, som begavede mennesker kan hente ned, eller kanalisere. For meg får ihvertfall denne tanken mange brikker til å falle på plass

Odin ved Perleporten

Morsomt å foregripe begivenhetenes gang og fabulere litt:

Dommens dag er kommet. Terje Odin kommer til Gud, som spør i en streng tone: «Nåhh, Terje Odin. Har du mens du levde, syndet meget mot mine lover og strenge forskrifter? – Har du trodd på alt det som står i de apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelser?»

Terje Odin: «Duhh – nå får du jaggumeg gi deg!!!»

Gud: «OK, OK – det var en spøk. – Men fra spøk til alvor: Er du fornøyd med livet du har levd, livet på jorden?»

Terje Odin: «Ja, det var slettes ikke så værst. Jeg syntes det var helt eventyrlig, egentlig, mye å se, mye å nyte, mye å lære, mange kule folk å treffe.»

Gud: «Det var hyggelig å høre. – Er du moden for hvilehjemmet nå da kanskje? (evig liv i himmelen), eller har du lyst på flere eventyr, flere ekspedisjoner?»

Terje Odin: «Det er da litt futt i meg ennå, så jeg tar meg vel noen avstikkere til, uforbederlig nysgjerrig som jeg er.»

Gud: «OK – ser deg senere» Terje Odin: «Vi holder kontakten».