Det enkleste er det beste

(Rapport fra drømmeland)

Var på kurs igjen. Denne gang var læreren en fyr med bart. Lignet på komponisten og musikeren Egil Fylling.

Han sa: «Det er greit at dere trener Chi Gong og fordyper dere i livets mysterier, men glem ikke én ting folkens. Hva er det jeg sikter til?» – Jeg rakk opp handa. – «Ja?» sa læreren. –

«Det enkleste er det beste», svarte jeg. – «Akkurat», svarte læreren. Dere kan stille dere spørsmål om meningen med livet, om universets hemmeligheter, men det viktigste spørsmål kan være noe så enkelt som for eksempel: «Har jeg nok blekk til printeren?»

Fra en gammel familie

Jeg morer meg over uttrykket: «Han kommer fra en gammel familie»

Min reaksjon: Alle familier er gamle.
Hvis da ikke noen har mødre og fedre som dukket opp fra løse luften for noen år siden.

Et annet uttrykk / spørsmål: «Har han familie?»
Neida, neida. Han har hverken mor eller far,
men ramlet bare ned fra himmelen en vakker vårdag.

Skipsreder Fredriksen

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var i en stor kantine og skulle spise. Kun en plass var ledig og det var rett overfor skipsreder John Fredriksen. – Vi spiste ribbe med mye fett og med fransk sennep til.

Jeg ville gjerne innlede en høflig konversasjon og tenkte å spørre Fredriksen: «Nå, hvordan trives du på Kypros?» – Men jeg holdt inne, følte at spørsmålet lett kunne oppfattes som spydig.

Fredriksen jobbet mens han spiste, skrev i en slags protokoll som stakk frem under tallerkenen, la knapt merke til meg, men så plutselig så han opp og spurte meg: «Den enes liv er den annens gjøremål», er det ikke det det heter? –

Det er vel heller «Den ens død er den annens brød», svarte jeg, men angret det straks. Det var kanskje slemt sagt.

 

 

Nattbiblioteket

(Rapport fra drømmeland)

Denne drømmen er nøkkeldrømmen min. Den sier noe til meg som ikke kan sies på noen annen måte. På en måte ligger den der som et kart til underverdenen, der mine skatter er å finne, og den inspirerer meg stadig – antyder på en litt høytidelig måte at jeg har adgang til det jeg drømmer om. Og slik var drømmen:

Jeg burde ikke besøke biblioteket om natten, sa folk. Det var andre folk bak skrankene etter midnatt, og deres hensikter kunne være like mørke som natten de beveget seg i. Men jeg var sta, ville gå mine egne veier. Og jeg hadde et godt forhold til nattbibliotekaren. Jeg kunne ikke se henne, det var mørkt og jeg måtte føle meg frem. Hun hadde en stemme som talte til hjertet like mye som til min nysgjerrighet og forskertrang.

Du tilhører ikke denne verden, gjør du vel? spurte jeg utforskende.

Svaret ligger vel i spørsmålet, hvisket hun fortrolig.

Hvorfor kan jeg ikke se deg? spurte jeg.

Det er fordi jeg er i ditt indre, en del av deg, svarte hun. Du er biblioteket, og jeg er din bibliotekar. Lytt til min stemme og følg mine råd, så skal det gå deg vel. Men kom nå nærmere, sa hun, bli med innover, så skal jeg finne boken du skal lese. Du skal få en bok som endrer ditt liv og livene til mange omkring deg. Om du tør å åpne den, skal jeg sørge for å skaffe deg den hjelp du trenger for å forstå det du leser.

Ut fra mørket trakk hun frem en gammel foliant med tykt gulnet papir og innbundet i tykt brunsort skinn. Denne boken var ingen vanlig bok, sa hun. Den var snarere en livets bok, denne gang skrevet med jorden som papir og med menneskeliv som blekk. Men det var et fremmed språk, vanskelig å tyde. Men om ikke lenge skulle jeg lære dette språket, og da ville jeg skjønne hva livet på jorden egentlig dreier seg om.

Dette var beskjeden jeg fikk, så jeg gikk til et stille sted og lot meg synke ned i en god stol. og jeg begynte å lese. Fragmenter av liv strømmet mot meg, fragmenter fra jorden, men også fra steder langt her i fra. Ånder og fremmede livsformer hvisket sine ord i mine ører. Helst om natten, etter at alt og alle var falt til ro. Så jeg gjorde mine notater, som en flittig student, i forvissning om at jeg ville lære dette språket innen rimelig tid, og at den store sammenhengen skulle fremtre.