Den gang ingen kom på besøk

En gang jeg bodde alene på en hytte, opplevde jeg at ingen kom på besøk. Ingen banket på døra og jeg slapp ingen inn. Ingen satte seg i sofaen. Jeg bød ingen på kaffe, og ingen drakk svart kaffe med velbehag. Ingen fortalte muntre historier og ingen lo av hjertens lyst. Etter fire timer ble ingen sliten og ingen ville gå. Jeg fulgte ingen til døra og takket ingen for besøket. Ingen ønsket meg alt godt og tok farvel. Jeg så ingen rusle ned mot veien, der ingen satte seg inn i en bil og kjørte av gårde. Skjedde det noe i det hele tatt? – Hm, nei jeg tror ikke det – men likevel ble det en historie ut av det, merkelig nok.

 

Reklamer

Denne har vi bare én av

– sier Vibeke. Skal vi kvitte oss med den? – eller skal det bli en super-kopp til de aller hyggeligste anledninger? – Tja, at det bare er én av den trenger ikke å være en ulempe. Det er bare én av meg, og det er bare én av Vibeke. Likevel setter vi jo stor pris på hverandre. Vi fant enda en kopp som det var bare én av, litt mere barokk i stilen. Så da har vi hver vår super-kopp Vibeke og jeg. Og på Nespresso-butikken i Ski fant vi tre typer julekaffe, som det smakte kaker av i tillegg til herlig kaffesmak. Så – mens verden går sin skjeve gang, koser vi oss med vår kaffe i håp og forvissning om at alt går bra til sist, og at det som skjer på en eller anen måte er dypt meningsfullt. Vi vil gjerne at alle skal ha det godt, og vi begynner med oss selv. Og det får vi til.

kopp

Den gang ingen kom på besøk

En gang jeg bodde alene på en hytte, opplevde jeg at ingen kom på besøk. Ingen banket på døra og jeg slapp ingen inn. Ingen satte seg i sofaen. Jeg bød ingen på kaffe, og ingen drakk svart kaffe med velbehag. Ingen fortalte muntre historier og ingen lo av hjertens lyst. Etter fire timer ble ingen sliten og ingen ville gå. Jeg fulgte ingen til døra og takket ingen for besøket. Ingen ønsket meg alt godt og tok farvel. Jeg så ingen rusle ned mot veien, der ingen satte seg inn i en bil og kjørte av gårde. 🙂 Skjedde det noe i det hele tatt? – Hm, nei jeg tror ikke det – men likevel ble det en historie ut av det, merkelig nok.

 

Mellom aktene

En kopp kaffe mellom aktene – å nyte livet mellom livene – å se ting i perspektiv. Noen tanker på sengekanten en fredagskveld.

Dengang jeg var student i Oslo gikk jeg mye på Operaen. Vi var en liten gjeng. En av oss var lys-tekniker der, så vi hadde gleden av å se noen forestillinger oppe fra lys-broen, der vi lå på maven og så forestillingen rett ovenfra – et guddommelig perspektiv kan man kanskje kalle det.

Og i pausen ble vi ledet langs stål-trapper og trange korridorer ned i skuespiller-kantinen, der vi drakk kaffe sammen med opera-sangere i full mundur. Der var fiender plutselig venner igjen, som smilte og lo, komplimenterte hverandre med roller godt spilt. –

Av og til tenker jeg på livet her på jorden som et teaterstykke, en gigantisk såpeopera, der man spiller sine roller etter beste evne. Noen spiller skurker, noen spiller helter, men de fleste spiller småroller.

Uansett, i livet mellom livene tror jeg man kan møtes på samme måte som opera-sangerne i kantinen, være venner og komplimentere hverandre med roller godt spilt.

 

Odin inviterer alvedronningen på kaffe

Da var det duket for enda et kaffeslaberas i fantasiens verden. Denne gangen fant jeg det for godt å invitere selveste alvedronningen. Og hun tok imot med glede. «Jeg har tatt med te fra skogen», sa alvedronningen med et lurt smil, «men du skal drikke kaffe. Denne teen ville gjort deg gal. Og vår smak er jo så forskjellig. Det var dristig av deg å invitere meg hjem. Jeg er jo kjent som en dyktig og uimotståelig forførerske. Men jeg skal la deg gå fri. Jeg vet jo at du er lykkelig gift.» «Skogen, engene, naturen er så vakker,» sa jeg, «og det er også du. Men jeg går ut ifra at du står nærmere naturen enn vi mennesker gjør? – Det er vel det som gjør deg så besnærende.» «Ja, det er nok så», sa alvedronningen med et smil, «men det hender av og til, at jeg fengsler et menneske, lykkelig gift eller ei, og tar det med inn, viser frem en naturens skjønnhet som overgår all forstand, men alltid forsiktig og varsomt, slik at dette mennesket ikke selv skal miste sin forstand.»

«Alvemedisin, hva er det? Kan du fortelle meg noe? Er det det samme som urtemedisin?». Alvedronningen satt med tekoppen sin i fanget og stirret ned i den med et yndig smil om munnen. «Du er inne på noe», sa hun. «Alvemedisin er naturens egen medisin, men det finnes flere nivåer. Det finnes medisin for jorden. Det finnes medisin for kroppen. Og det finnes medisin for sjelen. Medisin for sjelen tas gjerne inn gjennom sansene, gjennom syns-sansen og luktesansen, men også gjennom smak og berøring. Jeg tror du kjenner litt til denne typen medisin, min venn.» Hun sendte meg et gåtefullt blikk, litt sårt og samtidig så sterkt og vennlig. Jeg kunne kjenne en svak blomsterduft.

«Jeg fikk lyst til å gjøre deg en tjeneste», sa jeg, «som takk for at du stakk innom. Hva kan jeg gjøre for deg?» «Du kan ta vare på skogen, min venn», sa hun, «og den beste måten å ta vare på skogen, det er gjennom alltid å se hvor vakker den er. I den vakre skogen, der finnes jeg, og du vil kunne møte meg. Men for alle som ikke kan se skogens skjønnhet, for dem finnes jeg ikke. Så hold meg i live med ditt blikk og med ditt hjerte. Vil du gjøre meg denne tjenesten? «Ja, det vil jeg virkelig. Du kan regne med meg», sa jeg, og vi tok farvel. Koppen hun hadde drukket av strålte med en vakker glans. Men etter en stund var den som kopper flest. Jeg følte meg takknemlig for å endelig ha møtt alvedronningen. Jeg hadde jo lest om henne fra før, men dette var første gang jeg hadde møtt henne.

Odin inviterer Jahweh til kaffe

Og Jahweh skulle stikke innom. Jeg hadde akkurat kaffen klar, da han gjorde sin ankomst. – «Nå, hvordan vill du ha kaffen?», spurte jeg. – «Jeg liker den best servert med litt kjærlighet», sa Jahweh med et glimt i øyet. Han så aldeles ikke så gammel ut som jeg hadde ventet. Ikke hadde han skjegg og bart heller. Men han så meget vennlig ut, og omga seg med en atmosfære av trygghet, som gjorde det lett å snakke med ham. – «Skulle ikke jeg egentlig miste munn og mæle i ditt nærvær,da?» spurte jeg. – «Ja, det hender jo at folk gjør det», svarte Jahweh, «men jeg har lagt en demper på meg, for din skyld, slik at vi kan ta oss en kopp kaffe og en hyggelig prat.»

Jeg bestemte meg for å gå rett på sak, nysgjerrig som jeg var. – «Jeg trodde du var en skikkelig råtass, jeg?», spurte jeg nysgjerrig. «Jeg har jo lest bibelen. Der blir til og med gudsfrykt fremhevet som en dyd. Men ønsker du virkelig at folk skal være redd for deg? Skal jeg løpe inn på soverommet og gjemme meg? – Eller er du en kjærlighetens gud, som man ikke trenger å frykte?» Jahweh sendte meg et blikk fullt av godhet og omsorg. Så svarte han på mitt spørsmål: «Jeg vet at du forestiller deg en kjærlighetens gud, som ikke dømmer, men som overøser alle og alt med kjærlighet, enten de ber om det eller ei. – Så for deg, og for andre som deler din oppfatning, er jeg slik. – Jeg dekker alle behov, skjønner du. For de som ønsker seg en krigsgud, så er jeg det. For de som ønsker seg en fredsgud, så er jeg det. For de som ønsker seg en dømmende gud, så er jeg det. Og for de som ønsker seg en gud som ikke dømmer, så er jeg det også. Jeg elsker mennesker så høyt, at jeg gjerne vil dekke deres dypeste behov, uansett hvordan disse måtte være.» Jahweh tar seg en slurk kaffe, og sender meg et vennlig blikk, fyllt av visdom. – Det var oppklarende, syntes jeg.

Men jeg hadde flere spørsmål: – «Er det viktig for deg, å være en mann?» – «Vel, mange foretrekker meg slik,» svarte Jahweh, «men noen ser meg som en kvinne, som en mors-skikkelse, og for dem står jeg frem slik. Noen foretrekker polyteisme, og for dem står jeg frem som ikke bare én, men som mange guder, der hver gud viser frem et aspekt av meg.» Jeg stusset over dette. Sto det ikke skrevet at man bare skulle ha én gud, da? – Jahweh svarte oppklarende: «Ja, jeg skjønner at du lurer. Men det er slik, skjønner du, at uansett hvor mange guder folk har, så er det likevel bare én gud, fordi alle guder i bunn og grunn er ett. Det er slik med menneskene også. Selv om det finnes mange mennesker, er alle mennesker étt, dypest sett.» «Men de som ikke tror på noen gud, da. Eksisterer du for dem?» – «Åjada», svarte Jahweh, «for dem viser jeg meg som blomsten på marken, og som godværs-skyene som stiger opp. For dem er jeg selve universet, og hver minste del deri».

Det ga mening, synes jeg. Jeg takket for innsiktene og følte en dyp gjenklang i mitt sinn. Jahweh sendte meg et strålende smil. Så forlot han temaet og sa: «Men det var nok teologi for idag, synes du ikke. La oss la tankene ligge og konsentrere oss om kaffen. La oss bare nyte stunden sammen.» Og det gjorde vi. Vi bare nøt stunden sammen. Det ble en kopp til på oss begge. Det var et trivelig møte. Vanligvis ble jeg jo fort sliten, i hvertfall etter et par timer, av å ha folk (eller guder) på besøk. Men merkelig nok ble jeg ikke særlig sliten av å ha Jahweh på besøk. Det var som å ha besøk av en bestevenn, som jeg hadde kjent i tusener av år, og som jeg følte meg helt trygg på

Odin inviterer Lucifer på kaffe

 

Ja, i fantasien er alt mulig. Men jeg tar fantasi alvorlig. Fantasien er en åpning mot en utvidet virkelighet. – For litt siden inviterte jeg en ikke ukjent galileer, Jesus, til kaffe. Vi nøt kaffen sammen og hadde en hyggelig prat. Da kunne jeg vel også invitere Lucifer til kaffe, for å skape litt balanse, tenkte jeg. – Jo, Lucifer tok glad imot invitasjonen, og her sitter vi. Lucifer foretrakk vanlig kaffe, krydret med littegrann kardemomme, bare litt. Jeg bød på konjakk, men Lucifer takket høflig nei. «Jeg er ikke puritaner», sa han, «men jeg drikker ikke så mye, foretrekker å holde hodet klart. Dessuten synes jeg livet er berusende nok som det er, og en kopp kaffe er jo så smakfull at det holder for en kveld. Sanselighet er jo en av mine sterkeste sider, som du kanskje vet. – Takk for invitasjonen, forresten. Det var meget vennlig av deg. Jeg setter stor pris på litt vennlighet. Det er jo ikke alle jeg kan snakke med. Det er jo så mange som mistror meg og mener jeg opererer med en skjult agenda hele tiden.»

«Ja, hvordan går det for tiden, da?», spurte jeg, «Hva holder du på med?» «Vel, det går jo så mange rykter, men det jeg alltid har vært opptatt av, er jo å bringe lys til verden. Og med det mener jeg erkjennelse blant mennesker om at de er guddommelige vesener, og at fremtiden for menneskeheten vil være lys. Jeg står på menneskets side og vil gjerne hjelpe mennesker med å utvikle sine evner og ferdigheter. Det er jo derfor jeg kalles Lucifer, Lysbringeren.»

«Hvordan er forholdet til Jahweh og til Jesus for tiden, da?», spurte jeg nysgjerrig. «Vel, som du vet har jeg aldri kommet særlig godt overens med gamle Jahweh. Jeg synes han var for humørsyk og voldelig, for å si det rett ut. Men Jesus har jeg alltid hatt stor sympati med, selv om vi er uenige på noen punkter. Jeg har forsøkt å overbevise ham, og andre for den saks skyld, om at en kjærlighetens gud aldri ville kreve noen offer, men gavmildt overøser alle med kjærlighet enten de ber om det eller ei. Men Jesus og de kristne har vært vanskelige å overbevise om dette. Det ligger mye frykt i kristendommen, frykt som jeg gjerne skulle befridd folk fra, men den sitter hardt. Og det grusomste av alt er at de skremmer med at det er meg som er ute etter å ta dem. De påstår at jeg er ondskapen selv. Men det er naturligvis bare ondsinnede rykter satt ut av gamle Jahweh. – Men la oss snakke om hyggeligere ting. Hvordan går det med deg? – Du stråler jo som en sol, og jeg ser du har gått ned i vekt i det siste. Fortell!»

Ja, praten gikk. Vi hadde jo mye interessant å snakke om. Men etter et par timer begynte jeg å bli sliten, slik jeg ofte blir, i forhold til hvem det så skal være, som er på besøk. Lucifer skjønte jo dette, takket for hyggelig samvær og dro av sted. Ja, det er jo alltid trivelig med besøk. Hvem skal jeg invitere neste gang, mon tro? – Tjahh – jeg får tenke over det. – Kanskje jeg skulle invitere selveste Jahweh? Det er jo så mange spennede muligheter, dersom man tar fantasien til hjelp