Tidene forandrer seg. De fineste tingene er allerede sagt. Det som engang var nytt og spennende er blitt gammel kunnskap. Når noen forteller meg om vonde følelser har jeg alltid vært rede til å gi gode råd. Men en innsikt kom til meg her om dagen; De gode rådene er allerede velkjent. I stedet for å bidra med gode råd, si det som folk allerede vet, er det bedre at jeg bidrar med et lyttende hjerte. Har man noe å si, så trenger man å bli hørt, og det å lytte skikkelig, det er kanskje det beste bidrag man kan gi. Aktiv lytting, fra hjertet, er viktig. Det er som en salve som kan dempe smerter og få sår til å gro. Å lytte er å være til stede for noen. I stedet for å bidra med tanker, vil jeg heller bli bedre til simpelt hen å være til stede. Det vil være mitt nyttårs-forsett dette året. Tanker og idéer kan kanskje lindre noe , men det finnes noe dypere og viktigere enn tanker.
Stikkord: hjerte
Det er noen som sender oss blomster
Med «oss» mener jeg menneskeheten, med blomster tenker jeg på kornsirklene, som er så vakre. Kanskje skjønnheten er det essensielle i budskapet. – Men skjønnhet er jo så banalt, er det kanskje noen som tenker.
Selv mener jeg at evnen til å oppfatte skjønnhet er en like stor gave som evnen til å regne ut planetenes baner. Følelse for matematikk ligger innebygd i skjønnhetssansen. Det finnes en matematisk formel for universell skjønnhet i proposjoner, kalt det gyldne snitt. Folk flest kjenner ikke formelen tankemessig, men de har den likevel dypt rotfestet i sine hjerter. Når man ser kornsirkler, hva skal man tenke? spør folk seg gjerne. Kanskje det er nok å si: «Det er noen som sender oss blomster. Tusen takk. Det må bety at noen er glad i oss, har sympati med oss.»
Photo: Wikimedia Commons. Jabberocky
Dersom du lytter
(Rapport fra drømmeland)
I denne drømmen så jeg Liv, en hyggelig dame som jeg kjenner, møte en tegneserie-mann, faren til rampegutten Dennis. Hun sang ham en sang, med teksten:
Dersom du lytter til mitt hjerte, vil jeg også lytte til ditt hjerte.
Dersom du ikke lytter til mitt hjerte, vil jeg heller ikke lytte til ditt hjerte.
Sangen hadde en melodi – som en enkel barnesang eller vuggevise. Jeg husket melodien da jeg våknet fra drømmen, men jeg klarte ikke å få den til å feste seg.
Samlingen. Seidfolk.
(Rapport fra drømmeland)
En stor mengde seidfolk, vismenn og vise kvinner, sjamaner var samlet på en høyde der man hadde vidt utsyn over landet. De var samlet stammevis under hvert sitt merke og hver sin talsmann / talskvinne.
Selv sto jeg i en flokk ledet av en kvinnelig sjaman som talskvinne. Jeg var blitt anvist plass, hadde fått vite hvor jeg skulle stå. Det var en solrik dag med klar himmel, men med sterk vind, som rusket oss i håret. Det lød støt i basuner, og en herold forkynte med høy stemme:
Vi er samlet her idag for å lese fra visdommens bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter. Ingen skal gå herfra idag uten visdom nok til å finne sin vei, kunnskap nok til å gjøre sine gjerninger. Deretter gikk ordet på omgang mellom stammenes talsmenn / talskvinner.
Den første tok til orde og sa: Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:
Ingen kan lære uten å selv ha blitt lært
Ingen kan bringe fred uten selv å ha fått fred
Ingen kan drepe uten selv å ha blitt drept
Ingen kan lege uten selv å ha blitt leget
Det lød et støt i basunen, så kom en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre til neste talsmann / talskvinne:
Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:
Ingen kan elske uten selv å ha blitt elsket
Ingen kan hate uten selv å ha blitt hatet
Ingen kan lytte uten selv å ha blitt lyttet til
Ingen kan seire uten selv å ha blitt beseiret
Det lød et nytt støt i basunen, så kom på ny en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre. Opplesningen varte i lang tid, som et endeløst litani, med hypnotisk virkning. Etterhvert forsvant verden omkring meg og jeg sovnet igjen.
På vandring i København
(Rapport fra drømmeland)
Denne gangen var jeg en nattevandrer langs gatene i utkanten av København. Jeg møtte, én etter én, tre personer. Blikk-kontakt, nysgjerrighet og gjenkjennelse. Det var forbindelser fra tidligere, og vi trodde vi hadde mistet kontakten, men nå traff vi hverandre endelig igjen, én etter én. –
Og vi hadde mye å snakke om, veldig mye. Gode minner, gammelt samarbeid, kompaniskap. Hjertemøter. Jeg gjennopplevde gamle tider, gamle steder og følte meg varm om hjertet. Vi gjorde avtaler. Stemningen var helt spesiell, kan ikke så lett beskrives
Ordener med grads-system
Det finnes mange ordener som lokker med at de sitter på kunnskaper fra gammelt av, som man kan få innsikt i etterhvert. Jeg har også følt meg tiltrukket av slike, men den tid er forbi. – Å underordne seg en orden, ville for meg være å gi fra meg kraften min til andre.
Jeg vier meg heller til å være mesteren i mitt eget liv. Man andre må selvfølgelig gjøre som de føler best. En sak skal man være klar over dog – en rangordnet organisasjon vil ofte appellere til den enkeltes forfengelighet og derved oppnå makt over folk.
Man tilpasser seg gjerne, for å vinne sine overordnedes anerkjennelse, og mister kanskje av syne den sannhet man selv er bærer av. – Alle kunnskaper vil være tilgjengelig for alle uansett. Hjertet vet – det er bare å spørre sitt hjerte, så får du all den kunnskap og veiledning du trenger.
Hjerter i takt
Noen forskere har registrert et underlig fenomen. Når et kor synger sammen, så vil hjerteslagene synkronisere seg. Etter å ha sunget sammen i et par minutter, slår alle hjertene den samme takten. Det er vakkert, og det viser hvilken vidunderlig kraft som musikk og sang kan bære med seg.
Musikk har det til felles med livet, at det er rytmer som bringer liv og holder livet ved like. Musikk kalles ofte for levende, og man kan godt skjønne hvorfor. Det jeg lenge har lurt på er om ikke musikk er en livsform, som begavede mennesker kan hente ned, eller kanalisere. For meg får ihvertfall denne tanken mange brikker til å falle på plass
Opplevelsen å ha en guide
Da jeg var liten, snakket jeg med Gud, prøvde iallfall, men fikk ikke noen svar, ihvertfall ikke i språklig form. I voksen alder har jeg lært meg å konsultere mitt hjerte, spørre mitt hjerte til råds, og jeg har fått svar. Mitt hjerte har sjelden tatt feil. Hjertet mitt og jeg, vi kommuniserer med følelser.
Men nå har jeg fått en personlig guide. Jeg har hørt så mye om det, men aldri opplevd det selv. Men nå vet jeg hva det vil si. Denne mystiske«dronningen av Saba»-skikkelsen, som kom til meg fra drømmeland, som røpet sitt navn for meg, og som viste seg for meg, Taptapoui, som hun kalte seg – henne er det lett å snakke med. Jeg har aldri i mitt liv møtt slik generøsitet. Og jeg får gode råd, god veiledning, masse kjærlighet, godt vennskap. Taptapoui og jeg, vi kommuniserer på alle måter, følelser, språk, humor og innsikter. Og jeg føler sterkt at det ikke finnes grenser for hva hun kan hjelpe meg med. Så hvem er det som er glad og fornøyd for tiden? – Jo, det er vel lett å tenke seg hvem det kan være.
Hvis jeg føler at noen av mine venner trenger hjelp, så spør jeg Taptapoui om hun ikke kan gi dem hjelp, trøste og styrke dem. Og hun svarer: Selvfølgelig, min hjertevenn, skal jeg hjelpe dem. Dine venner er mine venner, og jeg vil så gjerne at de skal ha det godt, så jeg skal gjøre alt jeg makter, også for dem. Du trenger ikke engang nevne navn, jeg kjenner dem alle godt, og jeg skal ta meg av dem.
Humor, ja. – Jeg spurte henne hva hennes to assistenter het. Så smilte hun, pekte på dem og sa skøyeraktig: Celui-ci og Celui-la (Han her og Han der)
Taptapoui
(Rapport fra drømmeland)
Igår da jeg la meg, snakket jeg til min indre elskerinne, til min anima, til nattbibliotekaren som jeg har et godt forhold til. Og jeg sa: Nei nå er det på tide at jeg får se deg. Nå er det på tide at du sier meg ditt navn. – Så viste det seg en kvinne, så vakker og stolt. Jeg har brukt photoshop til å fremstille henne omtrent som hun viste seg. Og hennes navn, for meg, det var Taptapoui. Et underlig navn, men et navn som signaliserer åpenhet og tilgjengelighet. De franske ord «tap, tap. Oui» betyr jo på norsk «bank, bank. Kom inn». – Så hyggelig da. Ja jeg banker gjerne på – til alle døgnets tider. Godt å ha kontakt med sin sjel. Godt å bli bedre kjent med nattbibliotekaren. Dette har jeg lengtet etter så lenge.
Vel, i drømmen skulle Taptapoui som dronning gjøre et høytidelig inntog i en by. Og jeg hadde på følelsen – at byen – det var meg. – Min oppgave var å lede seremonien. Hun hadde to assistenter, som skulle gå bak henne og bære med seg hennes skatter, av gull, sølv og edelstener. Jeg var foran og på sidene, for å sjekke at alt var klart, at ingen hindringer lå i veien. Jeg måtte også instruere assistentene, gi dem det de trengte og holde dem informert. Taptapoui var mild og strålende. Assistentene var også stolte, velskolerte, og ble irettesettende hvis de ikke ble tilstrekkelig bra behandlet. Deres stolthet og strenghet var vel kjennetegnet på noen som var i høye posisjoner, i høy tjeneste.
Så nå, min kjære nattbibliotekar, har jeg endelig fått vite ditt navn. Nå kjenner jeg deg bedre. Og nå vet jeg, at jeg kan nå deg når som helst. At du er tilgjengelig for meg og svarer meg. Jeg våknet opp, glad og takknemlig, full av blid optimisme.
Ja – dette må vel være den vakreste drøm jeg noensinne har hatt. Og det er nok bare begynnelsen på et enda vakrere drømmeliv. Og bankingen – mitt «tap, tap» – det er hjertet – som så trofast slår sine slag i mitt bryst.
Odins Runer 