Skipsreder Fredriksen

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var i en stor kantine og skulle spise. Kun en plass var ledig og det var rett overfor skipsreder John Fredriksen. – Vi spiste ribbe med mye fett og med fransk sennep til.

Jeg ville gjerne innlede en høflig konversasjon og tenkte å spørre Fredriksen: «Nå, hvordan trives du på Kypros?» – Men jeg holdt inne, følte at spørsmålet lett kunne oppfattes som spydig.

Fredriksen jobbet mens han spiste, skrev i en slags protokoll som stakk frem under tallerkenen, la knapt merke til meg, men så plutselig så han opp og spurte meg: «Den enes liv er den annens gjøremål», er det ikke det det heter? –

Det er vel heller «Den ens død er den annens brød», svarte jeg, men angret det straks. Det var kanskje slemt sagt.

 

 

Reklamer

Humor-engelen Leseghiel

De fire erkeengler og deres egenart er godt kjent for de fleste, men det finnes også en egen engel for humor, som er mindre kjent. Og navnet er Leseghiel. Får man kontakt med denne er det fare for at man kan le seg ihjel, men det er jo ikke den værste måten å dø på. Det er ikke uten grunn at bibelen er så og si fri for humor, og det er ikke uten grunn at Leseghiel er en hemmeligholdt erke-engel – for humor er livsfarlig – men likevel – jeg bare elsker det – så jeg drister meg til å påkalle Leseghiel både titt og ofte – men jeg lever da fortsatt – til tross for mye latter.

10205127261321467

En hemmelig agent

(Rapport fra drømmeland)

Dette var en historie som min fetter Thorvald hadde skrevet. Men samtidig hadde jeg skrevet den. Og samtidig levde jeg denne historien, i to liv, i to personer. Jeg var i fare. Jeg kunne bli drept. Men det var en hemmelig agent i nærheten, som passet på meg, som kunne redde mitt liv. Og han hadde min fetter Thorvalds sitt ansikt. Det oppsto en dialog. Jeg kjenner sannheten om deg, sa jeg til ham. Jeg vet at jeg er deg, og du er meg. Så egentlig kan jeg godt dø. Du trenger ikke beskytte meg lenger. – For uansett kan jeg ikke dø – for jeg vil alltid leve videre i deg. Så lenge du lever, så vil jeg leve uansett. Jeg åpnet et kartotek-kort, og føyde til et navn.

Å sovne er å dø litt

14192557_10207123719471673_5616795860212603599_nÅ sovne er å dø litt – er det ikke det, da? – Man går frivillig inn i en tilstand av bevisstløshet. Man slukner helt. Begrepet «en dag i morgen» mister helt sin betydning, for noe slikt vet man ikke lenger noe om. Så kan det hende at man våkner opp i en verden som ligner på denne verden, men ikke helt. Jeg tenker da på den verden jeg kaller drømmeland. Mange er ikke klar over at de drømmer, så for dem vil da drømmeland i søvnen være den eneste verden de er klar over. Men når jeg drømmer, er jeg klar over at eg drømmer, og jeg er klar over at det også finnes en annen virkelighet, den man kaller våkenland, som jeg må bryte meg inn i, vekke meg selv opp til, for å få skrevet ned viktige begivenheter som jeg opplever i drømmeland. Å ferdes i drømmeland og samtidig være klar over at man drømmer, det oppleves rett og slett som fascinerende, og det er noe man faktisk kan trene seg opp til.

Tilnærming gjennom personifisering

Når jeg tenker over livsfaser, naturkrefter, energier, tilstander – så liker jeg å personifisere – jeg liker å forestille meg en naturkraft, eller en livsfase som en person – en person det går an å ha en samtale med – enten en samtale i ord, eller en «aha, jeg skjønner»-samtale.

Jeg har vel nevnt drømmen, der jeg møtte døden personifisert som min søster. Døden og jeg hadde i drømme en slik «aha, jeg skjønner»-samtale. Jeg har også nevnt mitt forhold til elektrisitet som om det skulle ha vært en person. Dette er bare to eksempler. For meg er det en naturlig tenkemåte, en tilnærming som gjør det lettere for meg å forstå. Det høres kanskje rart ut. Men jeg er nok ikke den eneste.

Sankt Frans av Assisi gjorde det. I hans hymne kalt Solsangen møter vi bror sol, søster måne, bror vind, søster vann, bror ild, moder jord, og til sist, søster død:

«Takk, gode Gud, for søster Død, den siste hjelper i vår nød. Hun kjører vognen stille frem når det er kveld og vi skal hjem.»

Jeg har også møtt denne personifiseringen av naturkreftene og livsfasene i de shamanistiske tradisjoner jeg har vært så heldig å få stifte bekjentskap med. – Så jeg føler meg ikke alene. Jeg tror egentlig personifisering er en naturlig form for tilnærmning. Det har gitt meg mye, og gir meg fortsatt mye – og det i begge virkeligheter, såvel i drømmeland som i våkenland faller det seg naturlig.

For den som er ukjent med å tilnærme seg fenomener gjennom å se dem som personer – det er fritt frem å prøve. Kanskje vil du oppleve at det faller deg naturlig. Kanskje vil du oppleve at det blir lettere å bli kjent med forskjellige sider av livet. Det har i hvertfall betydd mye for meg.

Akkurat nå er jeg opptatt av lyset. Hvorfor har lyset en bestemt hastighet? (300000 km i sekundet i vacuum) – hva betyr dette egentlig? – Det er på tide å ta seg en prat med lyset. «Hei Lys – slå deg ned hos meg, så vi kan ta en prat. Jeg serverer te, hvis du har lyst, med suketter og melk, hvis det behager».