(Rapport fra drømmeland)
I denne drømmen så jeg Liv, en hyggelig dame som jeg kjenner, møte en tegneserie-mann, faren til rampegutten Dennis. Hun sang ham en sang, med teksten:
Dersom du lytter til mitt hjerte, vil jeg også lytte til ditt hjerte.
Dersom du ikke lytter til mitt hjerte, vil jeg heller ikke lytte til ditt hjerte.
Sangen hadde en melodi – som en enkel barnesang eller vuggevise. Jeg husket melodien da jeg våknet fra drømmen, men jeg klarte ikke å få den til å feste seg.
Jeg har sterkt på følelsen å ha levd flere liv i dette livet. Jeg tenker tilbake på de forskjellige perioder av livet mitt, og synes jeg har forandret meg så mye fra periode til periode at det ser ut som om jeg har vært vidt forskjellige personer, fem forskjellige hvis ikke mer. Jeg ser tilbake, og føler at jeg kjenner dem godt. Men jeg har lite til felles med dem.
Jeg har snakket med flere som føler det samme. Kanskje det er slik at utviklingen speedes opp, så vi som mennesker skal komme frem til et spesielt mål litt raskere. Det føles godt å se frem til en god fremtid, da allting blir enda bedre. Man må bare ikke glemme at man på én måte allerede er ved målet, og at paradiset på jord alltid er tilgjengelig. Man finner det ved å være tilstede i øyeblikket og ved å akseptere alt som det er.
(Rapport fra drømmeland)
Jeg har tidligere referert en drøm der jeg møtte meg selv som tenåring. I denne drømmen møtte jeg meg selv som tyveåring, denne gang også på Lambertseter, der jeg vokste opp. Og drømmen den var slik:
Det var interessant å møte meg selv, som i en tidsreise tilbake til en periode i min oppvekst. Vi var ikke den samme, men i slekt på en måte. Den tyve år gamle utgaven av meg selv var sjenert, tilbaketrukket, litt usikker, men full av vidunderlige drømmet. Jeg likte ham, syntes han virket sympatisk, ville gjerne gi ham noen gode råd. Ville gjerne si: Ingen grunn til bekymring, ting ordner seg, det går bra til sist. Jeg ønsket ham alt godt.
Han stirret forundret opp i luften, lyttende – som om han merket noe. Men han oppfattet ikke at jeg var der. Men han merket at det var noe uvanlig nært innpå.
Og her er jeg, over førti år senere. – Og jeg kjenner jo virkningene av velsignelsene jeg ga meg selv dengang jeg var 20 år gammel. og jeg vet: ting ordner seg. Vi er alle tatt godt vare på. Det finnes kjærlighet i overflod. Vi har aldri vært alene.Vi har alltid vært elsket. Vi er alltid blitt sett.
(Rapport fra drømmeland)
En stor mengde seidfolk, vismenn og vise kvinner, sjamaner var samlet på en høyde der man hadde vidt utsyn over landet. De var samlet stammevis under hvert sitt merke og hver sin talsmann / talskvinne.
Selv sto jeg i en flokk ledet av en kvinnelig sjaman som talskvinne. Jeg var blitt anvist plass, hadde fått vite hvor jeg skulle stå. Det var en solrik dag med klar himmel, men med sterk vind, som rusket oss i håret. Det lød støt i basuner, og en herold forkynte med høy stemme:
Vi er samlet her idag for å lese fra visdommens bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter. Ingen skal gå herfra idag uten visdom nok til å finne sin vei, kunnskap nok til å gjøre sine gjerninger. Deretter gikk ordet på omgang mellom stammenes talsmenn / talskvinner.
Den første tok til orde og sa: Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:
Ingen kan lære uten å selv ha blitt lært
Ingen kan bringe fred uten selv å ha fått fred
Ingen kan drepe uten selv å ha blitt drept
Ingen kan lege uten selv å ha blitt leget
Det lød et støt i basunen, så kom en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre til neste talsmann / talskvinne:
Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:
Ingen kan elske uten selv å ha blitt elsket
Ingen kan hate uten selv å ha blitt hatet
Ingen kan lytte uten selv å ha blitt lyttet til
Ingen kan seire uten selv å ha blitt beseiret
Det lød et nytt støt i basunen, så kom på ny en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre. Opplesningen varte i lang tid, som et endeløst litani, med hypnotisk virkning. Etterhvert forsvant verden omkring meg og jeg sovnet igjen.
Det å forholde seg til en indre guide, det er noe nytt for meg. Men blant folk jeg kjenner er det ganske vanlig, virker det som. Jeg er vel sent ute, men jeg føler jo at jeg har adskillig glede og nytte av det. De fleste holder vel samtaler med guiden for seg selv, men jeg velger å være åpen, slik jeg pleier å være.
Odin: Du – vi må ha en prat.
Guide: Ja – her er jeg.
Odin: Hyggelig å ha deg i nærheten.
Guide: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Odin: Jeg føler meg litt «rar» og «uttafor».
Guide: Det er bare følelser. Du er helt fin, men du må jo lære å takle alle slags følelser i løpet av ditt liv. Du vil ha store fordeler av det. Bare stol på meg.
Odin: Du? – Kan du bare være her hos meg en stund?
Guide: Det er klart det. Jeg blir her en stund hos deg.
Odin: Jeg nyter ditt selskap.
Guide: Og jeg nyter ditt.
Odin: Føler meg bedre nå. Tusen takk skal du ha.
Guide: God natt, Odin. Sov godt og drøm søtt.
(Rapport fra drømmeland)
Jeg så på nyhetene. Nyhetsoppleseren satte øynene i sitt publikum og sa, med opprørt stemme: «Det er dypt tragisk når tusen menn på gaten går sammen til én mann. Spørsmålet da er: Hvor ble det av de andre?»
Jeg har hatt så mange vidunderlige drømmer om enhet. Men denne drømmen var om individualitet. Den fikk meg til å tenke over at enhet og individualitet er motpoler, nærmest to sider av samme sak, som Yin og Yang, begge prinsipper like viktige, og i samspillet mellom dem skapes dynamikk og liv. Budskapet til meg var: «Ta godt vare på dem begge»
(Rapport fra drømmeland)
Jeg erobret nytt terreng i natt – livet er fullt av overraskelser.
Gamle Jaap, ostehandleren, var en misantrop, trodde man. Men det var å dømme for hardt. Han var riktignok vrien og vanskelig, behersket ikke konversasjonens kunst, var ikke flink med mennesker, kunne virke sur og gretten, hadde alltid noen spydigheter på lur, men han var ikke direkte ond. –
Første gang jeg var innom var jeg ute etter en gammel Amsterdamer, en ost jeg ikke kjente, men hadde hørt så mye bra om. Vel. Jeg ble ekspedert temmelig raskt og uhøflig. Fem minutter senere sto jeg på gaten med et innpakket stykke ost og et dusin spydigheter som jeg fikk på kjøpet. –
Men jeg kom da tilbake, litt fascinert av alle de typer ost han hadde i sine hyller. Jeg bestemte meg for å smake meg gjennom hele hans utvalg. Vi kom i prat og fikk etterhvert svært god kontakt. Han skjønte at jeg var seriøs.
Jaap betrodde meg sine dypeste ostehandler-hemmelighter. I lagringstid lå nøkkelen, sa Jaap. La bare osten ligge. Den begynner å stinke. Den er kanskje bare å kaste, tenker man. Men så, på et bestemt tidspunkt, mykner osten, våkner til liv. Den nesten reiser seg for å gå. Den er blitt et levende vesen. Da, akkurat da, er osten god, like verdifull som diamanter, sjelfull, i stand til å endre ditt liv. –
Jeg fant ut etterhvert at Jaap ikke bare var en alminnelig handelsmann, men nærmest som en gud å regne hva angår utforskning av universet gjennom smak, og hvert møte, all tid jeg hadde sammen med Jaap i oste-butikken, var som en reise til fremmede planeter, en vill og spennende oppdagelsesferd innover i det ukjente.
Runen Is kom til meg på slutten av 1999. Alt stanset opp, jeg kunne ikke lenger fungere skikkelig i min jobb. Jeg klarte ikke alt det jeg hadde klart tidligere, Det begynte med en autoimmun sykdom og endte etterhvert opp i en slags kronisk utmattelsestilstand.
Men jeg skjønte etterhvert (etter noen år), at for meg var runen Is en healing-rune, en bærer av transformasjon og en læremester. Den tvang meg til å stanse opp, til å se på mitt liv, og til å ta noen valg. Når noen dører lukker seg, åpner seg andre, som kan gi ny retning og nye perpektiver. –
Av og til må man stanse opp for å kunne komme videre. Av og til må man lukke øynene for å se klart. Tilsist lærte runen meg å stanse tiden, slik at jeg til enhver tid skulle ha evigheten i eie og fri adgang til gleden.
Med lukkede øyne ser jeg på runen Is og føler meg takknemlig. – «Du kom når jeg trengte deg mest. Men nå skilles våre veier for en stund inntil vi ser hverandre igjen når vi skal»
Det snakkes så mye om mennesket på den ene side og naturen på den andre, enten som om man var fiender, eller som om vi var naturens foreldre, som har ansvar for den og må passe på den. Det er nok holdninger som har sine røtter i den bibelske forvalter-idé.
Selv har jeg brutt med denne idéen og ser på meg selv som natur, en uandskillelig del av naturen omkring oss. Det føles godt, og jeg inviterer andre til å følge på.
Og når det gjelder miljøvern; Det er ikke moder jord som er i fare. Hun ble født lenge før menneskene så dagens lys, og hun vil nok overleve menneskeslekten. Hun klarer seg alltids. Nye arter oppstår, og gamle arter går til grunne. Slik har det alltid vært. – Men moder jord består. Ihvertfall i noen milliarder år, inntil hun oppslukes av solen.
Det er menneskene som er i fare, som en del av naturen, dersom vi ikke skjerper oss. Men overleve, det vil vi nok, stadig mer etterhvert som tiden går, for livet har alltid vilje til å leve, uansett om det er dyr, planter eller mennesker.
(Rapport fra drømmeland)
Dette var en historie som min fetter Thorvald hadde skrevet. Men samtidig hadde jeg skrevet den. Og samtidig levde jeg denne historien, i to liv, i to personer. Jeg var i fare. Jeg kunne bli drept. Men det var en hemmelig agent i nærheten, som passet på meg, som kunne redde mitt liv. Og han hadde min fetter Thorvalds sitt ansikt. Det oppsto en dialog. Jeg kjenner sannheten om deg, sa jeg til ham. Jeg vet at jeg er deg, og du er meg. Så egentlig kan jeg godt dø. Du trenger ikke beskytte meg lenger. – For uansett kan jeg ikke dø – for jeg vil alltid leve videre i deg. Så lenge du lever, så vil jeg leve uansett. Jeg åpnet et kartotek-kort, og føyde til et navn.
Odins Runer 