Å være jøde

(Rapport fra drømmeland)

Hun var som en mor for oss, den eldre damen. Hun ba oss på middag titt og ofte, ga oss ofte gaver, i form av mat, klær eller praktiske ting til huset. Og vi satte stor pris på det, min kone og jeg, fordi vi var fattige, hadde lite å klare oss for. Jeg hadde tre par sko som jeg satte stor pris på, og som jeg stelte pent med.

Plutselig en dag, begynte den eldre damen som vi satte slik pris på, å behandle oss annerledes. Hun kastet og ødela ting vi hadde som betød mye for oss, hun nektet oss mat, og hun kritiserte oss for de minste ting. Hun kastet to av mine sko, fordi hun ikke syntes at slike som meg fortjente å være så godt skodd. Jeg forsøkte å være ekstra snill og hensynsfull, men det hjalp ikke.

Vi skjønte at vi ikke var velkommen der mer, så vi måtte gå, med én gang, uten å få med oss sakene våre. Vi syntes det var så merkelig at den tidligere så snille damen hadde forandret seg så fullstendig i forhold til oss. – Men etterhvert skjønte vi, at det var fordi vi var jøder.

Ute på gaten traff vi en musiker, en heavy metal rocker som vi kjente. «Kom til oss», sa han. «Men vi har ingen penger», sa vi. «Det spiller ingen rolle», sa han. Slike som dere er alltid velkomne uansett.

Fatigue

(Rapport fra drømmeland)

Siden årtusenskiftet har jeg vært plaget av kronisk utmattelse med typisk ME-lignende symtomer. En ekspert sa engang at jeg ikke hadde ME men Fatigue, Det kalles Fatigue dersom det er fysiske faktorer som kan være medvirkende årsaker. Jeg er egentlig lut lei av å forklare meg overfor folk som likevel ikke forstår, for deretter å få en rekke velmente råd som det er umulig for meg å følge. Derfor snakker jeg mist mulig om det.

Men i natt drømte jeg at min kjære, Vibeke, hadde lagd en sang med tittelen «Fatigue», som hun fremførte på en kultur-workshop av privat art (bare for venner og kjente). Melodien var stille og rolig. Det var stemmen hennes, hjerte-klangen som gjorde den bra. Neste dag så vi et underholdningsprogram på fjernsynet, og plutselig dukket Vibeke opp med denne sangen, Noen måtte ha tatt opp en video uten vår viten. «jøss – nå er du blitt pop-stjerne», sa jeg, «nå er det bare å vente litt, så begynner pengene å strømme inn».

Pengevind

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var i kjelleren for å se til oljefyren. Jeg lot mine hender føle seg frem. Foretok noen justeringer her og der. En kran virket skrøpelig. Strammet den opp. Grå maling flasset av.

Jeg hørte meg selv uttale noen meningsløse utregninger: «Kran minus 1, maling pluss 24». Skjønte ikke hva det betød. Virket som noen snakket gjennom meg med min stemme. Plutselig kjente jeg en sterk luftstrøm mot fingrene, og noen sa til meg: «dette er vinden av penger, mye penger. Det som ligger skjult skal komme frem».

 

Fransk høflighet

Glemmer aldri denne festlige og forunderlige historien. For noen år siden bodde jeg et par måneder i Bordeaux. Når jeg kommer til nye byer, liker jeg «å gå meg bort» for så «å finne veien tilbake igjen». – Dette praktiserte jeg også i Bordeaux og havnet ettervert i et litt lugubert strøk bak jernbanestasjonen Saint Jaques.

Mens jeg sto og slappet av ble jeg plutselig trengt opp i et hjørne av en litt lurvete, grovbygd type med to kamphunder i bånd (pitbull-terriere var det vel).

 

«Vous avez de l’argent?» spurte han meg bryskt. (Har De penger?) –

Men jeg var pengelens. – «Ja, nå blir jeg vel slått ned eller noe verre» – tenkte jeg resignert. – «Désolé, monsieur. – Je n’ai pas d’argent», svarte jeg spakt (Beklager, jeg har ingen penger). Da «hadde jeg ikke mye høy i hatten», skal jeg si deg. –

Han så på meg en stund, som om han vurderte meg nøye. Så sa han (til min store forundring): «Désolé de vous avoir dérangé, monsieur. Bonne journée!», tok med seg hundene sine og gikk. Jeg følte meg paff og lattermild. Det han sa var jo så utsøkt høflig. Oversatt blir det vel: «Jeg beklager å ha forstyrret Dem, min herre. Ha en god dag!». Franskmenn er høflige, det skal være sikkert og visst

Senior-nettverket

(Rapport fra drømmeland)

Endel gamle kolleger (eldre menn) ville gjerne ha meg med i sitt nettverk. – «De ville forandre verden», ble det sagt. Jeg hadde jo vært med i forskjellige nettverk tidligere, og hadde mine tanker om slikt. –

«Men vi har ubegrensede ressurser», ble det sagt. «For å oppnå det du ønsker trenger du penger, ganske mye penger, og det kan vi stille til disposisjon. Her har du noe startkapital», sa fyren, brettet opp lommeboka og ga meg en solid bunke med tusenlapper.

Det var ikke dårlig, tenkte jeg. Det må jo også bety at jeg er verdt en god del tillit i deres øyne. Vi ruslet oppover mot Frogner / Majorstua der de disponerte noen hemmelige lokaler. Gatene vi passerte minnet mer og mer om gatene i Paris. Vi passerte flotte barer og hyggelige restauranter der vi gikk.

Det opplyste menneske

Eckhart Tolle sa engang: «Et opplyst menneske er helt alminnelig og enkelt, et menneske simpelt hen, men fri for alt ekstra ekstra som kompliserer.» – Det fikk meg til å tenke litt. Opplyste mennesker utgir seg jo ofte for å være meget spesielle, og det hender de har et ego større enn Empire State Building. Og det kan jo være en årsak til at de har utviklet seg derhen. Kanskje de fant enkelheten. Kanskje de fant den indre fred som strålte rundt dem. Så var det noen som la merke til det og sa: «Du er veldig spesiell.» – «Å, er jeg det?» – «Ja jeg er vel det da, mer spesiell enn andre. Så innmari kuult. Da kan jeg tjene PENGER på det, ta inngangspenger, bare for at folk skal kunne få oppleve MEG. JEG trenger ikke å si noe engang. Det holder at JEG sitter der og stråler.» – Og så har MAN det gående. Morsomt igrunnen.