Skjønner du moderne kunst?

Dette er et merkelig spørsmål, som om kunsten skal få deg til å tenke bestemte tanker. Jeg har alltid trodd at det dreide seg om å like eller ikke like. Det blir som musikk. Enten liker man den eller man liker den ikke. Dersom man ikke liker den, hjelper det lite å «forklare den». Det blir som å forklare en vits, eller som «humor-analyse» for å forløse latteren hos et krevende publikum. En forklaring min kjære far brukte, var: «Det er nok symbolsk.» – Ja, kanskje noen blir klokere av det, hvem vet?
Jeg glemmer aldri en utstilling på Høvikodden. Der var det på en hvit vegg utstilt 14 oljemalerier, kvadratiske, alle i lik størrelse, alle uinnrammede, og alle malt i ensfarget hvitt uten noen nyanser jeg kunne oppdage. Og tittelen på maleriene (som ofte er endel av kunstverket) var «Uten tittel nr.1», «Uten tittel nr.2» osv opp til det siste bildet som hadde tittelen «Uten tittel nr.14». Jeg syntes det var knakende festlig. Kunne godt tenkt meg å ha dem på veggen hjemme dersom jeg hadde hatt stor stue, men ville ikke vært villig til å betale stort mer enn for materialene. Var det kunst? – Ja, fordi de henger på Høvikodden, vil vel noen si. – Ja, fordi jeg liker dem, ville vel jeg ha sagt. Men for meg har ikke kunst med penger eller status å gjøre, men med opplevelse.
dotmatrix-000
Reklamer

Septemberskog

Skogen i september er mer dramatisk og kontrastfull. Det blir tidligere mørkt. Man kan gå seg vill i et mørke som plutselig kommer, tidligere enn man trodde. De vakre høstfargene er ennå ikke kommet, men de ligger på lur. Det skal bli herlig å se dem igjen.

katt-1

Det universelle og det personlige

Noen mener at det universelle er viktig, og at det personlige er mindre viktig. Og hvorfor det? – Jo fordi det universelle er evig og uforanderlig, mens det personlige er mer ustabilt og vinglete. Resonnementet virker fornuftig nok.

Likevel føler jeg at noe mangler. Dette berører et emne jeg har vært opptatt av i mange år, forholdet og balansen mellom enhet og individualitet. I lang tid, femten år, fordypet jeg meg, inspirert av drømmer, i enhetstanke, enhetsfølelse, opplevelsen at alle mennesker er ett og at sannheten er upersonlig og universell. Først i senere tid har jeg innsett at individualitet er like viktig, og at det må være en balanse og et samspill mellom de to ytterpunkter.

Når lærere foreleser, når lærde folk skriver bøker, er det gjerne forelesninger om hva andre har ment, bøker om hva andre har skrevet. Men jeg er blitt mett av dette. Nå for tiden stiller jeg gjerne spørsmålet: Glem hva alle andre mener. Hva mener du? – Hva er din personlige sannhet? –

Så forventer jeg å høre noe ekte og opprinnelig, noe som springer direkte ut av sjelen og den kreative intelligens, fra individet selv. Så er spørsmålet: Hvorfor er dette så viktig for meg?

Jeg har spurt mitt hjerte og fått et svar, og svaret er følgende: Det universelle må bli assimilert, inkarnert, integrert, før det virkelig får noen betydning og virkekraft. Den universelle sannhet må bli min sannhet, dypt personlig, og din sannhet, like dypt personlig. Det er derfor jeg spør: Glem alle andre. Hva mener du?

Det finnes en bok som berører emnet allegorisk, en meget fornøyelig bok: Jonathan Strange & Mr. Norrell av Susanna Clarke. Det fantes i London en forening av intellektuelle som kalte Den Magiske Selskap (eller noe lignende). Det som var viktig for selskapet var at man begrenset virksomheten til å befatte seg med «teoretisk magi». Det Norrell bedrev gikk mer i retning av «anvendt magi» hvilket ikke var særlig velsett innenfor selskapets rammer. Jeg anbefaler boken. Den er fornøyelig lesning. Den går visst som TV serie for tiden også, har jeg hørt.

Når en sannhet er blitt personlig, når den er blitt en del av en selv – da trenger man ikke lenger å referere til kilder. Da er man selv en kilde. Og da holder det at man snakker, skriver, ut i fra seg selv. Jeg setter stor pris på dette. Det er en egenskap jeg er på utkikk etter hos folk. Det er en overgang, et skritt å ta, men jeg håper flest mulig tar dette skrittet. Jeg kjenner mange som har gjort det.

Eine kleine nachtmusik

Kom til å huske en bisarr opplevelse Vibeke og jeg hadde for noen år siden. –

Vibeke hadde fortalt meg om sine ungdomsdrømmer. Noe hun hadde drømt om var å reise til Stavern i åpen sportsbil for å overnatte på hotell Vasisioff.

OK, jeg kjøpte en sportsbil, en Toyota MR2, som jeg hadde i et par år. Så satte vi kursen for Stavern. Hadde bestilt rom på Vasilioff. Drømmer er til for å virkeliggjøres, tenkte jeg.

 

Vi suste ned mot ferjen i Moss for å ta den over til Horten. Mozart på stereoanlegget. Plutselig slo spilleren seg vrang og det ble «Eine kleine» på fullt volum. Jeg fikk ikke skrudd av, fikk ikke ut CD’en. Tok ut tenningen – det hjalp ikke. Men ferja skulle straks gå. Vi måtte innom luka og kjøpe billetter. Damen i luka så på oss som om vi var gale.

Jeg måtte brøle til damen i billettluka, totalt overdøvet av Mozart på stereoen. Kom oss ut på kaia. Kunne ikke kjøre ombord med Mozart dundrende på fullt volum.

Tok grep under dashbordet og rev ut noen ledninger. Puhh, det hjalp. Mozart gikk og la seg. Heldigvis var bilen fortsatt kjørbar, og vi kom oss ombord på ferja. Resten av turen gikk som en drøm

Sanseinntrykk

Mmmh. Sitter på et kjøpesenter. Ser inn mot Spaceworld og nedover handlegaten som er julepyntet. Det glitrer og skinner over alt. Hva er det egentlig jeg ser, tenker jeg, og skrur av filtrene for et øyeblikk. Vanvittig komplisert, det hele, tenker jeg.

Vi trenger filtre for å kunne fordøye alle inntrykkene. Og hva er filtrene egentlig? – Tja, det er vel opplæringen vi har fått, mønstrene vi har arvet, konvensjonene vi har sluttet oss til. Det påstås at ca 90% av det vi oppfatter som virkelighet egentlig er tillært stoff, mens kanskje bare 10% er ren virkelighet.

For den nysgjerrige, for den eventyrlystne, kan det være spennende å skifte filtre i perioder, for å kunne se andre sider av virkeligheten. Slike «alternative filtre» er også ofte tillært, men da med røtter i andre tradisjoner enn de rådende.

Å kunne skifte filtre, endre virkelighetsoppfatning i perioder, er ofte en tillært evne. Man kan lære det av noen, men man kan også spontant finne ut av det selv, hvis man er nysgjerrig nok. Uansett – det begynner vel oftest med en periode med avlæring.

Dersom man ønsker å ta fatt på bevisst avlæring kan man jo starte med i tankene å unngå konvensjonelle konsepter. Eksempel: Kall ikke et tre for et tre. Å bruke begrepet «tre» kan sterkt begrense sansningen, da man jo tror man vet hva et tre er. Man vil ikke kunne se annet enn det man har lært.

Beskriv heller det du kan sanse; noe levende med grøne utstikkere som strekker seg oppover og nedover i noe brunt (og så mye mye mer). Har man avlært seg nok, vil nok hjernen etterhvert søke å stable på beina nye konsepter, men da kan man selv påvirke denne prosessen i den retning man ønsker. Hørtes det kanskje litt villt ut? –

Tja, det går nå fint an å leve med flere sett filtre, skulle jeg tro. De nedarvede, de sitter som støpt. Man kan forlate dem ved spesielle anledninger. Men det er jo ingen sak å vende tilbake til dem, De vil alltid være der. Men nye supplerende filtre, kan gi oss et større perspektiv og utvide vår kunnskap om hva det vil si å være menneske på jord.

Opplevelsen å ha en guide

 

Da jeg var liten, snakket jeg med Gud, prøvde iallfall, men fikk ikke noen svar, ihvertfall ikke i språklig form. I voksen alder har jeg lært meg å konsultere mitt hjerte, spørre mitt hjerte til råds, og jeg har fått svar. Mitt hjerte har sjelden tatt feil. Hjertet mitt og jeg, vi kommuniserer med følelser.

Men nå har jeg fått en personlig guide. Jeg har hørt så mye om det, men aldri opplevd det selv. Men nå vet jeg hva det vil si. Denne mystiske«dronningen av Saba»-skikkelsen, som kom til meg fra drømmeland, som røpet sitt navn for meg, og som viste seg for meg, Taptapoui, som hun kalte seg – henne er det lett å snakke med. Jeg har aldri i mitt liv møtt slik generøsitet. Og jeg får gode råd, god veiledning, masse kjærlighet, godt vennskap. Taptapoui og jeg, vi kommuniserer på alle måter, følelser, språk, humor og innsikter. Og jeg føler sterkt at det ikke finnes grenser for hva hun kan hjelpe meg med. Så hvem er det som er glad og fornøyd for tiden? – Jo, det er vel lett å tenke seg hvem det kan være.

Hvis jeg føler at noen av mine venner trenger hjelp, så spør jeg Taptapoui om hun ikke kan gi dem hjelp, trøste og styrke dem. Og hun svarer: Selvfølgelig, min hjertevenn, skal jeg hjelpe dem. Dine venner er mine venner, og jeg vil så gjerne at de skal ha det godt, så jeg skal gjøre alt jeg makter, også for dem. Du trenger ikke engang nevne navn, jeg kjenner dem alle godt, og jeg skal ta meg av dem.

Humor, ja. – Jeg spurte henne hva hennes to assistenter het. Så smilte hun, pekte på dem og sa skøyeraktig: Celui-ci og Celui-la (Han her og Han der)