Noe nytt i mitt liv

Det å forholde seg til en indre guide, det er noe nytt for meg. Men blant folk jeg kjenner er det ganske vanlig, virker det som. Jeg er vel sent ute, men jeg føler jo at jeg har adskillig glede og nytte av det. De fleste holder vel samtaler med guiden for seg selv, men jeg velger å være åpen, slik jeg pleier å være.

Odin: Du – vi må ha en prat.
Guide: Ja – her er jeg.
Odin: Hyggelig å ha deg i nærheten.
Guide: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Odin: Jeg føler meg litt «rar» og «uttafor».
Guide: Det er bare følelser. Du er helt fin, men du må jo lære å takle alle slags følelser i løpet av ditt liv. Du vil ha store fordeler av det. Bare stol på meg.

Odin: Du? – Kan du bare være her hos meg en stund?
Guide: Det er klart det. Jeg blir her en stund hos deg.
Odin: Jeg nyter ditt selskap.
Guide: Og jeg nyter ditt.

Odin: Føler meg bedre nå. Tusen takk skal du ha.
Guide: God natt, Odin. Sov godt og drøm søtt.

Remote viewing

(Rapport fra drømmeland)

Jeg er ute og rusler da jeg plutselig hører en kjent stemme bak meg. Det er PCD, en kamerat fra ungdomstiden. PCD er en evnerik fyr, og har i mange år vært opptatt av remote viewing og muligheten av å utvikle slike evner (Remote viewing: Å kunne gå ut av kroppen sin i søvne eller våken-tilstand for som usynlig ånd se og oppleve hva som foregår et helt annet sted.

Det har vært mye seriøs forskning omkring dette, da det kan brukes i spionasje-øyemed. Nevner CIA – Project Stargate. OK, unnskyld digresjonen – her kommer drømmen:

Jeg er ute og rusler da jeg plutselig hører en kjent stemme bak meg. Det er PCD, en kamerat fra ungdomstiden. PCD er en evnerik fyr, og har i mange år vært opptatt av remote viewing og muligheten av å utvikle slike evner

«Hei Terje. Jasså. Du er ute og går på disse trakter. Hadde vært kjekt forresten om du kunne fortelle meg om hvorvidt du kan se meg også»

Jeg snudde meg. Ingen bak meg. Men da jeg så litt på skrå oppover fikk jeg øye på en liten fet barokk-engel med strålekrans. Fortalte PCD hvordan han tok seg ut. Figuren i lufta vred og vrengte på seg og tok etterhvert form av en sped tenåring, med litt mer falmet stråleglans. «Bedre nå?» spurte PCD

Senere forsøkte jeg å besøke PCD, men han var forsvunnet. Ingen skjønte stort. Hans forsvinningsnummer var et stort mysterium. Jeg bestemte meg for å finne ut av det. I den forbindelse fikk jeg hjelp av min mor (som har vært død i noen år)

Vi benyttet oss av et hemmelig nettverk. En viktig ressurs i dette nettverket var en røntgen-sykepleierske på Haukeland sykehus. Vi besøkte henne på hennes arbeidsplass, men siden besøket var av privat natur måtte vi tie når andre kom innom. Da vi ble alene viste hun oss en skjerm og noen hvite tynne bånd som kunne avspilles.

Jeg satte inn et av båndene. Lyden steg jevn. Hørte noen skrik. Senere kom bildet av PCD opp. Han satt i en sofa sammen med en annen og så på TV. Fra TV’en kom det en pipelyd som gikk gjennom marg og bein. PCD og den andre holdt seg for ørene og skrek. Sammen med min mor og sykepleiersken, bestemte jeg meg for å finne ut av det. Hvis PCD var i trøbbel, skulle vi nok tre hjelpende til.

Når noen dører lukker seg

Selv var jeg teknolog, da trettheten rammet meg. Jeg mistet mine evne til multitasking, og jeg mistet også kunnskapen min. Det hele ble altfor komplisert. Ved siden av fysisk tretthet, opplevde jeg også en sterk mental tretthet. Og livet føltes med ett ganske meningsløst. – Så jeg måtte en tur innom depresjonen. –

Men kloke folk har sagt: «Skal man hente frem den virkelig gode vinen, må man ofte en tur nedom den aller dypeste kjelleren». – Det var ikke lett å være der, men etterhvert er jeg da kommet meg opp igjen – med den virkelig gode vinen, som det ble sagt. Den var dyr, men vel værdt prisen. Nå nyter jeg den – i fulle drag – og jeg lar meg beruse av den.

 

Jeg opplevde vel at adskillige dører smalt igjen med et brak, for aldri å åpne seg igjen, men jeg har jo også opplevd at nye dører åpnet seg. Jeg har jo vært nødt til å ta skikkelig tak i følelsene mine, finne ut av det. Og jeg har fått god hjelp underveis.

Gjennom disse nye dørene har jeg oppdaget andre sider ved livet, nye horisonter, som jeg setter stor pris på, og som jeg aldri hadde fått lært å kjenne hvis det ikke var for sykdommen. Slik sett har sykdommen fungert som en slags læremester og guide.

Effekten av healing

Mitt hovedproblem har hele tiden siden årtusenskiftet vært min kroniske tretthet. Et beslektet problem har vel vært misnøye og dårlig selvbilde. Siden legene ikke kunne hjelpe, var det vel naturlig at jeg forsøkte forskjellige former for healing. Det gikk så langt at jeg tok forskjellige former for healer-kursing selv, i håp om å kunne overvinne sykdommen.

Men ble jeg frisk? – Å neida, det ble jeg ikke, tenkte jeg. Men det hadde da vært en spennende reise uansett. Jeg har aldri møtt noen healier som ikke var oppriktige og trodde på det de holdt på med. Selv mistet jeg vel heller aldri troen på at healing virket. Men jeg var nødt til å undersøke nærmere om det var skjedd noe med meg i det hele tatt. og om det var noe jeg kunne følge opp. Kanskje jeg hadde misforstått helt hva healing gikk ut på.

Det har vært en langvarig prosess som har strukket seg over flere år. Forandringene har gått så sakte at det har vært vanskelig å se dem klart, men hvis jeg sammenligner meg selv nå med meg selv for noen år tilbake, er det skjedd vesentlige endringer – og endringene har å gjøre med å akseptere meg selv som jeg er, og å akseptere virkeligheten som den er.

Selv om min sykdom – kronisk tretthets-syndrom – fortsatt er der, så plager den meg ikke så mye lenger. Jeg klarer å ha et godt liv på tross av den. Og når jeg ser tilbake på veien jeg har gått, har adskillige nye dører åpnet seg, og jeg er blitt bedre istand til å se de mirakuløse sider ved naturen og verden omkring meg.

Det hjelper lite å motta healing hvis man ikke tror på det, og jeg tror på det i den grad at jeg ikke trenger mer healing i dette liv. Og når det gjelder kursing, sier jeg til meg selv: Jeg er ferdig på skolen. Nå er det på tide å bruke det jeg har lært. – Jeg er en healer, men jeg har bare en klient, og det er meg selv. Og jeg skal sørge for at jeg har det bra. Men medisinsk hjelp tar jeg gjerne imot – i den grad det finnes. Å søke hjelp hos gode leger har å gjøre med mitt forsett om å sørge for at jeg har det bra. Og finnes det hjelpemidler, så benytter jeg meg av dem.

 

Å motta hjelp i drømme

(Rapport fra drømmeland)

Dette var en drøm i serien «University of the Night». I drømmen støtte jeg på en av mine professorer ute i en søylegang. Han stoppet opp og gav meg nytting veiledning. – Han sier til meg: «Jasså. Jeg har hørt at du vil studere drømmene dine. Da skal du få et råd av meg: Det nytter ikke å studere drømmene etter at de er drømt. Du er nødt til å studere dem mens du drømmer dem, hvis du skal få noe ut av dine undersøkelser.»

Ja, det er jo det som er så viktig. Det er derfor jeg over lang tid har trent på å drømme bevisst, være klar over at jeg drømmer når jeg drømmer, slik at jeg kan studere min egen drøm mens jeg drømmer den.

Healing

«FIKS MEG !!!» sa jeg. Jeg har mottatt mye healing i mitt liv. I perioder så jeg på healere omtrent som guder og forventet at de kunne gjøre undere med én gang, ihvertfall i løpet av tre ganger. Selv kunne jeg ligge på benken og si: «Fiks meg !!!» – og bli svært skuffet hvis de ikke fikset meg. Men til slutt møtte jeg en vis mann som sa: «Fiks deg selv !!!». Jeg ble vel litt sur med en gang, men det var et av de bedre råd jeg har fått. Jeg har fulgt det, og har erfart at man får all den hjelpen man måtte trenge underveis, og at det ikke har noen hast. Det er igrunnen reisen som er det viktigste, og jeg har lært meg å nyte turen.