Den tafatte mannen

(Rapport fra drømmeland)

En fattig og tafatt mann skulle ut, men sto på trammen og visste ikke hvor han skulle gå. Alt var jo meningsløst likevel. Så han ble bare stående der. Jeg var til stede som en usynlig venn og hjelper. Mitt budskap til ham som jeg klarte å formidle telepatisk, som om det var hans egne tanker, var følgende:

Det er ikke så ille som du tror. Ditt liv er fullt av mening. Og her er nøkkelen: «Bry deg om dine medmennesker, og ikke minst, bry deg om deg selv. Se deg selv i speilet og ønsk deg selv alt godt. Sett deg på en kafé, legg merke til et medmenneske og ønsk ham alt godt. Se en gruppe mennesker og ønsk dem alt godt.»

Når du setter nøkkelen i låsen og dreier den om, vil du oppleve at folk kommer til deg. Du har kanskje ikke så mye utdannelse, men du har levd et liv, og levd liv er hva visdom består av. Folk kommer til deg for å snakke med deg, lytte til deg og for å la seg nære av den visdom du har samlet på, og ikke minst av den godhet som ligger hos alle mennesker, men som du nå har tatt i bruk.

Det eneste du behøver å gjøre er å være deg selv. Du trenger ikke å prestere noe, for det er ikke noe som skal presteres. Men du vil oppleve likevel at ditt liv er fullt av mening. Det var jo en hyggelig drøm.

Jeg selv kan være litt nedpå og tafatt av og til, så drømmen var kanskje en usynlig hjelpers måte å hjelpe meg på.

odin

Reklamer

St Dominikus og medhjelper

dominic(Rapport fra drømmeland)

Våknet en morgen med denne drømmen: Jeg var innom Unity for å oppleve litt åndelighet. Der traff jeg helgenen St Dominikus, som var på norgesbesøk. Jeg var overrasket over klesdrakten hans – hadde forventet 1200-tall europeisk stil – men han var kledd som enslags indianer i mørke farger, dekorert med gull-border.

Han kom bort for å hilse, og jeg fikk et godt inntrykk av ham. Han hadde så gode øyne, men han snakket ikke noe språk jeg kunne forstå, så kommunikasjonen ble ikke så god. Etter en stund stusset jeg litt på denne gode utstrålingen han omga seg med. På en eller annen måte virket den «for profesjonell» / påtatt. Siden vi ikke kunne få kommunisert med annet enn blikk, ble jeg henvist videre til hans kvinnelige medhjelper.

Jeg møtte henne med en positiv innstilling, men stusset litt da hun brukte en aggressiv tilnærming til «mine problemer». Jeg opplevde at hun benyttet seg av hersketeknikker og manipulasjon, og tenkte: Ønsker jeg egentlig å snakke med denne personen? – Nei, jeg tror ikke det. – Så jeg sa ifra, betalte det hun skulle ha og tok farvel. Fikk vel slengt etter meg at jeg flyktet fra problemer etc, men det var jo igjen bare hersketeknikker hun brukte, så jeg forlot stedet ganske fornøyd med meg selv – glad for at jeg kunne takle situasjoner som denne på en god måte.

Gjensyn med Jernkongen

Under en meditasjon over solar plexus åpnet jeg en massiv og tung dør og visste at det var døren inn til mitt solar plexus. Der inne møtte jeg en grusomt utseende konge men en tung krone av jern. Hans venstre øye var revet ut, og hans ansikt var merket av blodige arr som fra sverdkamp. Ingen konge var noen sinne så grusom som ham. Alt hatet hadde satt sine spor. – Men han hadde med tiden – gjennom tusener av år – fått transformert sin livsarv. Nå kunne man se at bak preget av grusomhet strømmet det kjærlighet og visdom ut fra øyet som var igjen. Så jeg våget å nærme meg, for å høre hva han kunne fortelle, for å kunne høste fra hans erfaringer og dyrekjøpte visdom.

 

Mens jeg satt på en benk i Ski sentrum og døset tenkte jeg: «Jeg lurer på hvordan det står til med Jernkongen.» Et lite dykk ned, så var han der, men han var forandret. Han var en ung og elegant skikkelse, kledd i en blå kappe med stjerner på, og med en krone av gull, skinnende som solen. Alle gamle sår var leget. Man kunne knapt skimte et arr. Hans ene øye, det han hadde igjen, var lukket, og han smilte fornøyd, som om han drømte vakre drømmer. Jeg kunne vekket ham hvis jeg ville, men jeg lot ham drømme videre.

En pussig betraktning: Når jeg leser, eller skriver, gjør jeg det alltid med venstre øye lukket. Jeg har tenkt det er for å fokusere bedre. Men det er kanskje også en påvirkning fra Jernkongen, den enøyde, som lever i mitt indre. Jeg tenker også på min navnebror i gudenes verden. Kanskje han liker å lese det jeg leser, og å ha en hånd på pennen, når jeg skriver? – Det er i tilfelle bare hyggelig. Han er min venn og støttespiller.

Å huske drømmer – å finne frem

For det meste så vekker jeg meg selv, dersom jeg drømmer noe som jeg ønsker å skrive ned. Men noen ganger våkner jeg, og kan ikke huske jeg har har hatt noen drøm. Men så, i våkenland, etter at jeg er stått opp, kan det hende jeg husker et ord, f,eks. «buddhists». Det blir som enden på en snor som går ned i vannet. Jeg trekker i den, og trekker opp litt mer, «black buddhists», «shemanwao», og tilslutt ligger hele drømmen på land. Jeg kan forundre meg over den, og skrive den ned.

Men er det så sikkert at det var en drøm? – Det er noe jeg har trukket på land fra en strand langs det ubevisstes osean. Men man trenger kanskje ikke å gå inn i nattlige drømmer for å fiske opp eventyrlige minner / opplevelser. Kanskje man i våkenland simpelthen kan trekke dem opp, hvis man bare ser etter snor-ender på stranden. Hvis det er slik, har jeg hatt et lite gjennombrudd. Da har jeg tilgang til dypets historier og opplevelser direkte fra våkenland. Tegnet på at det er genuint stoff fra dypet, og ikke bare noe jeg har funnet på / diktet opp, ligger i kvaliteten. Jeg kunne aldri skrevet slikt selv (jeg har prøvd – uten å få det til), så det må komme annensteds fra.

Min kjærlige guide, Taptapoui, sa til meg i går kveld, at hun i løpet av et døgn ville gi meg en gave i form av nye innsikter. Det var vel dette, tenker jeg. Så jeg tenker på henne og sier tusen takk