Måten de lyver på

Skavlan har interessante gjester av og til. Sist fredag var Masha Gessen er russisk-amerikansk journalist og forfatter gjest. Hun hadde interessante synspunkter på likhetene mellom Putin og Trump. Begge har et noe luftig forhold til sannheten. Putin kan benekte at russiske soldater er tilstede i Ukraina, gjentatte ganger, til tross for solid foto-dokumentasjon, inntil han en dag sier: «Ja selvfølgelig er det russiske soldater i Ukraina.

Man kan spørre seg om hva som kan være hensikten med all løgnen, som ofte er så åpenbar. Masha mente løgnene først og fremst var en demonstrasjon av makt, som om de mente: «Jeg kan si hva jeg vil, når som helst jeg vil, og dere kan ikke gjøre noe som helst for å hindre meg.» – Det blir som en bølle i skolegården, som knabber matpakken din. Du sier «Gi meg den tilbake», men bøllen sier: «Jeg har den ikke», selv om han står med den i hånda, vel vitende at ingen kan gjøre noe med det.

Reklamer

Putin og Keith Richards

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har hatt en serie drømmer om Putin. Jeg har også hatt en serie drømmer om Rolling Stones, men her fant jeg en drøm som knytter disse to seriene sammen, da Putin møter Keith i denne drømmen. Jeg hadde faktisk glemt den helt, men var glad for å finne den igjen nettopp. Og drømmen den var slik:

Tilstede rundt kjøkkenbordet, hjemme hos Vibeke og meg, satt Vladimir Putin og bikkja hans, den gule labradoren, den som vi ble kjent med i en tidligere drøm, der Vibeke og jeg traff Putin med hund på kafé i Moskva). Øvrige personer rundt frokostbordet var Keith Richards fra Stones, Vibeke, jeg og katten vår, hennes majestet dronning Sofie. –

Vi skulle diskutere arkitekturen i østblokkland, og spesielt gamlebyen i Sofia, hovedstaden i Bulgaria.

Putin mente de gamle bygningene kunne danne kulisser til en skrekkfilm men at de også kunne danne en fin bakgrunn til romantiske ridder-filmer.

Keith sa noe slikt som: «I just dig those freaky buildings» (med et skøyeraktig glis). –

Putin kommenterte ett eller annet på russisk: «Brasnjiisj njega njetnos !» (eller lignende). – Hennes majestet mjauet samtykkende.

Tilsnakking er bra

Stoltenberg refser Putin. Stolt av Stoltenberg. Tilsnakking er bra.

Forklarer man Putin at det han gjør er feil, kan det hende at han roer seg ned og ber om unnskyldning. Selv om jeg synes tilsnakking er en fin måte å reagere på, vil jeg likevel bli svært overrasket dersom det hadde hatt den ønskelige effekt.

Det er så rart med det, det hender faktisk av og til at enkelte fortsetter i sitt gamle spor selv om de blir tilsnakket, merkelig nok, og tiltross for at det forklares klart og tydelig at det de gjør er galt. Hvorfor det er slik, kan vel være vanskelig å skjønne. Det er vel ett av verdens store mysterier.

Jeg hørte for noen år siden en historie om en byoriginal fra Kristiansand. Krigen var kommet til landet. Han skjønte ikke helt hva som foregikk. Men da folk fortalte ham om Hitler, og alt det gale Hitler hadde gjort, ble han, (Kjutta tror jeg han ble kalt), svært sint og oppbragt, og han utbrøt: «Den mannen (Hitler altså) burde jo vært tilsnakket».

Ja, hvis man bare hadde husket på å gjøre det – så hadde kanskje verden vært spart for mange store lidelser, mange uhyggelige begivenheter.

 

 

 

På by’n (uten Putin)

(Rapport fra drømmeland)

Ja, sist jeg drømte at jeg var ute på by’n for å feste, var det jo sammen med en munter, vodka-tørst Putin, men denne gangen var jeg for meg selv. Jeg bodde på et hotell ved stortorget, der jeg satt og skrev på min Mac. Men jeg hørte det var liv i gatene og feststemning, så jeg stakk ut for å delta. Det var litt femtitalls amerikansk stemning. Noen store flak av åpne cabrioleter kjørte rundt med festglade mennesker. Jeg var slank, men var kledd i en hvit dressjakke som føltes litt trang. «Bli med oss, da» var det noen som ropte til meg. Så slang jeg meg oppi baksetet på en hvit cabriolet full av folk som var på vei ned til Kristian Augusts gate og Karl Johan. Ved siden av meg reiste en kar seg opp og sang Johnny Mathis sin sang Wonderful wonderful, til alle omkring. Og han høstet applaus både fra oss i bilen og fra folk vi kjørte forbi. Nede ved Universitetsgaten hoppet jeg av for å se om det var noe liv borte på Karl Johan.

Putin-drømmene

Jeg vet ikke hvorfor Vladimir Putin stadig dukker opp i mine drømmer. Jeg er ikke noen tilhenger av ham: For meg virker han som en småkjeltring som tilfeldigvis har fått stor politisk makt. Men likevel, han dukker opp til stadighet, og vi er blitt venner etterhvert. Her kommer en oppsummering av Putin-drømmene:

I den første drømmen satt jeg bak et skrivebord og var sjefen hans. Putin kom inn og skulle forklare seg omkring noe galt han hadde gjort.

 

I neste drøm dro vi ut som et par «gutta på by’n» for å feste og ha det gøy.

I neste drøm sto jeg på en forlatt kjempestor terrasse og så utover mot en bred og folketom gate. Putin stirret stadig på klokken sin (en Patek Philippe) og virket nervøs og vanskelig å få kontakt med. Han kastet stadig blikk nedover gaten, som om han ventet på noe eller noen. Plutselig svingte han seg over terrassekanten og ble stående rett ut fra veggen, holdt seg bare fast i kanten med en hånd mens han med den andre skygget for øynene idet han speidet nedover gaten. Så svingte han seg tilbake over kanten. Jeg var skikkelig imponert. – Det var da litt av et akrobatisk kunststykke, sa jeg. – Putin sendte meg et skrått blikk smilte lurt og sa: Å, du skulle bare visst hva jeg egentlig er i stand til å gjøre. – Etterhvert skjønte jeg at han ventet på en militærparade som aldri kom. Plutselig mistet han tålmodigheten og sa: Jeg, nå gidder jeg ikke mer, la oss ta en tur på golfbanen. Så dro vi avsted. Da vi var kommet til golfbanen møtte vi ingen ringere enn Nikita Khrutshov, som nettopp hadde løpt seg en runde, kledd i shorts og med bar overkropp, et håndkle hengende over skuldrene. Men han virket sur og gretten, så Putin sa til meg: Nei, vi gidder ikke å snakke med han der, la oss heller gå videre.

Neste drøm. Denne gang traff jeg ham gatelangs i Moskva. Han gikk og luftet hunden sin, en diger, gul labrador. Men bikkja var ram til å trekke, så det var bikkja som strenet av gårde med Putin på slep. Bikkja trakk Putin inn på en kafé der jeg satt og drakk kaffe sammen med Vibeke, og siden Putin og jeg allerede kjente hverandre godt, spurte Putin om jeg kunne passe bikkja hans en stund. Og det ville jeg jo gjerne, Vibeke og jeg var jo glad i dyr og vi hadde jo selv tenkt på å anskaffe oss hund. Så dro Putin sin vei, og jeg så ikke noe mer til ham. – Vibeke og jeg dro ut av kaféen og gikk tur med hunden. Den trakk ikke, men oppførte seg helt eksemplarisk i vårt selskap. Vi får vel nesten finne Putin og levere den tilbake, sa jeg til Vibeke. Han kan jo være vanskelig å finne sa hun. La oss prøve Kreml, sa jeg. Om vi ikke finner ham selv, kan vi jo levere hunden til elskerinnen hans.

Og neste: Putin og jeg sto bak et gigantisk fly-show, som feiret passasjerflyvningens triumf i vårt århundre. Vi var begge piloter, og hadde mangt interessant å snakke om. Vi var på turer med passasjerfly-prototyper sammen med et rikt oppbud av pressefolk. På kvelden satt vi foran TV skjermen og så referat fra dagens begivenheter. Vi gratulerte hverandre, som om vi var medlemmer av teamet som hadde gjort passasjerflyvning mulig. Stemningen var triumferende og entusiastisk. Vi skålet i multelikør, som vi drakk av flate champagneglass. Vi hadde funnet ut at det var slike glass som egnet seg best til multelikør.
 Og så: Jeg var i Ukraina og ergret meg sterkt over all miseren som Putin hadde stelt i stand. Men siden vi kjente hverandre fra før av, måtte selvfølgelig Putin bortom meg for å slå av en prat, da vi traff hverandre på et marked. Jeg følte meg litt flau over å kjenne ham. Jeg forsøkte å si noe om situasjonen i Ukraina, men Putin virket helt fjern. Hodet hans var fylt opp med planer om å kjøpe noen motemerker, Emporio Armani og Tommy Hilfiger, for å finne frem til den internasjonale fiffen. «Skulle gjerne vært på håndleddet til folk flest», sa han.

Neste drøm:

I denne drømmen fremsto Putin som en slags mentor og oppdragsgiver. – Jeg var gjesteforeleser på Patrice Lumumba universitetet i Moskva etter forespørsel fra Putin. Min oppgave var også å rette semester-oppgaver. Jeg reagerte på at disse var skrevet på svart papir med hvitt blekk – minnet meg om arkene i fotoalbum, men minnet meg også om mafioso med svarte skjorter og hvitt slips. (Merket meg at Putin hadde hvit skjorte og blått slips.) – Jeg rettet oppgavene med rødt blekk – minnet meg om blod, – å rette oppgaver var som å såre mafia-medlemmer med kniv.
Jeg måtte en rask tur til England for å forelese for en gruppe studenter i Oxford, samtidig som jeg hadde kort frist med retting av semester-oppgavene fra universitetet i Moskva. Jeg drøftet med Putin hvordan jeg skulle tilrettelegge tiden for å rekke det hele. Han foreslo at jeg tok meg av semester-oppgavene når jeg var tilbake.
I Oxford hadde jeg et forberedende møte med et professor-kollegium, der det ble stilt klare krav om hvordan jeg skulle forelese. Forelesnings-salen hadde tre gotiske vinduer som var dekket med tynn stål-netting. Mine plansjer / illustrasjoner under forelesningene skulle festes i disse vinduene, på stål-nettingen. Stålnettingen var delvis ødelagt av rust og tidens tann, men dette ville bli ordnet i tide, sa de. Da tiden kom, var det ikke ordnet med, så jeg bestemte meg å gjøre det på mitt eget vis, ved å bruke veggene til illustrasjoner, og ikke vinduene.

Siste drøm (foreløpig): Det eneste jeg husker er at jeg jobbet i et lag av oppfinnere. Det var noen smarte løsninger vi hadde funnet, og det var Putin som hadde finansiert virksomheten. Han stakk innom titt og ofte, og så ut som på bildet.

Enda en, men den hadde jeg glemt. Men her er den altså:

Denne gang besøkte Putin Vibeke og meg som hadde familieselskap. Han hadde fått seg ny frakk, beige og fotsid, som slang rundt han, så vi kunne se grådressen under. Han hadde også fått spart til langt hår, beige, det også, tynt og pistrete og gredd bakover. Putin virket rastløs og litt utilpass – hadde tankene sine et helt annet sted – lurte på om vi hadde vodka. Men det hadde vi dessverre ikke. Så da lurte Putin på om noen av oss hadde lyst til å bli med «ut på byn».