Universets hemmelighet

Universet: Jeg skal fortelle deg min hemmelighet
Mennesket: Ja?
Universet: (stillhet)
Mennesket: (målløst)

Et ryddig alter – et ryddig sinn

Jeg har vært ekstremt sliten i en periode, og det har vært mye rot omkring meg. Men jeg husker jo, jeg vet jo så godt, at mitt alter gjenspeiler mitt sinn, at et ryddig alter gir ro i sinnet. Så jeg jobber med meg selv ved å jobbe med mitt alter. Et ryddig alter gir ro, balanse og orden i sinnet.

Kanskje jeg kan inspirere andre til en lignende praksis. Bygg et alter omkring ditt hjerte, omkring det du skatter høyest i ditt liv og i ditt univers. På den måten får du muligheten til å nærme deg det, til å influere det og til å samstemme deg med dine høyeste idealer, slik at ditt hjerte slår i takt med jordens, og universets hjerte.

Isdalskvinnen

(Rapport fra drømmeland)

Igår kveld, på vei inn i søvnen, sukket jeg til universet, litt små-irritert: «Døhh, gi meg noen fine drømmer, da – det er lenge siden sist !!!» – Så passet jeg på å takke, tenkte: «Det skal jeg få – tusen takk – så fint».

 

Så drømte jeg om isdalskvinnen, som det har vært skrevet så mye om i det siste. Hun ville røpe for meg hva hennes hemmelige oppdrag var. Vi var i Bergen. Det var vinter og mye sne, så vi måtte kle oss godt, for hun ville vise meg hemmelige veier opp til Fløyen. stier som ikke var betrådt av mennesker på tusener av år. Nå planla hun å røpe for allmenheten hvor de kunne finnes. Men det var sterke krefter som for enhver pris ville hindre henne i dette. Hun viste meg de hemmelige stiene. Hun var rask og sprek – det var vanskelig å holde følge. Men hun viste meg hvordan jeg kunne komme meg frem raskere. Jeg forundret meg over hvor vakker vinternaturen var langs stiene.

Et ryddig alter – et ryddig sinn

Jeg har vært ekstremt sliten i en periode, og det har vært mye rot omkring meg. Men jeg husker jo, jeg vet jo så godt, at mitt alter gjenspeiler mitt sinn, at et ryddig alter gir ro i sinnet. Så jeg jobber med meg selv ved å jobbe med mitt alter. Et ryddig alter gir ro, balanse og orden i sinnet.

Kanskje jeg kan inspirere andre til en lignende praksis. Bygg et alter omkring ditt hjerte, omkring det du skatter høyest i ditt liv og i ditt univers. På den måten får du muligheten til å nærme deg det, til å influere det og til å samstemme deg med dine høyeste idealer, slik at ditt hjerte slår i takt med jordens, og universets hjerte.

Pythagoras sin mysterieskole

På sine eldre dager startet den greske matematikeren og filosofen Pythagoras en mysterieskole for dem som ønsket å innvies i universets hemmeligheter og nå en høyere åndelig utvikling.

Etter å ha ventet i lang tid, mottok aspirantene sin første innvielse, som var hemmelig, og kun ment for dem som skulle innvies. Men vi lever jo i en tid da alt som har vært hemmelig, skal frem i lyset. Så man kjenner nå til hva Pythagoras sin innvielse til mysteriene besto av.

Og det var slik:
Pythagoras hvisket inn i aspirantens øre følgende ord:

«Vær din egen far. Vær din egen mor. Elsk deg selv med maskulin kjærlighet. Elsk deg selv med feminin kjærlighet.»

Jeg ser for meg feminin kjærlighet som omsorg. Pass på å kle deg godt mot kulden. Sørg for at du får den næring du trenger for å ha det godt. Sørg for å ha et rent og komfortabelt hjem, som du kan trives i. Fremhev det vakre i tilværelsen, ha det vakkert omkring deg, pynt med blomster.

Jeg ser for meg maskulin kjærlighet som støtte. Stå på. Kjemp for alt du har kjært. Jeg skal støtte deg og sørge for at det går bra. Jeg skal snakke med folk og tale din sak. Jeg skal sørge for at du lykkes i alt du bestemmer deg for å gjøre.

Summa summarum: Still opp for deg selv. Elsk deg selv på alle tenkelige vis. Så vil du også bli istand til å elske andre – for du kommer til å vite hva kjærlighet er.

Tenk, noe så vakkert. Det blir å erkjenne at vi er skapt i Guds bilde. Det blir å vekke til live det guddommelige i seg selv. Det blir å gå over fra å være et menneske til å være en guddommelig skikkelse.

 

Detail of Pythagoras with a tablet of ratios, numbers sacred to the Pythagoreans, from The School of Athens by Raphael. Vatican Palace, Rome, 1509.

Det enkleste er det beste

(Rapport fra drømmeland)

Var på kurs igjen. Denne gang var læreren en fyr med bart. Lignet på komponisten og musikeren Egil Fylling.

Han sa: «Det er greit at dere trener Chi Gong og fordyper dere i livets mysterier, men glem ikke én ting folkens. Hva er det jeg sikter til?» – Jeg rakk opp handa. – «Ja?» sa læreren. –

«Det enkleste er det beste», svarte jeg. – «Akkurat», svarte læreren. Dere kan stille dere spørsmål om meningen med livet, om universets hemmeligheter, men det viktigste spørsmål kan være noe så enkelt som for eksempel: «Har jeg nok blekk til printeren?»

Å velge virkelighet

Det finnes så mange virkeligheter, men jeg tror det er lurt, å la livet på jorden være et bevisst valg, å se på det som et privilegium. Det er nok ikke alle unnt, å oppleve dette.

Helt fra jeg var ganske liten, lengtet jeg etter å reise langt, for å oppleve fremmede planeter, for å kunne møte fremmede livsformer og kulturer, drevet av nysgjerrighet og forskertrang.

Men så plutselig innså jeg, at mine lengsler jo var gått i oppfyllelse. Jeg var jo ankommet her, på planeten vi kaller jorden, fri til å se meg om og registrere inntrykk så mye jeg ville, og til å bli kjent med andre som var innom, utveksle tanker og erfaringer. Føler meg takknemlig.

Å leve med sykdom

Man har kun tre valg når man står overfor et problem – fjerne seg, gjøre noe med det, eller akseptere det. Selv har jeg jo en form for kronisk tretthet som varierer mellom utslitt og totalt utslitt. Jeg står utenfor arbeidslivet, og slik har det vært siden tusenårs-skiftet.

Skulle man «fjerne seg fra det», måtte man «late som om problemet ikke eksisterte». Noen behandlingsformer tar utgangspunkt i dette, at det er innbilt, eller at det kun skyldes uhensiktsmessige tankemønstre. Kuren er da: Lat som om du er frisk, og få opp farta. Du er ikke syk. – Det fører ofte til at folk overskrider sine grenser, blir enda sykere, og at de ender opp i fullstendig isolasjon der de hverken tåler lyd eller lys.

Den andre metoden er: Gjør noe med det. Siden tradisjonell medisin ikke er til stor hjelp, er det mange som oppsøker forskjellige former for healing. Men hva om healing ikke virker? – Jeg har forsøkt, i flere år forsøkte jeg, hos høyt begavede healere. Men til slutt ga jeg opp. Jeg ble ikke kvitt problemet. Hva gjenstår da?

Jo da gjenstår kun det tredje alternativet, total aksept. Og det kan være ganske befriende. For meg var det nøkkelen til lykke. Jeg kunne endelig slippe taket. Det var ikke lenger nødvendig å kjempe en håpløs kamp mot virkeligheten, en kamp som jeg alltid gikk ut av som tapende part. – Når man blir venner med virkeligheten, vil man kunne merke at sykdommen står frem som en læremester, en venn, og at den har en dypere mening. For meg har det vært slik. Og merkelig nok tror jeg ikke jeg ville ha funnet så dyp en lykke uten den. – På hvilken måte «undervisningen» ble gitt er et kapittel for seg, som kunne fylle bøker. Men den er vel basis for det meste av det jeg uttrykker i skrift og i samtaler.

Men når det er sagt, må jeg tilføye at jeg jo ikke har smerter. For de som i tillegg plages av sterke, kroniske smerter, blir jo situasjonen helt annerledes. De har en annen vei å gå, en vei jeg ikke kjenner, fordi jeg ikke har opplevd det. De har tungt å bære, men jeg har ikke annet å bidra med enn å sende min sympati og mine gode ønsker, mitt håp om at også disse skal få merke universets dype omsorg og kjærlighet i sin tilværelse.

Det som er så rart

Når jeg er totalt utslitt, når det ikke er filla igjen av meg – det er da jeg mottar de søteste drømmene, og det er da jeg kjenner en godfølelse renne som olje ned over mine skuldre. Da føler jeg at universet er fylt med omsorg og at denne er svært nær og personlig, svært konkret, som om noen sier til meg med varm kjærlig røst at jeg er OK, at alt omkring meg er OK, og at alt er ivaretatt på høyeste og beste måte. Det er som om «noen» eller «noe» skjønner at jeg trenger litt oppmuntring akkurat da. Og så kommer jeg meg, sakte men sikkert opp igjen, fylles med ny energi. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg kalt det Gud. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Å kalle det for «noe» eller «noen» holder lenge for meg. Det føles godt og befriende, og jeg føler meg takknemlig