Tidene forandrer seg. De fineste tingene er allerede sagt. Det som engang var nytt og spennende er blitt gammel kunnskap. Når noen forteller meg om vonde følelser har jeg alltid vært rede til å gi gode råd. Men en innsikt kom til meg her om dagen; De gode rådene er allerede velkjent. I stedet for å bidra med gode råd, si det som folk allerede vet, er det bedre at jeg bidrar med et lyttende hjerte. Har man noe å si, så trenger man å bli hørt, og det å lytte skikkelig, det er kanskje det beste bidrag man kan gi. Aktiv lytting, fra hjertet, er viktig. Det er som en salve som kan dempe smerter og få sår til å gro. Å lytte er å være til stede for noen. I stedet for å bidra med tanker, vil jeg heller bli bedre til simpelt hen å være til stede. Det vil være mitt nyttårs-forsett dette året. Tanker og idéer kan kanskje lindre noe , men det finnes noe dypere og viktigere enn tanker.
Stikkord: visdom
Den gamle, vise kvinnen
Hun er Hekates tredje aspekt. Jeg er blitt såpass gammel at jeg kjenner noen av hennes mange hemmeligheter, at uansett hvor gammel og vis hun er blitt, så er hun fremdeles en ungpike i sinnet, hun kan fremdeles elske, og hun mister aldri sin morsverdighet, og visdommen hun nå bærer på, den har hun båret med seg hele tiden, men først nå får den anledning til å blomstre. Jo eldre jeg blir, jo mer jevnaldrende med henne føler jeg meg, og jo mer har vi felles. Fra å være et fremmed og litt skremmende vesen blir hun mer og mer som en god venninne, som jeg kan nyte å føre gode samtaler med. Og hun fortjener aldeles ikke å bli avbildet som en stygg og tannløs dame med vorte på nesen. Hun vil alltid være vakker i mine øyne
Samlingen. Seidfolk.
(Rapport fra drømmeland)
En stor mengde seidfolk, vismenn og vise kvinner, sjamaner var samlet på en høyde der man hadde vidt utsyn over landet. De var samlet stammevis under hvert sitt merke og hver sin talsmann / talskvinne.
Selv sto jeg i en flokk ledet av en kvinnelig sjaman som talskvinne. Jeg var blitt anvist plass, hadde fått vite hvor jeg skulle stå. Det var en solrik dag med klar himmel, men med sterk vind, som rusket oss i håret. Det lød støt i basuner, og en herold forkynte med høy stemme:
Vi er samlet her idag for å lese fra visdommens bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter. Ingen skal gå herfra idag uten visdom nok til å finne sin vei, kunnskap nok til å gjøre sine gjerninger. Deretter gikk ordet på omgang mellom stammenes talsmenn / talskvinner.
Den første tok til orde og sa: Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:
Ingen kan lære uten å selv ha blitt lært
Ingen kan bringe fred uten selv å ha fått fred
Ingen kan drepe uten selv å ha blitt drept
Ingen kan lege uten selv å ha blitt leget
Det lød et støt i basunen, så kom en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre til neste talsmann / talskvinne:
Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:
Ingen kan elske uten selv å ha blitt elsket
Ingen kan hate uten selv å ha blitt hatet
Ingen kan lytte uten selv å ha blitt lyttet til
Ingen kan seire uten selv å ha blitt beseiret
Det lød et nytt støt i basunen, så kom på ny en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre. Opplesningen varte i lang tid, som et endeløst litani, med hypnotisk virkning. Etterhvert forsvant verden omkring meg og jeg sovnet igjen.
Den tafatte mannen
(Rapport fra drømmeland)
En fattig og tafatt mann skulle ut, men sto på trammen og visste ikke hvor han skulle gå. Alt var jo meningsløst likevel. Så han ble bare stående der. Jeg var til stede som en usynlig venn og hjelper. Mitt budskap til ham som jeg klarte å formidle telepatisk, som om det var hans egne tanker, var følgende:
Det er ikke så ille som du tror. Ditt liv er fullt av mening. Og her er nøkkelen: «Bry deg om dine medmennesker, og ikke minst, bry deg om deg selv. Se deg selv i speilet og ønsk deg selv alt godt. Sett deg på en kafé, legg merke til et medmenneske og ønsk ham alt godt. Se en gruppe mennesker og ønsk dem alt godt.»
Når du setter nøkkelen i låsen og dreier den om, vil du oppleve at folk kommer til deg. Du har kanskje ikke så mye utdannelse, men du har levd et liv, og levd liv er hva visdom består av. Folk kommer til deg for å snakke med deg, lytte til deg og for å la seg nære av den visdom du har samlet på, og ikke minst av den godhet som ligger hos alle mennesker, men som du nå har tatt i bruk.
Det eneste du behøver å gjøre er å være deg selv. Du trenger ikke å prestere noe, for det er ikke noe som skal presteres. Men du vil oppleve likevel at ditt liv er fullt av mening. Det var jo en hyggelig drøm.
Jeg selv kan være litt nedpå og tafatt av og til, så drømmen var kanskje en usynlig hjelpers måte å hjelpe meg på.
Naudr – nøkkelen til visdom
Runen Naudr handler om nød og mangel, men også om å bli fri fra det. Naudr handler om store prøvelser, men også om å mestre prøvelsene. Det er så rart med prøvelser. Man får ingen visdom uten. Odin fant ikke runene uten å henge i noen tid på et tre.
Så naudr står for meg som nøkkelen til visdom. Naudr er en sterk rune, og en spesielt vakker rune, en rune som betyr svært mye for meg. Å møte Naudr i sitt liv kan være et kall til visdom. Det er ikke lett å se stien. Det blir som å føres gjennom mørket av noen som vil en vel. Men man stritter imot og sier: «Det skulle ikke vært slik.» –
Det er nok først når man overgir seg, at man kan ane konturen av stien og vite at man er i gode hender. Tilsist kommer frihet fra nød og visdom vunnet i prosessen. Men friheten kan av og til være svært overraskende. Det har det vært for meg ihvertfall. Jeg tenker på alle de som sliter med store prøvelser i julen og ønsker dem alt godt på ferden – håper disse ordene kan gi litt trøst og styrke
Gjensyn med Jernkongen
Under en meditasjon over solar plexus åpnet jeg en massiv og tung dør og visste at det var døren inn til mitt solar plexus. Der inne møtte jeg en grusomt utseende konge men en tung krone av jern. Hans venstre øye var revet ut, og hans ansikt var merket av blodige arr som fra sverdkamp. Ingen konge var noen sinne så grusom som ham. Alt hatet hadde satt sine spor. – Men han hadde med tiden – gjennom tusener av år – fått transformert sin livsarv. Nå kunne man se at bak preget av grusomhet strømmet det kjærlighet og visdom ut fra øyet som var igjen. Så jeg våget å nærme meg, for å høre hva han kunne fortelle, for å kunne høste fra hans erfaringer og dyrekjøpte visdom.
Mens jeg satt på en benk i Ski sentrum og døset tenkte jeg: «Jeg lurer på hvordan det står til med Jernkongen.» Et lite dykk ned, så var han der, men han var forandret. Han var en ung og elegant skikkelse, kledd i en blå kappe med stjerner på, og med en krone av gull, skinnende som solen. Alle gamle sår var leget. Man kunne knapt skimte et arr. Hans ene øye, det han hadde igjen, var lukket, og han smilte fornøyd, som om han drømte vakre drømmer. Jeg kunne vekket ham hvis jeg ville, men jeg lot ham drømme videre.
En pussig betraktning: Når jeg leser, eller skriver, gjør jeg det alltid med venstre øye lukket. Jeg har tenkt det er for å fokusere bedre. Men det er kanskje også en påvirkning fra Jernkongen, den enøyde, som lever i mitt indre. Jeg tenker også på min navnebror i gudenes verden. Kanskje han liker å lese det jeg leser, og å ha en hånd på pennen, når jeg skriver? – Det er i tilfelle bare hyggelig. Han er min venn og støttespiller.
Å være Odin
En av mine yndlingsbeskjeftigelser dypt inn i sjelslivet, er den norrøne skikkelsen Odin, som alltid har fascinert meg, ikke som krigsgud, men som vismannen, han som fant runene, han som skrev tryllesanger. Langt inne i hjertet, dypt inne i sjelen sitter Odin, med sine ravner, med sine ulver, og betrakter den underlige verden vi lever i. For det meste er han stille, men av og til betror han seg, viser meg runene, og forklarer meg hvordan de skal brukes. Da lytter jeg oppmerksomt, og føler hvordan virkeligheten utvides. Den eneste måte å uttrykke Odins visdom på er gjennom å være Odin. Det er slett ingen storslagen eller umulig oppgave. Han er tilstede i oss alle, som en del av vår åndelige historie, så å være Odin burde kunne være noe helt naturlig og selvfølgelig. Jeg kan ofte kjenne ham igjen i mennesker jeg møter. Og jeg kan kjenne ham igjen i meg selv, kanskje ikke så mye i mitt daglige selv. Mer meg selv når jeg ydmykt trer til side, som når jeg sover, som når jeg drømmer, men også når jeg blir sint, hvilket skjer uhyre sjelden. Da blir jeg overrasket over hvor stor autoritet og makt jeg egentlig har, og jeg føler at det er mer enn meg selv som er i virksomhet, noen annen, som har langt større kraft enn jeg har. Folk blir skremt, men gjør lydig det de får beskjed om. Og jeg undrer meg – for jeg har jo ikke engang hevet røsten.
Å ha problemer
Mange er flaue over å ha problemer. De føler seg svært ufullkomne dersom de opplever ubehag og tunge dager. Jeg velger å være åpen om det. Jeg kan oppleve tunge dager, og mitt liv kan være problematisk til tider. Jeg kan føle uro og ubehag av og til.
Men jeg har det godt. Ubehag og problemer jeg måtte føle fra tid til annen er bare krusninger på overflaten. Innerst ikke vil det alltid være en dyp fred og tilfredshet.
Men jeg åpner meg, fordi jeg gjerne vil si, at det er helt OK å føle ubehag, og å ha problemer fra tid til annen. Det er endel av det å være levende. Det blir egentlig som et herlig krydder som livets lammestek ikke ville ha klart seg uten. En god middag trenger litt salt og pepper. Uten dette kan smaken bli litt «flat».
Dersom man ikke dømmer seg selv, problemene, og sine følelser, men aksepterer det som livets krydder, vil det ikke være tungt å bære. Det vil bare gjøre livet rikere og opplevelsen av å leve dypere. Og ikke minst, vil det åpne døren til større visdom og evne til å kunne forstå medmennesker, øke evnene til å kunne være en venn.
Odins Runer 