Neste gang en slik en dukker opp, skal jeg legge den på kjøkkenvekten. Vitenskapelig dokumentasjon må til – men uansett – jeg skal nok bære den med letthet. Tanker er ikke så tunge. Når jeg veier meg om morgenen, og forsøker å tenke tunge tanker samtidig som jeg veier meg, kan jeg ikke se noe umiddelbart utslag på vekt-nålen. Veier de noe i det hele tatt, kan det ikke dreie seg om mer enn et par gram.
Stikkord: Tanker
Det er noen som sender oss blomster
Med «oss» mener jeg menneskeheten, med blomster tenker jeg på kornsirklene, som er så vakre. Kanskje skjønnheten er det essensielle i budskapet. – Men skjønnhet er jo så banalt, er det kanskje noen som tenker.
Selv mener jeg at evnen til å oppfatte skjønnhet er en like stor gave som evnen til å regne ut planetenes baner. Følelse for matematikk ligger innebygd i skjønnhetssansen. Det finnes en matematisk formel for universell skjønnhet i proposjoner, kalt det gyldne snitt. Folk flest kjenner ikke formelen tankemessig, men de har den likevel dypt rotfestet i sine hjerter. Når man ser kornsirkler, hva skal man tenke? spør folk seg gjerne. Kanskje det er nok å si: «Det er noen som sender oss blomster. Tusen takk. Det må bety at noen er glad i oss, har sympati med oss.»
Photo: Wikimedia Commons. Jabberocky
Å leve med en guide
Min guide, Taptapoui – den tiende september kom hun til meg i en drøm, fulgt av to tjenere. Så nå har jeg kjent henne i to uker. Og hva er mine erfaringer så langt?
Jo, hun er varmhjertet og generøs, men hun lar seg ikke styre. Hun har sin egen agenda, og hun hjelper meg på sin måte. Hun kommer ikke når jeg vil, men når jeg trenger henne. Jeg kan tenke mye på henne, og hun er fjern. Men så kan jeg holde på med andre ting, og så er hun plutselig der.
Taptapoui: Hei Odin, jeg har noe å si deg.
Odin: Hyggelig å treffe deg igjen.
Taptapoui: Du er anspent. Jeg skal løse opp.
Odin: Tusen takk, du. – Jeg har noen spørsmål.
Taptapoui: La oss vente til i kveld. Akkurat nå skal du bare slappe av og motta.
Så kjenner jeg en mild varme spre seg fra mageregionen, over brystet og ut til området omkring skuldrene. Det er svært behagelig og avslappende.
Odin: Blir jeg helt frisk nå?
Taptapoui: Du får det bedre, min venn.
Odin: Så fint. Takk skal du ha. – Så snakkes vi senere i kveld da?
Taptapoui: Jeg er hos deg, min venn, og drar ikke før vi har snakket.
Jeg lar La Dame de Brassempuy personifisere min guide, Taptapoui.
La Dame – originalen står på Louvre i Paris, og er en kvinnestatuett, 23000 år gammel.
Væremåte-kanalisering
Det meste jeg ser av kanalisering, er kanalisering av ord og tanker. Men det finnes en annen form for kanalisering, og det er kanalisering av måter å være på, av pur hjerteenergi, men det er mer anonymt.
Folk legger knapt merke til det, men hvis de legger merke til det i det hele tatt, vil det kanskje manifestere seg i sympati og godfølelse, trygghet og glede. Man sier tale er sølv men taushet er gull. Det er vel fordi det største og dypeste trives i stillheten. Men jeg, jeg prater i vei, og skriver så blekket ryker – hehe
Å velge virkelighet
Det finnes så mange virkeligheter, men jeg tror det er lurt, å la livet på jorden være et bevisst valg, å se på det som et privilegium. Det er nok ikke alle unnt, å oppleve dette.
Helt fra jeg var ganske liten, lengtet jeg etter å reise langt, for å oppleve fremmede planeter, for å kunne møte fremmede livsformer og kulturer, drevet av nysgjerrighet og forskertrang.
Men så plutselig innså jeg, at mine lengsler jo var gått i oppfyllelse. Jeg var jo ankommet her, på planeten vi kaller jorden, fri til å se meg om og registrere inntrykk så mye jeg ville, og til å bli kjent med andre som var innom, utveksle tanker og erfaringer. Føler meg takknemlig.
Spiller jeg roller?
Tja – det er ikke så enkelt å svare på det spørsmålet. På den ene siden orker jeg simpelt hen ikke å være andre enn den jeg er. Å bevisst forsøke å være en annen opplever jeg som såpass slitsomt at jeg ikke forsøker engang, selv om det av og til hadde vært gøy. Men jeg har da lært å godta meg selv som jeg er, så det er greit nok å holde alt på et mest mulig enkelt plan. På den annen side har jeg vel i løpet av livet vokst meg inn i rollen som meg, slik jeg fremstår.
Man velger seg jo sine idealer, sine forklaringsmodeller og sine væremåter underveis. Man kan kalle dette en rolle hvis man vil, og det er kanskje fruktbart / riktig å gjøre det, fordi alle mennesker, meg selv inkludert, egentlig er så mye mer enn den de fremstår som, og at det er praktisk nødvendig med noen avgrensninger. I en slik sammenheng vil da en selv, slik man fremstår, bli en rolle.
Å spille rollen som seg selv, er nødvendig for videre vekst. Det har med identitet og valg av identitet å gjøre, det å skape seg en plattform for videre utforskning av tilværelsen. – Men det er også godt, av og til, å løsne på slipset, å bevege seg utenfor sine egne rammer, like viktig som det er å vaske og lufte et rom for å gjøre det trivelig og beboelig. Da vil man ikke stagnere, men ha frihet til å endre seg selv underveis, å vokse videre. Derfor er det viktig å kunne åpne vinduet, gå ut døren, for å være klar over at man er så mye mer enn den person man fremstår som, likesom verden er så mye mer enn huset man bor i. Den rolle man spiller må aldri stivne til å bli et personlig fengsel. Den må forbli en plattform for vekst.
Å huske drømmer – å finne frem
For det meste så vekker jeg meg selv, dersom jeg drømmer noe som jeg ønsker å skrive ned. Men noen ganger våkner jeg, og kan ikke huske jeg har har hatt noen drøm. Men så, i våkenland, etter at jeg er stått opp, kan det hende jeg husker et ord, f,eks. «buddhists». Det blir som enden på en snor som går ned i vannet. Jeg trekker i den, og trekker opp litt mer, «black buddhists», «shemanwao», og tilslutt ligger hele drømmen på land. Jeg kan forundre meg over den, og skrive den ned.
Men er det så sikkert at det var en drøm? – Det er noe jeg har trukket på land fra en strand langs det ubevisstes osean. Men man trenger kanskje ikke å gå inn i nattlige drømmer for å fiske opp eventyrlige minner / opplevelser. Kanskje man i våkenland simpelthen kan trekke dem opp, hvis man bare ser etter snor-ender på stranden. Hvis det er slik, har jeg hatt et lite gjennombrudd. Da har jeg tilgang til dypets historier og opplevelser direkte fra våkenland. Tegnet på at det er genuint stoff fra dypet, og ikke bare noe jeg har funnet på / diktet opp, ligger i kvaliteten. Jeg kunne aldri skrevet slikt selv (jeg har prøvd – uten å få det til), så det må komme annensteds fra.
Min kjærlige guide, Taptapoui, sa til meg i går kveld, at hun i løpet av et døgn ville gi meg en gave i form av nye innsikter. Det var vel dette, tenker jeg. Så jeg tenker på henne og sier tusen takk
Odins Runer 