The end of Time

Jeg støtte nettopp på uttrykket, og det fikk meg til å tenke. Det er mulig jeg har et spesielt syn på begrepet «the end of time», men det føles så inderlig riktig. De fleste tenker på tiden som en horisontal akse, med nåtid i origo, med fortid til venstre og fremtid som strekker seg utover til høyre. Nåtiden er bare et ståsted på denne linjen. For meg er «end of time» det øyeblikk der jeg stopper tiden, og det kan være hvor som helst på tidsaksen. Det dreier seg om en vertikal akse, som skaper et skjæringspunkt, og som går høyt opp, opp til gudenes verden og langt ned, langt ned i hjertets grunn. Langs den vertikale akse finnes ingen tid, men det en ferd langs den vertikale akse kan likevel være eventyrlig og spennende. Tja, det var litt tankespinn en vintermandag. Håper alle mine venner får en god dag. Glem ikke å stanse tiden av og til. Det gir hvile og gir nye krefter.

Et merkelig ordtak kom rekende på en fjøl:

For å leve, må man dø litt, av og til
Døden gir liv, og livet gir død – perfekt balanse.

Reklamer

Døden på Mykkeltveit

(Rapport fra drømmeland)

I forbindelse med mine første steg på den vakre veien – prosesser knyttet til shamanistisk trening i Rondane, fikk jeg endret mitt forhold til døden – og døden ble min venn, min kjære søster som vil komme og hjelpe meg videre når tiden kommer. At så var skjedd fikk jeg bekreftet for noen år siden, da jeg opplevde et personlig møte med døden på fjellgården vår, Mykkeltveit.

Slik var det: Det var en fin sommerdag. Av en eller annen grunn gikk jeg omkring og tenkte på døden, men skjønte ikke hvorfor. Jeg pleide jo ikke å tenke på døden, og syntes det var noe underlig. Men følgende natt opplevde jeg i drømme et møte med døden, og det var en vakker drøm.

Slik var den: Jeg møtte døden i skikkelse av en vakker, ung kvinne, kledt i hvitt, med langt, gyllent hår. Hun var min søster og beste venn. Vi gikk inn i et langstrakt rom i lyst treverk og satt ovenfor hverandre i lotus-stilling og mediterte sammen – vendt mot hverandre.

 

Vi kommuniserte telepatisk, men uten ord, bare gjennom ordløse innsikter. Aha, er det slik det er, tenkte jeg, aha. Vi betrodde hverandre våre dypeste hemmeligheter, slik bestevenner deler hemmeligheter.

Plutselig ble alt lys omkring oss, og følgende ord formet seg i mitt indre:

De sa at du var mørk – men hyllet i lys fant jeg deg,
du skjønne kvinne på himmelen.

De sa at du var hård,
men full av kjærlighet og omsorg for hver sjel fant jeg deg.

De sa at du var slutten,
men begynnelsen var du,
en inngang til nytt liv, nye eventyr.

Følelsen av glede og fred ble såpass sterk at jeg våknet av den. Men jeg husket drømmen, og skrev den ned. Det merkelige er at den finnes der ennå, i mitt indre, og at jeg kan gå tilbake til den når jeg vil, for å møte min søster og venn, døden – og motta ny styrke og innsikt når jeg trenger det

Midnatts-klovnen

(Rapport fra drømmeland)

Jeg hadde mottatt hemmelig kunnskap om hvordan redde sykehuspasienter fra døden. Mine læremestere mintes jeg med takknemlighet. – Uten å bli sett, innhyllet i en usynligetskappe, måtte jeg, sminket som en klovn, snike meg inn på sykehuset ved midnattstid, finne frem til sykesengen, for der å vise mitt sanne klovneansikt. Hvis døden sto ved pasientens side, og det gjorde døden alltid – jeg mottok alltid pålitelige varsler – så ville mitt heslige klovneoppsyn skremme døden til de grader at døden ville flykte i vill panikk og ikke våge å vise seg i nærheten av denne pasienten på lange tider.

 

En «après vie» opplevelse

Av og til sitter jeg og dagdrømmer. Det blir nesten som å drømme om natten. Det hender historier kommer til meg. Denne gang, idag, kom en historie om et intervju for nyankomne til dødsriket, hvordan intervjuet kunne utspille seg. Her kommer et utdrag. Men jeg fortsetter nok å skrive på denne historien senere. Virker som om den kan være begynnelsen på noe:

Nå – hvordan var det da – livet som menneske på jord? Spesielt – svært spesielt, må jeg si. Hvordan vil du karakterisere det? Mmm – tjaa – enveiskjørt reise der tanker følelser og materielle strukturer møtes, enveiskjørt langs en tidsakse. Men det er jo bare en grov karakteristikk. Det var jo mye mer enn det. Det var en stor opplevelse egentlig.

Hva satt du spesielt pris på? At det var spennende først og fremst. Spenningen var tuftet på forestillingen om at mine kunnskaper var begrensede. Siden jeg ikke hadde noen facit for hånden, var jeg hele tiden spent på hva som ville skje, med meg, rundt meg, og med hele verden generelt. Den underlige forestilling om at jeg manglet noe var en følge av den førstnevnte forstilling. Dette førte til et drama der håp, lengsler og tilfredsstillelse danset ballett. Man blir virkelig revet med, men særlig behagelig er det ikke.

Noe annet jeg satte stor pris på var det som kalles humor. Humor er barn av et utvalg tanker og følelser. «Vinklinger» er et godt ord. Vinklinger, spesielle perspektiver, synsmåter som får kroppen til å riste i hikstende latterkuler. Å la seg lede av humoren inn i latterens verden er som å stoppe tiden, som å tre inn i et vidunderlig paradis. Men jeg skjønte aldri humorens vesen til bunns. Jeg mistenker at humoren er et levende vesen som lurer i kulissene, et vesen med en fantastisk og fengslende personlighet, som det går an å bli kjent med, som det går an å bli venner med. Skulle gjerne utforsket denne humoren grundigere. Kanskje jeg på tross av strevet kunne ønske meg enda et liv som menneske på jord. Kanskje jeg kunne finne ut av det?

 

Barmhjertighets-drap

(Rapport fra drømmeland)

Jeg lå i en sykeseng. En søt og hyggelig kvinne kom inn for å gi meg noe å drikke, satte glasset på nattbordet mitt. På grunn av mine synske evner visste jeg det var gift, og jeg kom ikke til å drikke det. Men jeg forundret meg over situasjonen, og lot som ingenting, bare observerte, interessert.

Kvinnen smilte søtt og så på meg med et dvelende blikk, som om hun var fornøyd over å ha gitt meg en gave, og frydet seg hjertelig over hvilken glede jeg ville ha av den. Hun så vel på det som en gave å skjenke meg døden. Det var tydeligvis godt ment. – Ja, hun er vel litt gal, da, tenkte jeg. Men det var jo intet problem. Jeg hadde jo gjennomskuet henne.

Nuestra señora de la santa muerte

 

Ja, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender.

Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer.

Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender.

Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar. Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr.

I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjenJa, jeg kjenner vel henne. For meg er hun som en søster og en bestevenn. Vi betror hverandre våre hemmeligheter, uten ord. Hun forteller meg, at hun ikke kunne være til uten livet, og at livet ikke kunne være til uten henne. Livet og døden vandrer alltid hånd i hånd, som et alltid nyforelsket kjærestepar.

Hun vil jeg skal leve så lenge jeg kan, for hun elsker livet. Men når tiden kommer, vil hun ta seg av meg, slik som bare hun kan, dempe min smerte, lege mine sår, og sende meg videre, ut på nye eventyr. I meksikansk folklore fremstilles hun som en skjellett-dame, men for meg viser hun seg vakker, og ungdommelig. Det er interessant å lese, at hun i meksikansk folketro forbindes med healing, beskyttelse og trygg vei videre. Det stemmer jo med det jeg erfarer. Så jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at døden er vennlig. Når tiden kommer vil jeg føle at jeg er i gode hender. Jeg tenner et lys for henne på mitt alter, det alteret som alltid finnes i mitt hjerte, og der skal lyset skinne, inntil vi sees igjen