Av og til sitter jeg og dagdrømmer. Det blir nesten som å drømme om natten. Det hender historier kommer til meg. Denne gang, idag, kom en historie om et intervju for nyankomne til dødsriket, hvordan intervjuet kunne utspille seg. Her kommer et utdrag. Men jeg fortsetter nok å skrive på denne historien senere. Virker som om den kan være begynnelsen på noe:
Nå – hvordan var det da – livet som menneske på jord? Spesielt – svært spesielt, må jeg si. Hvordan vil du karakterisere det? Mmm – tjaa – enveiskjørt reise der tanker følelser og materielle strukturer møtes, enveiskjørt langs en tidsakse. Men det er jo bare en grov karakteristikk. Det var jo mye mer enn det. Det var en stor opplevelse egentlig.
Hva satt du spesielt pris på? At det var spennende først og fremst. Spenningen var tuftet på forestillingen om at mine kunnskaper var begrensede. Siden jeg ikke hadde noen facit for hånden, var jeg hele tiden spent på hva som ville skje, med meg, rundt meg, og med hele verden generelt. Den underlige forestilling om at jeg manglet noe var en følge av den førstnevnte forstilling. Dette førte til et drama der håp, lengsler og tilfredsstillelse danset ballett. Man blir virkelig revet med, men særlig behagelig er det ikke.
Noe annet jeg satte stor pris på var det som kalles humor. Humor er barn av et utvalg tanker og følelser. «Vinklinger» er et godt ord. Vinklinger, spesielle perspektiver, synsmåter som får kroppen til å riste i hikstende latterkuler. Å la seg lede av humoren inn i latterens verden er som å stoppe tiden, som å tre inn i et vidunderlig paradis. Men jeg skjønte aldri humorens vesen til bunns. Jeg mistenker at humoren er et levende vesen som lurer i kulissene, et vesen med en fantastisk og fengslende personlighet, som det går an å bli kjent med, som det går an å bli venner med. Skulle gjerne utforsket denne humoren grundigere. Kanskje jeg på tross av strevet kunne ønske meg enda et liv som menneske på jord. Kanskje jeg kunne finne ut av det?
Odins Runer 