(Rapport fra drømmeland)
Jeg jobbet som innovatør i et persontransport-selskap. Og jeg så noen muligheter som var verdt å jobbe videre med. Hvis vi bare kunne få til dette, ville det kunne revolusjonere bransjen jeg jobbet innenfor. Det var svært enkelt å få til rent teoretisk.
Det dreiet seg om det som kalles «free energy», muligheten til å kunne ta ut produktiv elektrisk kraft fra to vilkårlig satte punkter hvor som helst. Men jeg hadde problemer med å få ledelsen til å forstå alvoret og nytten av en slik oppdagelse, så budsjettet var såpass stramt at det ikke var penger nok selv til en enkel taxi-tur.
Dessuten hadde jeg fått tildelt en assistent som var svært upålitelig og ubegavet. – Så hvordan vi skulle få det til med slike begrensninger, det visste jeg ikke, men jeg ville gjøre alt jeg kunne for å lykkes på tross av dette.
Da jeg var liten var jeg i time hos en barnepsykolog. Kjell hette han. Muligens Kjell Svendsen, men jeg husker ikke helt. Men jeg husker at jeg forundret meg stort over hvor barnslig han var. Han, en voksen mann, oppførte seg som om han skulle være på min alder. Enten gjorde han seg til, eller så måtte han være noe tilbakestående. Hvis han gjorde seg til – hvorfor kunne han ikke bare slappe av og være seg selv, tenkte jeg. Det fikk da være måte på underlig oppførsel. Må innrømme at jeg ble litt irritert. Hvordan han tolket det, er ikke godt å si
(Rapport fra drømmeland)
Bistro-verten César fra Marseilles, kjent fra Pagnol’s trilogi Marius-César-Fanny, hadde startet en kunstkafé som var populær blant kultur-eliten. Den lå i Bergen. César selv var den vanlige joviale og temperamentsfulle typen som i bøkene. Det var Isdalskvinnen som hadde tatt meg med dit og introdusert meg for César, som jeg etterhvert ble godt kjent med. Over et stativ med antikviteter hang undertøyet mitt, som var vasket, klart til å foldes sammen og legges i skap hjemme. Jeg beklaget at jeg hadde glemt det hos ham, men César bare lo, klappet meg på skulderen og sa, at det var helt i orden. Mitt undertøy var like kulturelt som alt annet han hadde liggende.
(Rapport fra drømmeland)
Me – running for president? – No, I don’t like running. Lurching for president? – Yeah – that sounds better. Donald Trump deserves some real competition. My main qualification: I am nicer that him, much nicer. And I promise to make America nice again. Vote for me !
Hun er Hekates tredje aspekt. Jeg er blitt såpass gammel at jeg kjenner noen av hennes mange hemmeligheter, at uansett hvor gammel og vis hun er blitt, så er hun fremdeles en ungpike i sinnet, hun kan fremdeles elske, og hun mister aldri sin morsverdighet, og visdommen hun nå bærer på, den har hun båret med seg hele tiden, men først nå får den anledning til å blomstre. Jo eldre jeg blir, jo mer jevnaldrende med henne føler jeg meg, og jo mer har vi felles. Fra å være et fremmed og litt skremmende vesen blir hun mer og mer som en god venninne, som jeg kan nyte å føre gode samtaler med. Og hun fortjener aldeles ikke å bli avbildet som en stygg og tannløs dame med vorte på nesen. Hun vil alltid være vakker i mine øyne
Jeg kom da så langt som til at avsluttende eksamen sto for døren før jeg brøt med jus-studiet, da mer interessante muligheter dukket opp. Og det var godt, for faget interesserte meg lite. Jeg var jo blitt godt kjent med «juridiske personer», som den notoriske Peder Ås, Lars Holm og Marte Kirkerud, som til stadighet var involvert i rettslike tvister, men tenkte vel: «Hvorfor kan de ikke bare slappe av og nyte livet».
Jeg nøt jo livet jeg også, på mitt vis, med preklusivet proklama om halsen nøt jeg boller med rosiner og prejudikater, hvoretter jeg tørket meg om munnen med negative eller positive servitutter. Jeg abbonerte på Rettstidende, Rettens gang, og Julenissens venner, slik det sømmet seg en god student. (Jussens venner, var det visst).
Og jeg stiftet bekjentskap med den kraftigste sovemedisin jeg har kjent til, rene knock-out middelet, nemlig Magnus Aarbakkes bok: Skatt på Inntekt. Boka var som skriftlig kloroform. Jeg falt garantert i søvn hver gang, etter bare en side eller to. Jeg har fremdeles et eksemplar av boka på mitt nattbord. Skulle jeg ha problemer med å sovne, så er det bare å ta boka fatt. Da går det på ekspressfart inn i drømmeland, og jeg våkner forvirret neste dag, lurer på hva som traff meg, men så ser jeg boka på gulvet og skjønner.
Jeg tenkte at hvis jeg etterhvert skulle få barn, ville jeg lese for dem fra «Skatt på inntekt» ved leggetid, på sengekanten. Da ville de garantert sovne med en gang.
Boka koster bare litt over hundrelappen, og varer i årevis – trenger ikke å fornyes, så det er en god investering for folk med søvnproblemer. Anbefales på det varmeste
Som sagt så tror jeg ikke på noen verdens ting. Men jeg har da evnen til å erfare, og jeg erfarer jo en virkelighet som kan kalles religiøs, men jeg er forsiktig med å sette navn på det, vil nødig bygge noen tanke-konstruksjoner omkring det. Likevel merker jeg at det er en viss tidsmessig struktur på mine erfaringer.
Så hva er den religiøse prosessen jeg opplever? – Jo det er en tretrinns tidsfølge av erfaringer. Først opplever jeg savn, så opplever jeg lengsel, og så opplever jeg oppfyllelse av lengselen. Overgangen mellom savn og lengsel er enkel, og skyldes at savn får en til å føle seg frem til og knytte kontakt med det en savner.
Overgangen fra lengsel til oppfyllelse skjer når man innser hvor lite fruktbart det er å lengte. Når man innser det, er man villig til å ta spranget, til å slutte å lengte og i stedet ta imot / slutte seg til, slik at man kan være ett med det man lengtet etter.
Tidligere i livet kunne disse tre stegene ta flere år å fullføre. Nå tar det bare kort tid, noen få minutter, og foreningen, eller bevisstheten om den er mer varig. Når bevisstheten svekkes, trenges kun kort tid for å vekke den igjen. Men alt går jo raskere for tiden, synes jeg. Også den religiøse prosessen, heldigvis.
Men egentlig liker jeg ikke betegnelsen «religiøs». Det virker litt for pretensiøst, og litt for sentimentalt. Men det er vanskelig å finne de rette termer, synes jeg. Jeg snakker jo om helt dagligdagse ting, noe som sikkert de fleste opplever, men uten å snakke om det, da det ofte føles som for personlig. Men jeg tror ikke det er personlig. Jeg tror det er ganske allmennmenneskelig.
Jeg overhørte forresten en krangel mellom to uteliggere en gang da jeg var liten. Den ene spurte kameraten litt ertende: «Ærru blitt relliøs, eller?». Den andre svarte stolt og litt og forarget: «Ja, visst faen!» – Jeg glemmer aldri den dialogen. Den tryller fortsatt smilet frem.
Odins Runer 