Usynlige gjetere

(Rapport fra drømmeland)

Vibeke og jeg var på Mykkeltveit gård for å se igjen gamle trakter og for å hilse på de nye eierne. Det var sommer, og sauene var sendt til fjells. Det gikk mot kveld og en tykk tåkedis dekket gården. Da hørte vi bjeller og så sauene komme ned fra fjellet og passere gården på vei nedover.

Hva er dette? spurte jeg. Legg merke til de som går med sauene, sa Vibeke. Jeg stirret intenst og skimtet så et eldre par. De var vanskelig å få øye på, da klærne så ut som bark fra trær og deres hår så ut som grå mose. Gubben hadde vilt krusete hår og langt skjegg. Konen var kledd i en lang serk.

Hvem er det? spurte jeg Vibeke.

De har bodd her i flere hundre år, sa Vibeke, men de er så sky. Det er aldri noen som ser dem. Hun viste meg noen gamle magasiner. Gubben hadde for flere hundre år siden vært en kjent playboy i Paris, før han bestemte seg for å gå «under jorden» og flytte til et øde sted.

 

Kong Dagobert den første

Det dreier seg om Kong Dagoberts vei til helvete og redning i siste liten.

For noen år siden besøkte jeg katedralen St.Denis i Paris. Denne katedralen er kjent for sine kongegraver. Blant andre ligger også kong Dagobert den første begravet der. I katedralene ble historier ofte fortalt i form av tegneserier hugget i stein.

Her var historien om kong Dagobert den førstes vei til helvete og redning i siste liten risset inn i steinen i form av tegninger. Vert å se for besøkende i Paris.

Oversatt fra artikkel i fransk wikipedia:

I det trettende århundre, ønsket munkene i Saint-Denis å hylle kong Dagobert ved å bygge et gravmonument inne i katedralen. Men den gode kongens dårlige rykte skapte frykt blant dem. Så lot de utforme en noe tvetydig skulptur av kongen, og en tegneserie hogget i stein som fortalte følgende historie: Sjelen til kongen, avbildet som et nakent og kronet barn ble ført bort til helvete i klørne på demoner. Heldigvis kommer helgenene St.Denis, St.Martin og St.Maurice til sjelens unnsetning og bragte sjelen til himmelen og til paradiset. – Budskapet er klart: Dagobert fortjente helvete, men forbønn av helgener åpnet mirakuløst dørene til evig lykke.

École supérieure de Magie

(Rapport fra drømmeland)

 

Det var tidlig på 1800-tallet i Paris. Jeg var studieveileder ved den ærverdige magi-høyskolen og hadde ansvar for å ta meg av nye studenter. Det var mye fattigdom på den tiden, og det var ikke trygt å bevege seg omkring. Men jeg hadde gode kontakter i Paris sin underverden, og kunne fortelle studentene hvor det var trygt å ferdes. Studentene var preget av en slags loslitt eleganse. De kom tydeligvis fra gode familier, men familier som var blitt fattige.

Selve skolen holdt til et gotisk palass, ganske unnselig sett fra gaten, men det åpnet seg en vidunderlig arkitektonisk verden straks man kom inn gjennom de høye portene.

Nye studenter stilte meg naive spørsmål om hva faget magi egentlig gikk ut på. Jeg svarte, høyt inspirert, at faget lå i skjærings-punktet mellom psykologi, filosofi og kunst – at det representerte de høyest tenkbare emner den menneskelige forstand kunne beskjeftige seg med. Jeg så det tentes et lys av inspirasjon i øynene på en student jeg snakket til.

Jeg måtte en tur over gaten for å kjøpe fyrstikker og memorerte hva jeg måtte si på fransk. Det var viktig med bestemte høflighetsfraser og det rette tonefall, ellers fikk man ikke kjøpt noen verdens ting. Så jeg krysset gaten, gikk inn i den lille forretningen og sa til mannen bak disken: «Une boîte d’allumettes, s’il vous plaît, monsieur». (En eske fyrstikker, hvis de ville være så vennlig, min herre)

 

Senior-nettverket

(Rapport fra drømmeland)

Endel gamle kolleger (eldre menn) ville gjerne ha meg med i sitt nettverk. – «De ville forandre verden», ble det sagt. Jeg hadde jo vært med i forskjellige nettverk tidligere, og hadde mine tanker om slikt. –

«Men vi har ubegrensede ressurser», ble det sagt. «For å oppnå det du ønsker trenger du penger, ganske mye penger, og det kan vi stille til disposisjon. Her har du noe startkapital», sa fyren, brettet opp lommeboka og ga meg en solid bunke med tusenlapper.

Det var ikke dårlig, tenkte jeg. Det må jo også bety at jeg er verdt en god del tillit i deres øyne. Vi ruslet oppover mot Frogner / Majorstua der de disponerte noen hemmelige lokaler. Gatene vi passerte minnet mer og mer om gatene i Paris. Vi passerte flotte barer og hyggelige restauranter der vi gikk.