Karneval i Oslo

(Rapport fra drømmeland)

Jeg vanket i et miljø av magikere / shamaner, på hybler og i kjellere, i telt og i grotter. Noe var under planlegging – og snart slo det ut i full blomst – det var karneval i Oslo – med flotte kostymer og oppfinnsomme mekanismer.

Etterhvert skjønte jeg at alle «typene» som ble fremstilt, var modeller det skulle skrives om, råstoff til bøker –

(En detalj: I en av kjellerne hadde REMA1000 en kjellerbod med noen gamle vinflasker, en vinballong og noen støvete striesekker. En gammel rusten sykkel hadde de også der.)

 

Reklamer

Sykkeltveit

Hmmm – automatisk ordretting er greit å ha i tekstbehandleren enten det er Word eller Pages (Mac). Selv bruker jeg Pages og Scrivener. Likevel kan det medføre de underligste konsekvenser.

Rettefunksjonen hadde engang store problemer med å forstå at det gikk an å hete Mykkeltveit. Ingen kan da hete noe slikt? – Så rettefunksjonen foreslo en rekke alternative navn som kunne godtas, blant annet Sykkeltveit.

Ja, jeg må jo innrømme at Sykkeltveit er et navn som er lettere å forstå. Alle vet jo hva en sykkel er, men mykkel derimot – man må jo være sprenglærd etymolog for å finne ut av et slikt navn.

Så jeg vurderte en tid sammen med min fru å søke om navneendring fra Mykkeltveit til Sykkeltveit, bare for å gjøre mitt navn lettere å forstå – mer brukervennlig. Men det «kokte bort i kålen» som man sier. Og selv kålen forsvant ganske raskt. Spist er spist.

 

Sacrebleu-syndromet

(Rapport fra drømmeland)

 

Det var arrangert kliniske studier over tid av en sykdom kalt Sacrébleu-syndromet. Vi befant oss i en fransk småby. Jeg visste ikke helt hva det skulle dreie seg om inntil jeg så en kvinne kom syklende gatelangs i høy fart BAKLENGS. Selve sykkelen var konstruert slik at den var til å sykle baklengs på. Det som overrasket meg mest, var at sykkelen ikke engang var utstyrt med speil. Så hun kunne jo ikke se hvor hun syklet, om det var noen hindringer i veien, tenkte jeg.

Professoren forklarte oss studenter hvordan denne sykdommen egentlig artet seg, og ga oss en forklaring på hvorfor speil på denne personens sykkel ikke var nødvendig. – «Sacrebleu-syndromet», sa professoren, «er definert ved at sjelen er 180 grader feilplassert i legemet. Dette impliserer at det vi ser på som baksiden av et menneske, egentlig er forsiden, sett fra dette menneskets eget perspektiv.»

Jeg fikk anledning til å omgås en del mennesker som var merket av syndromet. De satt eller sto alltid med ryggen til meg mens vi snakket sammen, men jeg oppdaget at de skilte seg ut på andre måter enn bare det mest påfallende. De var enestående hyggelige og kloke, og det føltes som om de så dypt inn i sjelen min, selv om de vendte ryggen til meg mens vi snakket sammen.