Barns magiske verden

Min kone, Vibeke, satt på sengekanten hos sitt to år gamle barnebarn, og snakket om løst og fast, da vesla plutselig kastet et overrasket blikk på sin lekebjørn Baloo. Hun hevet øyebrynene og lente seg frem mot Baloo. Så ble hun skikkelig morsk og ga bjørnen et dask. Hun sa noe slikt som: «Du får ikke ligge i sengen min mer. Gå bort fra sengen!» – Så kom storesøster og tok seg av bjørnen Baloo. «Jeg skal passe på ham jeg», sa hun, og tok Baloo over til sin seng.

Vibeke spurte vesla hvorfor hun plutselig var blitt så sint på Baloo, og vesla svarte: Baloo har sagt stygge ord til meg.

Du verden. Mens hun snakket med farmor Vibeke, ble hun altså avbrutt av den uhøflige og rappkjeftede lekebjørnen, som åpenbart hadde avfyrt en serie med fornærmelser. Det sier meg noe om barns magiske verden, en verden der døde ting kan snakke, en verden der ikke bare dukker, men også biler og møbler er levende vesener. I toårs alder flyter fantasi og virkelighet sammen, og jeg synes det er helt herlig.

Senere i livet skyves fantasien til side. Jeg har en følelse at man ofte «kaster ut barnet med badevannet», som man sier. Fantasien er en vidunderlig gave. Som voksen har man lært å skille mellom fantasi og virkelighet. Men jeg ønsker fantasien en renessanse i det daglige liv. Av og til kan det være svært givende å bli som en toåring igjen. Av og til kan det være til stor inspirasjon å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. En klar virkelighetsoppfatning supplert med et lag fantasi på toppen gjør livet virkelig magisk.

En ikke ukjent galileer, Yeshua ben Yosef, sa engang, at for å komme inn i himlenes rike, må man blir som et barn igjen. Og jeg lurer på om det ikke var akkurat dette han da hadde i tankene. For å komme inn i himlenes rike, må man beherske kunsten å oppheve skillet mellom fantasi og virkelighet. Selv jobber jeg iherdig (eller ganske bedagelig) med å lære meg denne kunsten

Båndkutting-ritualet

Båndkuttings-ritualet – hva er det?

Båndkutting er et lite rituale, en guidet meditasjon, der man nyttiggjør seg det faktum at kroppen ikke vet forskjellen mellom fantasi og virkelighet. For de som stusser på dette, er det nok å minne om hva man kjenner i spyttkjertlene hvis man i fantasien tar en solid jafs av en sitron. Man kan kalle det anvendt psykologi hvis man vil, eller man kan kalle det for heksekunst. Det spiller i grunnen ingen rolle. Hovedsaken er at det virker, og det vil man merke at det gjør. Mange har overvunnet store hindringer i sitt liv ved hjelp av dette.

For hvem kan det brukes?

Båndkutting er et rituale som brukes dersom noen har negative bindinger til et annet menneske, og ønsker å komme fri fra disse bindingene. Problemet kan være at man blir dominert av noen, at det noen man ikke tør å møte, at man konstant synes synd på noen, at man føler seg manipulert av noen, eller at noen man omgås tapper en for krefter uten at man vet hvorfor. Å kutte bånd er ikke det samme som «å ta avstand fra». Ektefeller eller kjærester kan godt gjennomføre et båndkuttings-rituale seg imellom, for ritualet løsner kun de negative, forstyrrende bindinger. Når disse er løsnet, blir samværet mer utvungent og naturlig.

Hvordan gjennomføres det?

Båndkutting er en guidet meditasjon i tre faser – der klienten ser for seg den det skal brytes negative bånd i forhold til. – Det er viktig at klienten slapper godt av, blir så dypt avspent som mulig. Dyp avslapning grenser inn på tilstanden hypnotisk transe. Det er en tilstand der fantasiens verden blir ganske levende, en tilstand mellom virkelighet og drøm der de indre bilder blir sterke. Jo dypere avslapning, jo lettere blir det. Og det er en tilstand der man er lett å påvirke, hvilket er ønskelig i en situasjon som denne. Foretar man båndkutting på seg selv, blir det som en slags selvhypnose.  Jo dypere avslapning, jo lettere blir det. Derfor er det tilrådelig å bruke den tid som trenges for å komme inn i en dypt avspent tilstand – Så over til selve gjennomføringen.

Første fase er gjensidig tilgivelse.

Klienten ser for seg den det skal brytes negative bånd i forhold til. Hvis det er du selv som er klienten: Ta det med ro, slapp godt av. Prøv å se for deg vedkommende du skal bryte bånd med. Legg merke til personlighet, utstråling hos vedkommende. – Still så et spørsmål: Alt vondt jeg har gjort deg – jeg kjenner kanskje ikke til alt – men du vet vel hva som har såret deg – kan du tilgi meg det?

Som regel vil vedkommende tilgi. Men dersom det skulle oppstå problemer, kall på vedkommendes høyere selv, be om at han skal forstå hva tilgivelse innebærer. Tilgivelse er å sette seg selv fri. Tilgivelsen kommer, før eller senere. Når du har fått tilgivelse, kan du gå videre.

Forestill deg så at vedkommende spør deg selv om du kan tilgi. Kan du det? Kjenn etter. Har du problemer, så be om en hjertets forståelse av hva tilgivelse egentlig innebærer, hva det vil si å tilgi, hvordan det føles. Når du har gitt tilgivelse, kan du gå videre.

Andre fase er gjensidig tilbakeføring av energier.

I alle relasjoner, så utveksles det energier. Alle kjenner vel uttrykket: «Jeg har gitt hele min sjel». I annen fase forstiller man seg den andre, og ber om å få tilbake den energi, de sjels-biter av deg som sitter hos vedkommende. For vedkommende er det jo bare fremmedelementer, men for deg er det selve livsenergien. Du ser vedkommende samtykke og du ser for deg strømmer av energi som flyter fra ham renses i lyset og går tilbake til deg. Ta deg god tid. Føl hvordan energien og velværet vokser.

Så forestiller man seg at den andre ber deg om å gi tilbake den energi du bærer på, som ikke egentlig er din, for bare er fremmedelementer hos deg, men som for vedkommende er selve livsenergien. Du sier gladelig takk, slipper energiene fri og ser for deg at de flyter ut av deg og tilbake til vedkommende. Legg merke til hvordan både du selv og den andre fylles med velvære og energi.

Tredje fase er kutting av de usynlige følelsesmessige bånd

som går fra kropp til kropp, fra chakra til chakra. Ta deg god tid til å føle båndene som går mellom dere, fra ditt rot-chakra til vedkommendes, fra ditt hjerte-chakra til vedkommendes, og likedan for alle chakraene.

Forestill deg at du i din høyre hånd har en magisk kniv. Det magiske ved den er at den kan skjære over ethvert bånd, uansett hvor seigt og sterkt det måtte være. Se for deg at du i din venstre hånd holder en strålende, lys og vakker magisk diamant. Det magiske ved den er at den kan lege og forsegle ethvert sår, uansett hvor stort og dypt det måtte være. Med disse (fantasi-)våpen i hende er du klar til å kutte bånd, til å oppløse alle negative bindinger.

Det er klienten som fører kniven. Hvis du selv er klienten, er det du selv som fører kniven, med din høyre hånd, og du selv som fører diamanten, med din venstre. – Begynn med nederste chakra og arbeid deg oppover. Båndet som går inn til ditt rot-chakra, kutt det med kniven helt inntil huden. Se så for deg at båndet løsner, flagrer bort og går i oppløsning. Før så diamanten inn mot kutt-stedet, slik at eventuelt sår leges og forsegles.

Etter å ha arbeidet seg oppover gjennom de syv chakraer, kan klienten tillate seg å puste ut, føle på friheten.

Og hva så?

Man føler kanskje, etter å ha gjennomgått ritualet, en viss frihet. Men det kan hende man likevel tviler på effekten. – For å teste dette, kan man gå inn i fantasien på ny, for å se vedkommende for seg. Føles det ubehagelig nå? – Nei, det gjør antakelig ikke det. – Men den store testen kommer når man skal møte vedkommende i «den virkelige verden». Det er gjerne her man opplever for alvor hvor sterke virkningene av båndkuttings-ritualet har vært. Mange blir ganske forbløffet over hva de da opplever – hvor uanstrengt, sikkert og trygt man kan omgås den andre.

Fremtiden

(Tankespinn)

Teknologiske gjennombrudd har gradvis endret vår verden. Vi har opplevd store endringer over tid. Selv har jeg opplevd gleden ved å delta i den demokratisering av informasjonsflyt som fremveksten av internett har stått for. På mange måter kan det sammenlignes med Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten.

Men nå er tiden inne for nye gjennombrudd, og jeg stiller spørsmålet: Hva blir det neste? – For all del, la oss ikke henge oss opp i gamle gjennombrudd. Jeg tror veien går gjennom det man kaller virtuell virkelighet.

I fremtiden vil man få bøker man kan gå inn i, og oppleve som en deltaker. Forfattere vil kunne skape nye verdener, endog hele universer. Men slikt vil kreve en ny teknologi, uendelig mye raskere og kompleks en det vi til nå har vært vant med.

Jeg tror veien vil gå via biologiske computere og frem til computere av lys. Men da vil man ha passert uttrykket «computer». Selv utrykket «teknologi» vil være overskredet. Den erkjennelse man vil komme frem til, tror jeg, er at fantasien, og drømmer, også er en form for virkelighet, dog former for virkelighet med andre naturlover.

Slik vil man oppleve en utvidet forståelse av verden, og av hva det vil si å være menneske på jord. Og man vil våkne opp til en erkjennelse av hvilke påvirkningsmuligheter man har. Dette vil man finne i skjæringspunktet mellom de forskjellige virkeligheter.

Det vil medføre større frihet, men også større ansvar, kanskje nye former for ansvar. Nøkkelen vi ligge i forståelsen av hvordan de forskjellige virkeligheter påvirker hverandre. Ja dette var litt tankespinn på en tidlig morgen, for den som er interessert i denslags. Men det er jo jeg.

 

Odin ved Perleporten

Morsomt å foregripe begivenhetenes gang og fabulere litt:

Dommens dag er kommet. Terje Odin kommer til Gud, som spør i en streng tone: «Nåhh, Terje Odin. Har du mens du levde, syndet meget mot mine lover og strenge forskrifter? – Har du trodd på alt det som står i de apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelser?»

Terje Odin: «Duhh – nå får du jaggumeg gi deg!!!»

Gud: «OK, OK – det var en spøk. – Men fra spøk til alvor: Er du fornøyd med livet du har levd, livet på jorden?»

Terje Odin: «Ja, det var slettes ikke så værst. Jeg syntes det var helt eventyrlig, egentlig, mye å se, mye å nyte, mye å lære, mange kule folk å treffe.»

Gud: «Det var hyggelig å høre. – Er du moden for hvilehjemmet nå da kanskje? (evig liv i himmelen), eller har du lyst på flere eventyr, flere ekspedisjoner?»

Terje Odin: «Det er da litt futt i meg ennå, så jeg tar meg vel noen avstikkere til, uforbederlig nysgjerrig som jeg er.»

Gud: «OK – ser deg senere» Terje Odin: «Vi holder kontakten».

Gudenes navn

På terskelen mellom virkelighet og fantasi, denne spesielle tilstanden jeg nyter av og til, da kan jeg se og oppleve at mine guder kommer meg i møte, de som betyr aller mest for meg. De står der på terskelen, og kommer gjerne inn. Jeg kjenner dem, men jeg vet ikke hva de heter. Det virker som om navn er overflødig. De kjennes jo på sine egenskaper. Men likevel – jeg vil gjerne vite deres navn.

Jeg hadde en drøm, drømmen om min vinter i Valhall. I drømmen overvintret jeg der for å lære gudenes navn å kjenne – så navn var viktig for meg. Jeg la mye arbeid i «å sortere gudenes navn» – hva nå enn det måtte bety – som en forberedelse på å slippe andre inn. Men til slutt fant jeg det best å forlate Valhall usortert, fordi enhver vel ønsker å sortere gudenes navn på din egen måte – det er jo slik man lærer dem å kjenne.

Drømmen er fortsatt gåtefull for meg. Kanskje det er best å unngå navn? Kanskje det er bedre å gjette navn enn å kunne dem? Kanskje gudenes navn bevisst holdes tilbake? – I gamle dager mente man jo at det å kjenne ånders eller guders navn var det samme som å ha makt over dem. Ønsker jeg makt over guder? – Nei, det gjør jeg ikke. Jeg ønsker vennskap og samarbeid, så de kan trygt si meg sine navn – skal holde navnene hemmelig om så må være – også guder må få lov til å være litt sære, om de vil.

 

Den indre elsker / elskerinne

Noen enslige lengter etter en partner i kjærlighet, og tenker «Jeg blir ikke lykkelig før jeg finner min bedre halvdel».

Men kjenner man nøye etter, så bærer man alltid med seg «sin bedre halvdel» i sitt indre. Jeg tenker da på den indre elsker / elskerinne. Kjenner jeg henne / ham? kan man spørre seg. – Jovisst gjør du det, ville jeg svare. Og hun / han kjenner deg, antakelig bedre enn du kjenner deg selv.

Elskeren / elskerinnen har jo vært med deg, som sentrum i dine fantasier fra barnsben av. Hun / han er alltid trofast, forlater deg aldri, er alltid parat til å fylle dine dypeste lengsler. Du opplever en generøsitet og en fortrolighet uten grenser. Alle dine lengsler og kanskje dine rariteter som du selv ikke helt forstår, og som du skammer deg over, ligger som en åpen bok for ham / henne. Og du er fullstendig godtatt likevel – og kan føle deg trygg på at alle dine små hemmeligheter er trygt ivaretatt.

Hvor er du? – Jeg kan ikke se deg? – Vi leter den ytre verden og finner noen som ligner – og så opplever vi, hvis vi er heldige, den store kjærligheten, en eller flere ganger. Men den indre elsker / elskerinne er alltid veiviseren. Den er hun / han som forteller deg hva du skal se etter på din søken etter kjærligheten. Og hun viser seg i den du har valgt. Du kan se henne / ham speile seg i din elskedes øyne. Hun / han vil så gjerne møte deg, også i den fysiske verden. Og på en eller annen måte lykkes hun / han ofte,

Men hvis vi aksepterer fantasiens verden som en virkelig verden, så vil man se, at man aldri har vært nektet noe som helst, at alle ønsker hele tiden har vært oppfylt. Og at man alltid har med seg den beste venn som tenkes kan.

Den indre elsker / elskerinne – hvem er det egentlig?
Noen mener at det er et menneskes verne-engel. Andre mener at det er selve sjelen, og at livet blir mer magisk, jo mer levende kontakten med ens egen sjel blir.

Jeg tør å påstå – jo bedre og mer intimt man kjenner sin indre elskerinne / elsker, jo større sjanser er det til at man finner en god partner i livet. For fra sitt indre vil man motta god veiledning