Vibekes stemme

Jeg husker så godt en dag på Costa Blanca, oppe fjellene nær Guadalest. Jeg satt på terrassen utenfor Torben’s studio og hørte Torben og Vibeke improvisere sammen. Vibeke er altså min skjønne frue. Musikken bare formet seg og satt som et skudd ved første opptak. Jeg var forundret og temmelig imponert.

Reklamer

Putin og Keith Richards

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har hatt en serie drømmer om Putin. Jeg har også hatt en serie drømmer om Rolling Stones, men her fant jeg en drøm som knytter disse to seriene sammen, da Putin møter Keith i denne drømmen. Jeg hadde faktisk glemt den helt, men var glad for å finne den igjen nettopp. Og drømmen den var slik:

Tilstede rundt kjøkkenbordet, hjemme hos Vibeke og meg, satt Vladimir Putin og bikkja hans, den gule labradoren, den som vi ble kjent med i en tidligere drøm, der Vibeke og jeg traff Putin med hund på kafé i Moskva). Øvrige personer rundt frokostbordet var Keith Richards fra Stones, Vibeke, jeg og katten vår, hennes majestet dronning Sofie. –

Vi skulle diskutere arkitekturen i østblokkland, og spesielt gamlebyen i Sofia, hovedstaden i Bulgaria.

Putin mente de gamle bygningene kunne danne kulisser til en skrekkfilm men at de også kunne danne en fin bakgrunn til romantiske ridder-filmer.

Keith sa noe slikt som: «I just dig those freaky buildings» (med et skøyeraktig glis). –

Putin kommenterte ett eller annet på russisk: «Brasnjiisj njega njetnos !» (eller lignende). – Hennes majestet mjauet samtykkende.

Har du husket å lade pistolen?

En morgen, på Costa Blanca, da vi hadde dusjet, spist, kledd oss og var klare til å gå ut i Albirs gater, sa Vibeke til meg:

«Har du husket å lade pistolen?»
Det må man vel kalle en omsorgsfull mafia-hustru.

Vel, hun mente vel å si «Har du husket å lade mobilen?». Albirs gater er ikke såå utrygge. Klarer oss nok bra uten ladd pistol. Forsnakkelser kan være morsomt.

 

Moderne kunst

Har alltid likt moderne kunst – jo snålere, jo bedre – litt humoristisk, det er bra. Var på en liten kunstutstilling langs en smal gang på Escuela del Sol i Finestrat. Vi måtte gå forsiktig gjennom gangen for å ikke ødelegge eller rote til kunstverkene. Det første hinder vi måtte forsere forsiktig var en blomster-ampel i flettet tau som lå henslengt på gulvet – deretter noe sukker og sukkerbiter som tilfeldig dandert – så ut som noen hadde mistet sukkerkoppen, deretter en liten bokhylle, der to hvite underbukser, en liten og en litt større lå til tørk på nest øverste hylle (reolen var ellers tom) – så et stativ med en papplate på limt med limbånd noe som så ut som brukte kondomer.

Etterpå fortalte kunsterinnen på spansk hva som lå bak kunsten som var utstilt. «Det hadde å gjøre med hvordan det var å være kvinne i samfunnet, med de mange roller man da hadde fått tildelt, og om forholdet mellom kvinne og mann.» –

«Tja», tenkte jeg, «kvinner har jo ofte mye strev med å rydde opp etter sine menn, dessuten inngår sex som en del av det hele» (dypsindig, personlig tolkning). – I alle fall ble jeg høyligen inspirerert. Sukkerbiter har vi ikke, men jeg har da noen gamle underbukser liggende. Neste gang Vibeke finner et par underbukser henslengt på gulvet, vil jeg si: «ikke rør, la det ligge der, det er kunst!»

 

Hmmm – interessant – dypsindig. En grensesprengende symbolsk uttrykksform.
Men hvor skal vi sitte? – Tja enten får vi kjøpe en sofa til å sette ved siden av, eller vi får sitte på gulvet.

Variert bomiljø

(Rapport fra drømmeland.)

Drømte at Vibeke og jeg bodde i en kjempe-leilighet med mange fløyer, en kombinasjon av alle steder vi har bodd, noen fløyer gamle, andre nye. For variasjonens skyld kunne vi av og til velge å flytte dagliglivet vårt fra en fløy til en annen. Vi hadde mye besøk av Øystein, vår Chi Gong lærer. Alle skap var fulle av bøker.

 

Fatigue

(Rapport fra drømmeland)

Siden årtusenskiftet har jeg vært plaget av kronisk utmattelse med typisk ME-lignende symtomer. En ekspert sa engang at jeg ikke hadde ME men Fatigue, Det kalles Fatigue dersom det er fysiske faktorer som kan være medvirkende årsaker. Jeg er egentlig lut lei av å forklare meg overfor folk som likevel ikke forstår, for deretter å få en rekke velmente råd som det er umulig for meg å følge. Derfor snakker jeg mist mulig om det.

Men i natt drømte jeg at min kjære, Vibeke, hadde lagd en sang med tittelen «Fatigue», som hun fremførte på en kultur-workshop av privat art (bare for venner og kjente). Melodien var stille og rolig. Det var stemmen hennes, hjerte-klangen som gjorde den bra. Neste dag så vi et underholdningsprogram på fjernsynet, og plutselig dukket Vibeke opp med denne sangen, Noen måtte ha tatt opp en video uten vår viten. «jøss – nå er du blitt pop-stjerne», sa jeg, «nå er det bare å vente litt, så begynner pengene å strømme inn».

skjermbilde-2016-09-15-kl-19-12-23

Leirkrukke i Drøbak

(Rapport fra drømmeland)

Jeg fikk en telefon fra Vibeke. Hun hørtes svært opprømt ut.

Hun sier: «Du må komme. Dave har skrevet 349 setninger på en leirkrukke i Drøbak. Han kan ikke selv forklare hvordan han fikk det til, men det sies at hele byen glødet mens han gjorde det».

Jeg måtte komme meg avgårde til Drøbak så snart som mulig. Dette er noe av det viktigste som er skjedd i vårt århundre.