Vibekes stemme

Jeg husker så godt en dag på Costa Blanca, oppe fjellene nær Guadalest. Jeg satt på terrassen utenfor Torben’s studio og hørte Torben og Vibeke improvisere sammen. Vibeke er altså min skjønne frue. Musikken bare formet seg og satt som et skudd ved første opptak. Jeg var forundret og temmelig imponert.

Putin og Keith Richards

(Rapport fra drømmeland)

Jeg har hatt en serie drømmer om Putin. Jeg har også hatt en serie drømmer om Rolling Stones, men her fant jeg en drøm som knytter disse to seriene sammen, da Putin møter Keith i denne drømmen. Jeg hadde faktisk glemt den helt, men var glad for å finne den igjen nettopp. Og drømmen den var slik:

Tilstede rundt kjøkkenbordet, hjemme hos Vibeke og meg, satt Vladimir Putin og bikkja hans, den gule labradoren, den som vi ble kjent med i en tidligere drøm, der Vibeke og jeg traff Putin med hund på kafé i Moskva). Øvrige personer rundt frokostbordet var Keith Richards fra Stones, Vibeke, jeg og katten vår, hennes majestet dronning Sofie. –

Vi skulle diskutere arkitekturen i østblokkland, og spesielt gamlebyen i Sofia, hovedstaden i Bulgaria.

Putin mente de gamle bygningene kunne danne kulisser til en skrekkfilm men at de også kunne danne en fin bakgrunn til romantiske ridder-filmer.

Keith sa noe slikt som: «I just dig those freaky buildings» (med et skøyeraktig glis). –

Putin kommenterte ett eller annet på russisk: «Brasnjiisj njega njetnos !» (eller lignende). – Hennes majestet mjauet samtykkende.

Har du husket å lade pistolen?

En morgen, på Costa Blanca, da vi hadde dusjet, spist, kledd oss og var klare til å gå ut i Albirs gater, sa Vibeke til meg:

«Har du husket å lade pistolen?»
Det må man vel kalle en omsorgsfull mafia-hustru.

Vel, hun mente vel å si «Har du husket å lade mobilen?». Albirs gater er ikke såå utrygge. Klarer oss nok bra uten ladd pistol. Forsnakkelser kan være morsomt.

 

Moderne kunst

Har alltid likt moderne kunst – jo snålere, jo bedre – litt humoristisk, det er bra. Var på en liten kunstutstilling langs en smal gang på Escuela del Sol i Finestrat. Vi måtte gå forsiktig gjennom gangen for å ikke ødelegge eller rote til kunstverkene. Det første hinder vi måtte forsere forsiktig var en blomster-ampel i flettet tau som lå henslengt på gulvet – deretter noe sukker og sukkerbiter som tilfeldig dandert – så ut som noen hadde mistet sukkerkoppen, deretter en liten bokhylle, der to hvite underbukser, en liten og en litt større lå til tørk på nest øverste hylle (reolen var ellers tom) – så et stativ med en papplate på limt med limbånd noe som så ut som brukte kondomer.

Etterpå fortalte kunsterinnen på spansk hva som lå bak kunsten som var utstilt. «Det hadde å gjøre med hvordan det var å være kvinne i samfunnet, med de mange roller man da hadde fått tildelt, og om forholdet mellom kvinne og mann.» –

«Tja», tenkte jeg, «kvinner har jo ofte mye strev med å rydde opp etter sine menn, dessuten inngår sex som en del av det hele» (dypsindig, personlig tolkning). – I alle fall ble jeg høyligen inspirerert. Sukkerbiter har vi ikke, men jeg har da noen gamle underbukser liggende. Neste gang Vibeke finner et par underbukser henslengt på gulvet, vil jeg si: «ikke rør, la det ligge der, det er kunst!»

 

Hmmm – interessant – dypsindig. En grensesprengende symbolsk uttrykksform.
Men hvor skal vi sitte? – Tja enten får vi kjøpe en sofa til å sette ved siden av, eller vi får sitte på gulvet.

Variert bomiljø

(Rapport fra drømmeland.)

Drømte at Vibeke og jeg bodde i en kjempe-leilighet med mange fløyer, en kombinasjon av alle steder vi har bodd, noen fløyer gamle, andre nye. For variasjonens skyld kunne vi av og til velge å flytte dagliglivet vårt fra en fløy til en annen. Vi hadde mye besøk av Øystein, vår Chi Gong lærer. Alle skap var fulle av bøker.

 

Fatigue

(Rapport fra drømmeland)

Siden årtusenskiftet har jeg vært plaget av kronisk utmattelse med typisk ME-lignende symtomer. En ekspert sa engang at jeg ikke hadde ME men Fatigue, Det kalles Fatigue dersom det er fysiske faktorer som kan være medvirkende årsaker. Jeg er egentlig lut lei av å forklare meg overfor folk som likevel ikke forstår, for deretter å få en rekke velmente råd som det er umulig for meg å følge. Derfor snakker jeg mist mulig om det.

Men i natt drømte jeg at min kjære, Vibeke, hadde lagd en sang med tittelen «Fatigue», som hun fremførte på en kultur-workshop av privat art (bare for venner og kjente). Melodien var stille og rolig. Det var stemmen hennes, hjerte-klangen som gjorde den bra. Neste dag så vi et underholdningsprogram på fjernsynet, og plutselig dukket Vibeke opp med denne sangen, Noen måtte ha tatt opp en video uten vår viten. «jøss – nå er du blitt pop-stjerne», sa jeg, «nå er det bare å vente litt, så begynner pengene å strømme inn».

Leirkrukke i Drøbak

(Rapport fra drømmeland)

Jeg fikk en telefon fra Vibeke. Hun hørtes svært opprømt ut.

Hun sier: «Du må komme. Dave har skrevet 349 setninger på en leirkrukke i Drøbak. Han kan ikke selv forklare hvordan han fikk det til, men det sies at hele byen glødet mens han gjorde det».

Jeg måtte komme meg avgårde til Drøbak så snart som mulig. Dette er noe av det viktigste som er skjedd i vårt århundre.

 

Gjensyn med Rune Heivang

(Rapport fra drømmeland)

Var en tur nedover i Europa sammen med Vibeke for å oppleve hva Rune Heivang holdt på med for tiden. Det var mye folk der. Vi holdt til et slags buddhistisk tempel. Det var røde søyler over alt. Vi satt benket i en «ventekorridor». Munker kom forbi og serverte potetgull, store og runde. Jeg ville egentlig ikke ha, men det ble presset på meg.

Fra noen store pappesker ble det trukket opp noen røde plast-ting. Det var bare å forsyne seg. Jeg tok en og undersøkte den interressert. På den ene siden var noen fordypninger der man kunne trekke ut to typer fløyter (også i rød plast). Midt i var det en spalte der man fant en liten trykksak, der Rune hadde skrevet om øyeblikket, om nået. Brosjyren var på mange språk. På baksiden var en slags «scene», med tak, og jeg forsto at denne kunne brukes som et slags alter – der man kunne pynte med blomster og små figuriner hvis man ville.

En av Runes medhjelpere kom forbi, og han forklarte oss: «Nei, det mediteres ikke på mantraer lenger. Den tiden er over.» – «Å jasså, sier du det?», svarte jeg og understreket derpå at jeg mediterte på hva som helst jeg ville meditere på, uavhengig av hva andre mente.

Draculas endelikt

(Rapport fra drømmeland)

Tja, på morgenkvisten kom oppfølgeren til forrige drøm, der jeg måtte kjempe med grev Dracula. Da jeg våknet etter forrige drøm, var det et åpent spørsmål hvem som vant, men her kommer altså fortsettelsen, i min morgendrøm:

En ørkenby, føltes som det kunne vært i Nevada. En liten spøkelsesby, Western stil. I en bygning delte to firmaer plassen. Det var Rosie’s Motorsykkel-byrå, side om side med det kommunale notearkiv.

Jeg var innom notearkivet for å se etter sjelden gammel musikk for sopran på oppdrag av Vibeke. Det var på notearkivet jeg traff grev Dracula, som gravde i skuffene etter dramatisk orgelmusikk, Max Reger fortrinnsvis (Dracula var jo kjent som en dyktig organist).

Da han så meg ble det altså kamp mellom ham og meg, som skildret i forrige drøm. – Og hvordan gikk det? – Jo, jeg drepte ham, i selvforsvar. Og jeg dro hjem. Men som mordere flest – jeg måtte tilbake til «åstedet» for å se hva som skjedde der.

Jo, politietterforskning var igang, og utenfor huset støtte jeg på advokat Geir Lippestad, som gjerne ville ta på seg forsvarer-rollen i min sak, siden den var såpass interessant. Vel, jeg slo meg til ro med det, gikk inn i bygningen. Men denne gang svingte jeg til venstre, inn til Rosie’s motorsykkelbyrå, for å leie motorsykkel til Vibeke og meg, så vi kunne få oss noen forfriskende turer i det fri.

Min kjære Vibeke

Ja, her er et bilde av min kjære Vibeke og meg. Det er noen år gammelt nå, men det spiller ingen rolle. Det er slik vi føler oss – til enhver tid. Jeg er heldig, som har funnet en så hjertegod livsledsagerske.