Mørkeredd. Kjeller-angst.

(Rapport fra drømmeland)

I denne drømmen var jeg omkring åtte år gammel og bodde på Lambertseter, i Antenneveien 6, der jeg vokste opp. De fleste barna var mørkeredd, så den groveste mobbing man kunne bli utsatt for var å bli stengt inne i kjelleren uten lys. Og nettopp dette skjedde med meg. Noen av gutta dyttet meg nedover kjellertrappen og låste døra mot oppgangen, og det var helt mørkt der nede.

Men det de ikke visste, de andre gutta, var at jeg kunne se i mørke og at jeg ikke var blant dem som var mørkeredde. Nede i en av kjellerbodene hadde jeg flere kasser med bøker, spennende og interessante bøker. Og jeg hadde ingen problemer med å lese dem selv om det var stummende mørkt.

Så da jeg senere, eller neste morgen ble sluppet ut, hadde jeg hatt det fint. Skøyerne trodde nok de hadde gitt meg en skrekk. Jeg holdt mine opplevelser for meg selv. De fikk bare tro hva de ville.

Karneval i Oslo

(Rapport fra drømmeland)

Jeg vanket i et miljø av magikere / shamaner, på hybler og i kjellere, i telt og i grotter. Noe var under planlegging – og snart slo det ut i full blomst – det var karneval i Oslo – med flotte kostymer og oppfinnsomme mekanismer.

Etterhvert skjønte jeg at alle «typene» som ble fremstilt, var modeller det skulle skrives om, råstoff til bøker –

(En detalj: I en av kjellerne hadde REMA1000 en kjellerbod med noen gamle vinflasker, en vinballong og noen støvete striesekker. En gammel rusten sykkel hadde de også der.)

 

Når noen dører lukker seg

Selv var jeg teknolog, da trettheten rammet meg. Jeg mistet mine evne til multitasking, og jeg mistet også kunnskapen min. Det hele ble altfor komplisert. Ved siden av fysisk tretthet, opplevde jeg også en sterk mental tretthet. Og livet føltes med ett ganske meningsløst. – Så jeg måtte en tur innom depresjonen. –

Men kloke folk har sagt: «Skal man hente frem den virkelig gode vinen, må man ofte en tur nedom den aller dypeste kjelleren». – Det var ikke lett å være der, men etterhvert er jeg da kommet meg opp igjen – med den virkelig gode vinen, som det ble sagt. Den var dyr, men vel værdt prisen. Nå nyter jeg den – i fulle drag – og jeg lar meg beruse av den.

 

Jeg opplevde vel at adskillige dører smalt igjen med et brak, for aldri å åpne seg igjen, men jeg har jo også opplevd at nye dører åpnet seg. Jeg har jo vært nødt til å ta skikkelig tak i følelsene mine, finne ut av det. Og jeg har fått god hjelp underveis.

Gjennom disse nye dørene har jeg oppdaget andre sider ved livet, nye horisonter, som jeg setter stor pris på, og som jeg aldri hadde fått lært å kjenne hvis det ikke var for sykdommen. Slik sett har sykdommen fungert som en slags læremester og guide.

Tre konger

(Rapport fra drømmeland)

Jeg holdt på med et kjemisk eksperiment i kjelleren på universitetet, Blindern. Noe kokte i en kolbe over en bunsenbrenner. Målsetningen var å skape liv av livløst stoff. Jeg ble distrahert, måtte dra. –

Da jeg kom tilbake var innholdet i kolben forkullet og eksperimentet mislykket. Men det sto tre høye herrer der og tittet interesserte på kolben. Det var kong Olav og Kong Harald, samt den gamle svenskekongen, men alle sammen var på alder med kong Harald der de sto. De snudde seg mot meg med spørrende blikk.

 

Tårnet

(Rapport fra drømmeland)

Det var kunstutstilling – men kunsten var «litt farlig» og krevde at vektere var tilstede. Utstillingen befant seg i en tårn-bygning. Alle dører var låst og man måtte ha vekter-assistanse ved hver dør-plassering, Utstillingen var fordelt over 4 etasjer, med streng adgangskontroll. De fleste hadde kun tilgang til første-etasje.

I første etasje var en kafé, full av «gamle tanter». Min mor var også der, men hun kjente meg ikke igjen da jeg ga henne en klem – var for oppslukt av samtalene rundt bordet. Jo høyere man kom i etasjene, jo mer begrenset var adgangen. I kjelleren fant jeg en safe innebygd i veggen. Safe-døren sto åpen. Der lå nøkler til alle dører og etasjer.

Jeg forsynte meg med nøkkelen til tårnet, dro opp og låste meg inn. En god venn var med meg. Sjansen var stor for at ville bli der utover stengetid – men det var allright. Jeg ville alltid kunne finne veien ut.