Ja, det var altså ikke meningen å være kunstnerisk. Jeg skulle bare ta noen bilder av en katt vi hadde på besøk, Pequita. Men når kameraet er avansert, og fotografen ikke helt oppdatert med innstillinger kan resultatet bli så ymse. Men det ser da vitterlig ganske kunstnerisk ut. Kanskje jeg skulle si at jeg hadde planlagt det slik? – Mmmm nei, tror ikke det. Jeg er ikke så god til å lyve. Prøver jeg på det, så lyser det «løgner» lang vei. – Vel, slik var da bildene:
Ja, dette er Europa sett ovenfra. Hvor i Europa da, mon tro – Finnmarksvidda, med snøscooterspor? – Neida, det er faktisk overflaten av Jupiters måne Europa, fotografert fra romsonden Galileo. Ja fotografering er blitt interessant etterhvert. Mulighetene for eksotiske motiver er blitt stadig større.
(Rapport fra drømmeland)
Jeg hadde fått ny jobb, men jeg visste ikke hva den gikk ut på. Det eneste jeg visste var at det var en meget viktig jobb, som ga høy status. Men stillingsinstruksen var meget uklar, hvis det da fantes noen stillingsinstruks i det hele tatt. Så jeg ruslet mye omkring i byen, en for meg ny by. Tilfeldigvis havnet jeg innom kontoret. Det var to pulter der.
En kollega – jeg hadde aldri sett ham før – satt og jobbet konsentrert. Plutselig så han opp og rakte meg noe, et perforert plastkort og noen abstrakte fotografier, «Det er vel best du ser over disse, sa han. Men jeg fant ikke ut av hva det var, så jeg forsøkte å spørre ham. Men det var så mye støy fra gaten, at jeg hverken hørte eller skjønte hva han svarte.
Plutselig kom det en kunde inn, en litt eldre mann. Han stilte seg opp og stirret forventningsfullt på meg, som om han ventet på å bli ekspedert. «Jahh, jeg er litt ny her», sa jeg, «så det er vel best du snakker med min kollega». «Ja, det er nok best det», sa min kollega og tok over.
Så gikk jeg ut igjen. Jeg kjente ikke noen i den nye byen, men jeg la merke til at en litt eldre herre fulgte etter meg på avstand. Han hadde et karakteristisk utseende. På et hushjørne kom jeg over et lite, ovalt portrett av vedkommende, i blå emalje, som var felt inn i muren på en bygård. Jeg pekte på portrettet og spurte en tilfeldig forbipasserende: «Hvem er denne mannen på portrettet?» – «Å, det er en speider.» ble det svart. «Hva er det han speider etter?» spurte jeg. «Nei, det vet jeg ikke» ble det svart.
(Rapport fra drømmeland)
Ja nå sitter jeg her igjen, og skriver ned nattens drømmer. Jeg sto opp midt på natten, bare for å skrive ned noen stikkord, men her kommer altså den siste, som jeg hadde like før jeg våknet.
Jeg var med Vibeke til en foto-høyskole der hun en gang i tiden hadde gått. Hun skulle hente en stor boks med legendariske portrettfotografier hun hadde tatt. Skolen hadde brukt dem som eksempler i undervisningen av nye fotografer, men nå var tiden til å ta dem tilbake. Vi tok med boksen hjem, åpnet den, og så gjennom fotografiene. Det var portretter i svart-hvitt, mest et kvinnehode, stirrende rett fremover. Det samme bildet i tusenvis av eksemplarer, men med litt forskjellige ansiktsuttrykk for hvert bilde. Det som virkelig var merkelig med bildene, og som beviste at Vibeke var en mesterfotograf, en fotograf utenom det vanlige, var at portrettene hadde direkte inflytelse på det elektriske systemet i huset. Mens vi bladde i portrettene ble stuelyset slått av og på, Ovner og radioer – TV, alt ble slått av og på – og TVkanalene skiftet av seg selv. Portrettene var vakre og virkningsfulle.
Ja, når jeg tar masken av andre ved å fange det magiske øyeblikk i et foto, må jeg jo også kunne blotte mitt eget indre, ihvertfall for meg selv. Men nå trår jeg til og tar av meg masken for dere alle. – Vel, når man betrakter hvordan jeg ser ut bak masken, legger man nok merke til at smilet alltid er der, det indre smil. Det er så rart med det: I det indre smiler man alltid.
Odins Runer 