Isdalskvinnen

(Rapport fra drømmeland)

Igår kveld, på vei inn i søvnen, sukket jeg til universet, litt små-irritert: «Døhh, gi meg noen fine drømmer, da – det er lenge siden sist !!!» – Så passet jeg på å takke, tenkte: «Det skal jeg få – tusen takk – så fint».
 
Så drømte jeg om isdalskvinnen, som det har vært skrevet så mye om i det siste. Hun ville røpe for meg hva hennes hemmelige oppdrag var. Vi var i Bergen. Det var vinter og mye sne, så vi måtte kle oss godt, for hun ville vise meg hemmelige veier opp til Fløyen. stier som ikke var betrådt av mennesker på tusener av år. Nå planla hun å røpe for allmenheten hvor de kunne finnes. Men det var sterke krefter som for enhver pris ville hindre henne i dette. Hun viste meg de hemmelige stiene. Hun var rask og sprek – det var vanskelig å holde følge. Men hun viste meg hvordan jeg kunne komme meg frem raskere. Jeg forundret meg over hvor vakker vinternaturen var langs stiene.
Reklamer

Skriftlig kloroform

Jeg kom da så langt som til at avsluttende eksamen sto for døren før jeg brøt med jus-studiet, da mer interessante muligheter dukket opp. Og det var godt, for faget interesserte meg lite. Jeg var jo blitt godt kjent med «juridiske personer», som den notoriske Peder Ås, Lars Holm og Marte Kirkerud, som til stadighet var involvert i rettslike tvister, men tenkte vel: «Hvorfor kan de ikke bare slappe av og nyte livet».

Jeg nøt jo livet jeg også, på mitt vis, med preklusivet proklama om halsen nøt jeg boller med rosiner og prejudikater, hvoretter jeg tørket meg om munnen med negative eller positive servitutter. Jeg abbonerte på Rettstidende, Rettens gang, og Julenissens venner, slik det sømmet seg en god student. (Jussens venner, var det visst).

Og jeg stiftet bekjentskap med den kraftigste sovemedisin jeg har kjent til, rene knock-out middelet, nemlig Magnus Aarbakkes bok: Skatt på Inntekt. Boka var som skriftlig kloroform. Jeg falt garantert i søvn hver gang, etter bare en side eller to. Jeg har fremdeles et eksemplar av boka på mitt nattbord. Skulle jeg ha problemer med å sovne, så er det bare å ta boka fatt. Da går det på ekspressfart inn i drømmeland, og jeg våkner forvirret neste dag, lurer på hva som traff meg, men så ser jeg boka på gulvet og skjønner.

Jeg tenkte at hvis jeg etterhvert skulle få barn, ville jeg lese for dem fra «Skatt på inntekt» ved leggetid, på sengekanten. Da ville de garantert sovne med en gang.

Boka koster bare litt over hundrelappen, og varer i årevis – trenger ikke å fornyes, så det er en god investering for folk med søvnproblemer. Anbefales på det varmeste

Nærhet og verdighet

(Rapport fra drømmeland)

Min guide, Taptapoui, betrodde meg at hun var en gudinne, med alt det innebærer av verdighet, kunnskaper og makt. – «Glem mitt navn. La meg være et mysterium» sa hun til meg, «Jeg er større enn mitt navn. Jeg har mange navn. Jeg er mer enn navn kan romme.»

«Når jeg har fått vite det, betyr ikke det at du bli mer fjern og utilgjengelig for meg?» spurte jeg.

«Neida, min venn, tvert imot. Det betyr at vi kommer hverandre nærmere, for du er også guddommelig, selv om du ikke legger merke til det nå. Min oppgave er å vekke deg fra søvnen, få deg til å huske hvem du er.»

Jeg omfavnet henne og kysset henne på kinn. Hun omfavnet meg og slapp meg ikke.

dotmatrix-000

Samlingen. Seidfolk.

(Rapport fra drømmeland)

En stor mengde seidfolk, vismenn og vise kvinner, sjamaner var samlet på en høyde der man hadde vidt utsyn over landet. De var samlet stammevis under hvert sitt merke og hver sin talsmann / talskvinne.

Selv sto jeg i en flokk ledet av en kvinnelig sjaman som talskvinne. Jeg var blitt anvist plass, hadde fått vite hvor jeg skulle stå. Det var en solrik dag med klar himmel, men med sterk vind, som rusket oss i håret. Det lød støt i basuner, og en herold forkynte med høy stemme:

Vi er samlet her idag for å lese fra visdommens bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter. Ingen skal gå herfra idag uten visdom nok til å finne sin vei, kunnskap nok til å gjøre sine gjerninger. Deretter gikk ordet på omgang mellom stammenes talsmenn / talskvinner.

Den første tok til orde og sa: Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:

Ingen kan lære uten å selv ha blitt lært
Ingen kan bringe fred uten selv å ha fått fred
Ingen kan drepe uten selv å ha blitt drept
Ingen kan lege uten selv å ha blitt leget

Det lød et støt i basunen, så kom en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre til neste talsmann / talskvinne:

Så sier livets bok, boken vi alle bærer dypt i våre hjerter:

Ingen kan elske uten selv å ha blitt elsket
Ingen kan hate uten selv å ha blitt hatet
Ingen kan lytte uten selv å ha blitt lyttet til
Ingen kan seire uten selv å ha blitt beseiret

Det lød et nytt støt i basunen, så kom på ny en lyd som fra tusen par vinger, som en fugleflokk som lettet, og ordet gikk videre. Opplesningen varte i lang tid, som et endeløst litani, med hypnotisk virkning. Etterhvert forsvant verden omkring meg og jeg sovnet igjen.

dotmatrix-0009

Skikkelige bøker

Det er noe eget med fysiske bøker da, skikkelig innbundne i skikkelige biblioteker. Lukten av papir, lim, skinn, polert treverk, grønnsåpe og støv, lyden av knirkende trapper, tassende skritt. Kanskje finnes kroker der det går an å gjemme seg bort litt, stikke av en stund fra denne verden og tre inn i det store eventyret, utforske andre verdener.

Jeg føler jeg har et slikt bibliotek dypt, dypt der inne, et som kun er åpent om natten, da jeg og alle andre sover. Det er åpent kun for sovende. Jeg kaller det nattbiblioteket. Det er der alle drømmene ligger, alle de vakre og vidunderlige historiene. Jeg lurer på hva jeg skal få å lese i natt. Uansett hva bibliotekaren har plukket frem til meg, tar jeg mot i spenning. Å sove er ikke å kaste bort tiden. Snarere tvert imot. Alt jeg ønsker, er å bringe tettere sammen disse forskjellige former for virkelighet, for å kunne være et menneske fullt ut.

10204906464961696.jpg

Musikkteori

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Vi var samlet ca 20 elever rundt en morsom og inspirerende lærer som underviste oss om Brahms og Beethoven. Vi gjennomgikk de siste strykekvartettene til Beethoven, kalt «de gale strykekvartettene», blant annet opus 133 – «Grosse fuge». Som kjent var Beethoven døv da han komponerte disse, så han kunne ikke høre sin egen musikk annet enn i tankene. På slutten av sitt liv sprengte han noen grenser for hva musikk kunne være. Han ble mer og mer eksperimentell i sitt uttrykk, og voldsomt kraftfull. –

Det viste seg at Brahms også hadde slike sider. Vi ble presentert for noen av Brahms sine aller seneste verker.

Skjermbilde 2016-09-15 kl. 11.17.49.png

Læreren (eller professoren om man vil) hadde hele tiden noen overraskelser på lur, noen gaver han ville dele ut til elevene. Han var så populær og så interessert selv, at undervisningen kunne foregå flere døgn i strekk. Når man ble for trett, sov man bare, det var helt greit det, mens undervisingen fortsatte. Noen ganger sov professoren, mens studentene diskuterte det de hadde lært. –

Det var en fin drøm. Tusen takk for inspirerende undervisning, sier jeg.

Å sovne er å dø litt

14192557_10207123719471673_5616795860212603599_nÅ sovne er å dø litt – er det ikke det, da? – Man går frivillig inn i en tilstand av bevisstløshet. Man slukner helt. Begrepet «en dag i morgen» mister helt sin betydning, for noe slikt vet man ikke lenger noe om. Så kan det hende at man våkner opp i en verden som ligner på denne verden, men ikke helt. Jeg tenker da på den verden jeg kaller drømmeland. Mange er ikke klar over at de drømmer, så for dem vil da drømmeland i søvnen være den eneste verden de er klar over. Men når jeg drømmer, er jeg klar over at eg drømmer, og jeg er klar over at det også finnes en annen virkelighet, den man kaller våkenland, som jeg må bryte meg inn i, vekke meg selv opp til, for å få skrevet ned viktige begivenheter som jeg opplever i drømmeland. Å ferdes i drømmeland og samtidig være klar over at man drømmer, det oppleves rett og slett som fascinerende, og det er noe man faktisk kan trene seg opp til.