Hos César i Bergen

(Rapport fra drømmeland)

Bistro-verten César fra Marseilles, kjent fra Pagnol’s trilogi Marius-César-Fanny, hadde startet en kunstkafé som var populær blant kultur-eliten. Den lå i Bergen. César selv var den vanlige joviale og temperamentsfulle typen som i bøkene. Det var Isdalskvinnen som hadde tatt meg med dit og introdusert meg for César, som jeg etterhvert ble godt kjent med. Over et stativ med antikviteter hang undertøyet mitt, som var vasket, klart til å foldes sammen og legges i skap hjemme. Jeg beklaget at jeg hadde glemt det hos ham, men César bare lo, klappet meg på skulderen og sa, at det var helt i orden. Mitt undertøy var like kulturelt som alt annet han hadde liggende.

d

Reklamer

Skjønner du moderne kunst?

Dette er et merkelig spørsmål, som om kunsten skal få deg til å tenke bestemte tanker. Jeg har alltid trodd at det dreide seg om å like eller ikke like. Det blir som musikk. Enten liker man den eller man liker den ikke. Dersom man ikke liker den, hjelper det lite å «forklare den». Det blir som å forklare en vits, eller som «humor-analyse» for å forløse latteren hos et krevende publikum. En forklaring min kjære far brukte, var: «Det er nok symbolsk.» – Ja, kanskje noen blir klokere av det, hvem vet?
Jeg glemmer aldri en utstilling på Høvikodden. Der var det på en hvit vegg utstilt 14 oljemalerier, kvadratiske, alle i lik størrelse, alle uinnrammede, og alle malt i ensfarget hvitt uten noen nyanser jeg kunne oppdage. Og tittelen på maleriene (som ofte er endel av kunstverket) var «Uten tittel nr.1», «Uten tittel nr.2» osv opp til det siste bildet som hadde tittelen «Uten tittel nr.14». Jeg syntes det var knakende festlig. Kunne godt tenkt meg å ha dem på veggen hjemme dersom jeg hadde hatt stor stue, men ville ikke vært villig til å betale stort mer enn for materialene. Var det kunst? – Ja, fordi de henger på Høvikodden, vil vel noen si. – Ja, fordi jeg liker dem, ville vel jeg ha sagt. Men for meg har ikke kunst med penger eller status å gjøre, men med opplevelse.
dotmatrix-000

Moderne kunst

Har alltid likt moderne kunst – jo snålere, jo bedre – litt humoristisk, det er bra. Var på en liten kunstutstilling langs en smal gang på Escuela del Sol i Finestrat. Vi måtte gå forsiktig gjennom gangen for å ikke ødelegge eller rote til kunstverkene. Det første hinder vi måtte forsere forsiktig var en blomster-ampel i flettet tau som lå henslengt på gulvet – deretter noe sukker og sukkerbiter som tilfeldig dandert – så ut som noen hadde mistet sukkerkoppen, deretter en liten bokhylle, der to hvite underbukser, en liten og en litt større lå til tørk på nest øverste hylle (reolen var ellers tom) – så et stativ med en papplate på limt med limbånd noe som så ut som brukte kondomer.

Etterpå fortalte kunsterinnen på spansk hva som lå bak kunsten som var utstilt. «Det hadde å gjøre med hvordan det var å være kvinne i samfunnet, med de mange roller man da hadde fått tildelt, og om forholdet mellom kvinne og mann.» –

«Tja», tenkte jeg, «kvinner har jo ofte mye strev med å rydde opp etter sine menn, dessuten inngår sex som en del av det hele» (dypsindig, personlig tolkning). – I alle fall ble jeg høyligen inspirerert. Sukkerbiter har vi ikke, men jeg har da noen gamle underbukser liggende. Neste gang Vibeke finner et par underbukser henslengt på gulvet, vil jeg si: «ikke rør, la det ligge der, det er kunst!»

 

Hmmm – interessant – dypsindig. En grensesprengende symbolsk uttrykksform.
Men hvor skal vi sitte? – Tja enten får vi kjøpe en sofa til å sette ved siden av, eller vi får sitte på gulvet.

Tårnet

(Rapport fra drømmeland)

Det var kunstutstilling – men kunsten var «litt farlig» og krevde at vektere var tilstede. Utstillingen befant seg i en tårn-bygning. Alle dører var låst og man måtte ha vekter-assistanse ved hver dør-plassering, Utstillingen var fordelt over 4 etasjer, med streng adgangskontroll. De fleste hadde kun tilgang til første-etasje.

I første etasje var en kafé, full av «gamle tanter». Min mor var også der, men hun kjente meg ikke igjen da jeg ga henne en klem – var for oppslukt av samtalene rundt bordet. Jo høyere man kom i etasjene, jo mer begrenset var adgangen. I kjelleren fant jeg en safe innebygd i veggen. Safe-døren sto åpen. Der lå nøkler til alle dører og etasjer.

Jeg forsynte meg med nøkkelen til tårnet, dro opp og låste meg inn. En god venn var med meg. Sjansen var stor for at ville bli der utover stengetid – men det var allright. Jeg ville alltid kunne finne veien ut.

 

Gråtens barn

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Faget var kunsthistorie. Emnet var Chagalls akvareller.

Professoren spurte retorisk: Hva er hemmeligheten bak den spesielle glød man finner i Chagalls akvareller? – Jo det skal jeg fortelle dere nå, og dere er de første som får vite. –

Chagall samlet sine tårer på flaske og brukte tårevann når han malte. Penselen var alltid fyllt med tårer når den strøk over de tørre blokkene med vannfarge. Dette er den egentlige bakgrunnen til at Chagalls akvareller blant innvidde kalles for «gråtens barn». For uten tårer kunne han ikke male. Tårene var kilden til hans kunst.

10205027981439532