Ensom blant familie og venner

Det er vel mange som kjenner seg igjen i det at det går an, at det ikke er ualminnelig, å kunne føle seg ensom selv når man er omgitt av venner og familie. Jeg har selv følt det til tider, men med tiden har det endret seg. Jeg vet ikke eksakt grunnen til det, men jeg har noen tanker om det. Det går an, tror jeg, å kjenne alle de andre, men ikke seg selv. Da bærer man på et stort savn uten å vite hva eller hvem man savner, men jeg tror svaret i slike tilfeller er at man savner samværet med seg selv.

Samværet med seg selv, hva legger jeg i det? – Jo, jeg tror svaret ligger i at ikke bare kroppen, men også sinnet, er mangefasettert, består av mange deler, og samvær med seg selv, består i at sinnets mange deler kan kommunisere med hverandre. Når man opplever at dette skjer, kan man kjenne at alle disse åndene som kommer til hjelp, alle disse gudene man kaller på og snakker med, egentlig er deler av en selv. De er ikke bare der ute. De er også her inne, deler av en selv, for min del Nattbibliotekaren, Regental, Odin, Hekate, Tilmeddot og andre som jeg har møtt mine drømmer og som jeg føler nærværet av på dagtid. Når man opplever det, at de også er her inne, og at de er deler av en selv, vil man aldri mer kunne føle seg ensom, og hvis man skulle føle ensomhet i perioder, vil det kun være en etterklang av gamle minner.

Som illustrasjonen så fint symboliserer, vil samvær med seg selv, skape et beger man kan drikke av, en vin man kan nyte. Det er en vin jeg håper at alle vil smake på. Fra de dypeste kjellere kommer den. Og de dypeste kjellere skal den fylle. Den er selve blekket som livets bok er skrevet med.

zzz

Reklamer

Histoire de la famille de Batz

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var sammen noen venner som så seg om etter en større leilighet på Frogner i Oslo. Idet jeg rundet hjørnet inn mot Frogner Plass, skiftet plutselig tiden, og jeg var på 1800-tallet.

På Frogner Plass var det et yrende liv. Der var bouquinister der, som i Paris. En kraftig kar arbeidet seg intenst gjennom bøkene for å finne en bok han mente jeg ønsket eller trengte. Og idet jeg fikk boken, var jeg plutselig tilbake i nåtiden.

Boken hadde tittelen «Histoire de la famille de Batz, tomus XVII» og var mer en eske enn en bok. Jeg åpnet den og fant blant annet et hefte med tittelen «Blazon de la famille de Batz» med oversikt over varianter av familiens våpenskjold samt et hefte som fortalte hvordan en Colonel de Batz mistet sitt maison particulière i Paris. Han hadde blitt ruinert som følge av bøter pålagt ham av et hotell han hadde besøkt. I hotell-reglementet hadde det stått en bestemmelse som snirklete formulert gikk ut på at det var strengt forbudt og belagt med bøter å utsondre visse kroppslige væsker mellom klokken 7 om morgenen og klokken 6 om kvelden. Den egentlige betydningen var et forbud mot å ha sex på dagtid innenfor hotellets vegger, hvilket altså denne Colonel de Batz hadde hatt. –

Skjermbilde 2016-09-16 kl. 15.29.13.png

Vel. Jeg lukket boken (esken), måtte finne igjen mine venner. De så seg om i en kjempestor leilighet like ved. Det var så mange rom at man lett kunne gå seg vill, hvilket jeg gjorde. Så traff jeg de tidligere eierne. En av dem lignet til forveksling på kommisær Japp fra Sctland Yard, som man møter i Poirot-filmene. De var på vei ut.

Jeg sto ved en skjenk og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut, da en eldre, distingvert kvinne passerte. Hun ble nysgjerrig og lurte på hvilken bok jeg hadde. Jeg viste henne den, og tilbød henne å låne den på ubestemt tid. Vi kunne utveksle telefonnumre, så kunne en av oss ringe, hvis boken var lest eller påkrevd. Hun tok med seg boken og gikk, og jeg var lettet og glad for å slippe å dra på den.

Fra en gammel familie

Jeg morer meg over uttrykket: «Han kommer fra en gammel familie»

Min reaksjon: Alle familier er gamle.
Hvis da ikke noen har mødre og fedre som dukket opp fra løse luften for noen år siden.

Et annet uttrykk / spørsmål: «Har han familie?»
Neida, neida. Han har hverken mor eller far,
men ramlet bare ned fra himmelen en vakker vårdag.

gen.jpg

Det myke gyldne lyset

(Rapport fra drømmeland)

Det var familie-samling. Denne familien var kjent i århundrer for å ha spesielle magiske evner. De ble kalt for hekser og trollmenn, men blant folk som kjente dem godt var de også kjent for sin godhet og rettskaffenhet. På familiemøtet ble det tatt opp et stort problem – at familien i sine spesielle gaver var stagnert, at alt som var tilbake var spesielle vendinger i språket, spesielle tankemåter, ord og uttrykk. Hvor var den ekte magien blitt av?

Problemet var så stort at det var et spørsmål om å leve eller ikke leve for den gamle, tradisjonsrike familien. Vi må stille oss i sirkel, ble det sagt, holde hender, og påkalle den levende magiens ånd, så vi kan leve igjen, så vi atter kan bli gjennom-strømmet av de magiske krefter. – Så stilte de seg i sirkel og holdt hverandre hånd i hånd langs sirkelen. Og så kom det myke gyldne lyset, som fikk hele sirkelen til å skinne, som fikk kjærlighetens krefter til å strømme på ny.