Ensom blant familie og venner

Det er vel mange som kjenner seg igjen i det at det går an, at det ikke er ualminnelig, å kunne føle seg ensom selv når man er omgitt av venner og familie. Jeg har selv følt det til tider, men med tiden har det endret seg. Jeg vet ikke eksakt grunnen til det, men jeg har noen tanker om det. Det går an, tror jeg, å kjenne alle de andre, men ikke seg selv. Da bærer man på et stort savn uten å vite hva eller hvem man savner, men jeg tror svaret i slike tilfeller er at man savner samværet med seg selv.

Samværet med seg selv, hva legger jeg i det? – Jo, jeg tror svaret ligger i at ikke bare kroppen, men også sinnet, er mangefasettert, består av mange deler, og samvær med seg selv, består i at sinnets mange deler kan kommunisere med hverandre. Når man opplever at dette skjer, kan man kjenne at alle disse åndene som kommer til hjelp, alle disse gudene man kaller på og snakker med, egentlig er deler av en selv. De er ikke bare der ute. De er også her inne, deler av en selv, for min del Nattbibliotekaren, Regental, Odin, Hekate, Tilmeddot og andre som jeg har møtt mine drømmer og som jeg føler nærværet av på dagtid. Når man opplever det, at de også er her inne, og at de er deler av en selv, vil man aldri mer kunne føle seg ensom, og hvis man skulle føle ensomhet i perioder, vil det kun være en etterklang av gamle minner.

Som illustrasjonen så fint symboliserer, vil samvær med seg selv, skape et beger man kan drikke av, en vin man kan nyte. Det er en vin jeg håper at alle vil smake på. Fra de dypeste kjellere kommer den. Og de dypeste kjellere skal den fylle. Den er selve blekket som livets bok er skrevet med.

Fire, walk with me

Jeg kom til å tenke på ilden i mitt liv. Den er ikke stor, men brenner trofast ved egen kraft. Jeg trenger ikke å holde den i live. Det er den som holder meg i live. Den trenger ikke å være stor, for jeg sitter tett inntil. Det sies at ilden er en god tjener men en dårlig herre. Min ild er igjen av delene. Min ild er min venn, som varmer min sjel og viser meg vei gjennom natten. Ild assosierer jeg med vilje, iver, glød. Og selv om jeg er preget av kronisk utmattelse, så har jeg en vilje, og viljen er stødig og sterk, og viker aldri fra min side. Så jeg setter stor pris på ilden i mitt liv, og tiltaler den som en venn; «fire, walk with me»

——————————–

Uttrykket «Fire, walk with me» har jeg tatt fra min yndlings-serie Twin Peaks, der ordene forekommer i denne sammenhengen:

Through the darkness of future’s past,
The magician longs to see.
One chants out between two worlds…
«Fire… walk with me.»

Tør du stå naken på torget?

Å stå naken på torget, tør du det? – Det er ikke kroppslig nakenhet jeg tenker på, men eksistensiell nakenhet, den man står igjen med når man kler av seg seg alle roller, hele sin personlige historie, alle spesielle evner og spesiell kunnskap man har tilegnet seg, alt som kan minne om tro eller overbevisning, livssyn og holdninger, all sminke eller fine klær hvis man har noen, alt som gjør deg spesiell.

Jeg har stilt spørsmålet til meg selv: Tør jeg stå naken på torget, prisgitt universet, prisgitt alle og enhver?

Det er ikke så lett å svare på det. Det ville kreve en total og uforbeholden tillit, en tillit man kun kan ha overfor noen som elsker en helt betingelsesløst. Finnes det slik kjærlighet noe sted? – Ja, jeg tror det. Mange ser et speilbilde av den i forhold til sin partner, overfor hvem man gjerne kan være naken.

Uansett om man er mann eller kvinne tror jeg man finner en slik betingelsesløs kjærlighet i det feminine aspekt av altet, hos gudinnen. Men det er vanskelig, om ikke umulig å finne noe som helst når man er avkledd enhver overbevisning eller livsholdning. Ut fra seg selv kan man kanskje aldri finne gudinnen. Men gudinnen kan alltid finne deg, gi seg til kjenne for deg, og fortelle deg, at i hennes øyne er du perfekt. Dette vil alltid være hennes brennende ønske, og med hennes styrke og kjærlighets-evner kan ingen kraft i verden hindre henne. Hun er heltinnen, den alltid seirende heltinne.

Til slutt deler hun med deg en hemmelighet, slik bestevenner deler sine hemmeligheter, og hennes hemmelighet, det er at du og hun alltid har vært ett, men at det kanskje var nødvendig for deg å stå naken på torget, for å kunne se det

———————

Noen sier altet, noen sier universet, andre sier Gud, i en eller annen variant. Kjært barn har mange navn. Selv har jeg et personlig forhold til det meste, og forholder meg helst til kreftene i personifisert form. Men det er meg. Andre foretrekker kanskje andre tilnærminger. Men jo dypere man går jo mer nærmer man seg kanskje den samme sannhet, bak alle ordene, bak alle forklaringsmodeller.

Sigurd Beinstø

Denne historien jeg skriver på, Dronningborgen. Mannen i åkeren, Andor Kvale har en venn og jaktkamerat, Sigurd Beinstø. Sigurd bare dukket opp idag, og krevde å få være med. Han har en sønn, Lille-Sigurd, som han presenterte for meg. Sigurd er smed, og vil lære opp Andor i faget.

Andor skal senere spesialisere seg som låsesmed. Det var ikke vanlig å låse noe på de trakter. Men enkelte steder måtte være låst, og Andor, han var den som skulle beherske kunsten å stenge, og å åpne.

Historien surrer og går i bakhodet mitt mens jeg er opptatt med andre mer praktiske gjøremål. Når jeg setter meg ned for å skrive et kapittel innenfor helheten, vil kapitlet allerede være ferdig. Det eneste som gjenstår vil være å skrive det ned. Jeg bare følger spent med på historien, som lever sitt eget liv, uavhengig av meg.

Shamanisme i mitt liv

Jeg vil ikke kalle meg shaman selv om jeg har mottatt mye inspirasjon fra sjamanistiske tradisjoner. Det er flere sider ved sjamanistiske tradisjoner som jeg setter stor pris på; De er ikke misjonerende. De bygger ikke på tro, men legger til rette for personlige erfaringer. De er personlige, men legger ikke opp til ego-dyrking – det er ihvertfall min erfaring med shamanistiske miljøer.

 

De dreier seg om å samle opp personlig kraft, ikke om å gi den fra seg. Dette er noe av det viktigste. Men uansett – jeg vil alltid være fri. Men jeg omfavner en shamanistisk livsforståelse i frihet, i pakt med mine egne erfaringer. Min omfattelse er ikke statisk, men dynamisk. Den vil forandre seg og utvikle seg i takt med mine egne personlige erfaringer.

 

En av mine erfaringer er at jeg ikke lenger trenger tromme, rasler eller andre parafernalia. Likevel setter jeg stor pris på seremonier. Men man kan bruke det man har for hånden. Gjennom seremonier / ritualer, kan man komme i kontakt med dypere lag av virkeligheten. Noen vil kjenne det igjen som den underbevisste del av oss, som er sterkere og mer innsiktsfull enn dagsbevisstheten. Jeg selv kaller det ikke noe som helst, men bruker det, til mitt eget gode, og som et middel til å skape en bedre verden.

 

Jeg er tilbakeholden med å snakke om det, og jeg finner det unaturlig å forfekte mine livsholdninger som noe ideal overfor mennesker som har egne erfaringer og forutsetninger for forståelse. Alle har sin egen vei å gå. Det må respekteres. Men blant venner synes jeg er OK å åpne mitt hjerte og si noe om hvem jeg er. Det ligger i vennskapets natur at man åpner seg for hverandre og gir seg til kjenne på et dypere vis enn det som ellers er vanlig i samfunnet.

 

Så – når jeg åpner mitt hjerte for deg, er det fordi du er min venn. Jeg lytter også oppmerksomt til hva du selv erfarer, og til det du kan fortelle ❤

Jeg melder meg ut av alternativbevegelsen

Sånn. Det var det. Nå er det gjort. Det gikk jo greit.

Men hvorfor gjør du det,da?

Jo, jeg er lut lei av konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøring av media som jeg så ofte møter i dette miljøet. Man ser jo hva slikt fører til, at kunnskapsløse og uærlige tullinger blir politiske helter og får makt, slik det har skjedd i USA.

Skal du bare følge den brede flokk du, da?

Nei, jeg ønsker ikke å følge noen flokk, heller ikke alternativbevegelsen. Jeg vil gå mine egne veier, og lar meg ikke oppsluke av massebevegelser.

Depresjon er en streng læremester

Depresjon er jo en folkesykdom. Temmelig mange, eller kanskje de fleste har vel opplevd depresjon i løpet av sitt liv, også jeg. Men jeg er da kommet meg helskinnet gjennom.

Noe jeg syntes det var godt å bli oppmerksom på, var at depresjon ikke er en tilstand, men en prosess. Det er en vandring i mørke. Man beveger seg, men man ser det ikke. Og til slutt kommer man opp et annet sted enn der man gikk inn.

Jeg har merket det på meg selv, og jeg har merket det på andre, at når man kommer opp igjen, er man forandret på et vis. Man er blitt mer moden, og har fått med seg en særegen form for visdom, som kan være til nytte ikke bare for en selv, men også for andre. Man er blitt litt dypere i sjelen. Og man kan trekke på ressurser ukjent for mange. Jeg er glad i ordtaket som lyder slik: «Hvis man skal finne frem den virkelig gode vinen, kan det hende man må ta seg en tur ned i den aller dypeste kjelleren.

Det er vel ingen som går inn i depresjonen frivillig. Man blir bragt dit, av naturen, av den menneskelige natur. Men det er min faste overbevisning at naturen, kosmos, universet er intelligent og vil oss vel, at vi er omgitt av kjærlighet hele tiden, selv om det ikke alltid er lett å se. Men når man først er der, ved terskelen til den mørkeste av kjellere og må gå ned, er det godt om man kan gi seg over i tro på at noen holder en i hånden og fører en trygt gjennom.

Det er visse ting, vidunderlige ting, som man kun kan lære i mørke. Så hvis du først har havnet i kjellergangen, se det som en velsignelse i stedet for en forbannelse, for det er en vei til visdom. Jeg drømte en gang et vers, som sier noe om dette, og jeg opplever at verset stadig rommer mer for meg. Det er som et lite frø som fortsatt spirer, og når det blomstrer skal jeg dele ut. Slik var verset:

Det gode lys
skinner kun i mørke
der andre lys
ikke slipper til.

Kun i den dypeste natt
finner du lys nok
til å se deg selv
slik du virkelig er.

Det gode lys
er det eneste lys
som kan vise deg sjelen din
og lede deg trygt
på veien hjem.

Mine tanker går nå til deg som i øyeblikket sliter med depresjon. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg ønsker deg lykke til på reisen og håper den ikke blir altfor lang og strevsom. Du vil bli tatt godt vare på underveis. Husk at det er en prosess og ikke en tilstand. Jeg gleder meg til du kommer opp igjen, med den gode vinen i dine armer.

Skjønnheten i ritualer

Jeg har alltid følt meg trukket mot ritualer av forskjellig slag, fordi jeg synes det er så ubeskrivelig vakkert. Og jeg har tenkt mye over hvorfor det er slik. Jeg tro det har noe å gjøre med at man i ritualer er tilstedeværende på en helt spesiell måte. Ritualet er der og da, og man trer ut av tids-strømmen, inn i øyeblikkets magiske verden.

Jeg har også tenkt at hvis man er mer til stede i dagliglivets små og store gjøremål, mer oppmerksom på hva man gjør her og nå, kan hele livet bli til et slags rituale, og man vil kunne oppleve den samme skjønnheten i alt man gjør. Det er noe jeg forsøker å praktisere, og det er noe som har gjort mitt liv rikere.

Jeg vil anbefale alle å prøve det samme. Når du vasker opp, konsentrer deg om det. Ikke tenk på andre ting, men bruk sansene på det du holder på med, lukter, syn og følelsen i hendene. – Når du tar deg en kopp kaffe, gjør det som om det var en japansk te-seremoni. Hell opp kaffen, og legg nøye merke til hvordan kommen fylles, hvordan det lukter. Legg merke til koppen du løfter mot dine lepper, hvordan den er å holde i. Og til sist, legg nøye merke til hvordan kaffen smaker, og hvordan det føles å drikke den.

Photo: Charles Haynes

Et ryddig alter – et ryddig sinn

Jeg har vært ekstremt sliten i en periode, og det har vært mye rot omkring meg. Men jeg husker jo, jeg vet jo så godt, at mitt alter gjenspeiler mitt sinn, at et ryddig alter gir ro i sinnet. Så jeg jobber med meg selv ved å jobbe med mitt alter. Et ryddig alter gir ro, balanse og orden i sinnet.

Kanskje jeg kan inspirere andre til en lignende praksis. Bygg et alter omkring ditt hjerte, omkring det du skatter høyest i ditt liv og i ditt univers. På den måten får du muligheten til å nærme deg det, til å influere det og til å samstemme deg med dine høyeste idealer, slik at ditt hjerte slår i takt med jordens, og universets hjerte.

Mine drømmer i bokform

Ja, endelig har jeg fått det til. Summen av 10 års arbeid er blitt til en e-bok med tittelen «Historier fra drømmeland». I går feiret jeg sammen med min kone Vibeke og vår venninne Anne. Jeg kommer nok ikke til å tjene penger på den, men jeg liker å dele, jeg liker å fortelle historier. Drømme-materielet har vært til stor glede for meg. Så jeg håper at også andre kan ha glede av det.