(Rapport fra drømmeland)
Vår gode venn Stephen Elliott leser egne dikt for en gruppe lyrikkinteresserte der jeg er med. Stemningen er positiv forventningsfull, nesten andektig, som om en stor begivenhet finner sted. Stephen begynner å lese:
Whenever I’m writing (lang pause)
Pages’s coming down (lang pause)
And when I am thinking – –
Så ble jeg avbrutt av morgenlyder som vekket meg. Velvel, fortsettelsen kommer nok. Tusen takk til Steven for å ha deltatt på en så kreativ måte
(Rapport fra drømmeland)
Jeg hadde kontakt med to «intellektuelle» gjenger, der min rolle mest var passiv tilhører. I begge miljøer ble jeg satt stor pris på, uten at jeg riktig skjønte hvorfor. Jeg bidro jo ikke med så mye. I begge gjenger var det også, merkelig nok, folk som hadde kjent meg den gang jeg tilbrakte folkeskolens 1. og 2. klasse på Solhaugen, Hadeland, som sammen med Løken Skole kunne minne litt om en pensjonatskole, som i Stompa-bøkene. –
Det ene miljøet hadde sitt utgangspunkt i gamle realfag-studenter, fysikere, kjemikere og matematikk-interesserte. Mine gamle venner Per og Njål tilhørte dette miljøet. Det var tydelig at Njål og noen andre hadde funnet på noe morsomt i forbindelse med fysikk-laboratoriet. De hadde konstruert en maskin som kunne «aktivisere» ting – som for eksempel bukseseler, fyrstikk-esker, kulepenner.
Njål fortalte begeistret om hvordan han hadde latt aktivisere bukseselene sine og deretter «dratt på byen». Det hadde da skjedd såå mye merkelig omkring ham, at han nesten hadde ledd seg ihjel av å iaktta reaksjonene. –
Det andre miljøet var et miljø av litteratur-interesserte. Mye begeistring omkring dikt og noveller. Så kom man inn på Stompa-bøkene, som også ble gjenstand for grundig analyse kombinert med humor, anekdoter, historiske sidesprang og paraleller.
En paralell ble trukket til Solhaugen, der jeg tilbrakte første og annen klasse dengang jeg gikk på folkeskolen. Hvordan var egentlig matstellet der? – Jo jeg fortalte – fire måltider om dagen – og så hadde vi Marie på kjøkkenet, som alltid ga oss noe ekstra hvis vi stakk innom. – Noen trakk paraleller mellom Marie på Solhaugen og fra Madsen i Stompa-bøkene.
En av jentene brøt inn med anekdotisk stoff: Visste vi forresten at fru Madsen egentlig hadde vært spion under krigen? – i fru Husebys tjeneste for å si det slik. Hun hadde i den forbindelse «mistet sin humpete hæl på de underligste måter». Den siste bemerkningen var så underlig at jeg bestemte meg for å våkne – med en indre latter – måtte jo ikke vekke Vibeke – og få skrevet det ned.
En dyster kveld satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skrev en historie om en fyr som satte seg ned en dyster kveld for å skrive en historie om en fyr som skrev om en fyr som en dyster kveld satte seg ned for å skrive en historie. Og hva den historien dreide seg om, det kan du vel gjette? – og hadde historien noen slutt? – Nei den bare fortsatte i det uendelige, så leseren måtte bare rive seg løs på ett eller annet tidspunkt. Det har ihvertfall jeg gjort.
Bildet forestiller forfatteren Edgar Allan Poe. Jeg tenkte på han når jeg skrev denne historien. Går ut fra at Poe på en eller annen måte inspirerte meg. Takker og bukker. Enhver inspirasjon jeg måtte få vil alltid være ytterst velkommen, for jeg er jo så glad i å skrive.
(Rapport fra drømmeland)
Jeg la min vei nedom spøkelses-torget der sjelene vandrer i ring
Så slo jeg meg ned på de dødes kafé og så meg forundret omkring
Fra kjelleren kom det et underlig vesen som ville servere meg te.
Men teen var kjølig og jeg ville nødig forbli på så skummelt et sted.
Jeg brøytet meg vei mellom gjenferd og ånder til ute på gaten jeg stod
Så sto jeg en stund der og hev etter pusten før bort i fra torget jeg dro
Snart nøt jeg å vandre i lysere gater enn de jeg var kommet ifra
Med solskinn på hatten og varme i kroppen så syntes jeg livet var bra.
Men etter en stund syntes livet å kreve mer spenning, mystikk og «hallo»
Brått skiftet jeg retning, jeg ville jo leve. Tilbake til torget jeg dro.
Og spenningen grep meg, jeg kunne jo kjenne ar dette var stedet for meg.
Med teen på bordet og mørke omkring meg så hørte jeg noen si «hei»
Så tok jeg en neve og ristet den grundig var pussig å hilse på deg
Jeg var ikke vant til å hilse på gjenferd men følte at fyren var grei
Han himlet med øyne, han stammet og stotret og ga meg en viktig beskjed
Her på kaféen finner du bare de sjeler som ikke har fred
Men fred kan jeg gi deg, jeg svarte tilbake du trenger kun stole på meg
Et lys vil jeg skape, som du kan gå inn i til noen som venter på deg
Og ta med deg flere, det er bedre for dere som lever i skyggene her
å tre inn i lyset, der veien for dere en vei til himmelen er
Odins Runer 