Ensom blant familie og venner

Det er vel mange som kjenner seg igjen i det at det går an, at det ikke er ualminnelig, å kunne føle seg ensom selv når man er omgitt av venner og familie. Jeg har selv følt det til tider, men med tiden har det endret seg. Jeg vet ikke eksakt grunnen til det, men jeg har noen tanker om det. Det går an, tror jeg, å kjenne alle de andre, men ikke seg selv. Da bærer man på et stort savn uten å vite hva eller hvem man savner, men jeg tror svaret i slike tilfeller er at man savner samværet med seg selv.

Samværet med seg selv, hva legger jeg i det? – Jo, jeg tror svaret ligger i at ikke bare kroppen, men også sinnet, er mangefasettert, består av mange deler, og samvær med seg selv, består i at sinnets mange deler kan kommunisere med hverandre. Når man opplever at dette skjer, kan man kjenne at alle disse åndene som kommer til hjelp, alle disse gudene man kaller på og snakker med, egentlig er deler av en selv. De er ikke bare der ute. De er også her inne, deler av en selv, for min del Nattbibliotekaren, Regental, Odin, Hekate, Tilmeddot og andre som jeg har møtt mine drømmer og som jeg føler nærværet av på dagtid. Når man opplever det, at de også er her inne, og at de er deler av en selv, vil man aldri mer kunne føle seg ensom, og hvis man skulle føle ensomhet i perioder, vil det kun være en etterklang av gamle minner.

Som illustrasjonen så fint symboliserer, vil samvær med seg selv, skape et beger man kan drikke av, en vin man kan nyte. Det er en vin jeg håper at alle vil smake på. Fra de dypeste kjellere kommer den. Og de dypeste kjellere skal den fylle. Den er selve blekket som livets bok er skrevet med.

zzz

Reklamer

Smaken av Rolls Royce

(Rapport fra drømmeland)

Jeg var ute og kjørte i en beige taxi, en Mercedes, sammen med noen venner. Det var tett trafikk – rushtid. Vi var like i nærheten av Østbanestasjonen (Oslo S). En stor , grå Rolls Royce Silver Ghost gled frem i filen til venstre for oss. Plutselig svingte den over i vår fil og presset oss ut av veien.

Taxien vår havnet nede i en grøft, men ingen kom til skade. Selv hadde jeg lynkjapt hoppet ut av taxien da det hendte og satt oppe på veikanten. Det ble ringt etter kranbil.

En distre direktør-type i gul frakk steg ut av Rollsen. Han hadde glemt å bruke håndbrekket, slik at Rollsen rullet langsomt mot meg.

 

«Husk bremsen da, mann», ropte jeg til ham. Irritert og sur bøyde han seg inn i bilen og trakk til håndbrekket. Direktøren virket helt sprø – virket som om han hadde sine tanker et annet sted, men han lirte av seg noen fyndord, som f.eks. «problemer egner seg best for komitéer».

Jeg hadde overhode ingen sympati for ham, så før jeg gikk, rappet jeg et ukeblad fra ham og tok meg en jafs av Rollsen – mm det smakte Mars-sjokolade – men jeg fikk nøye meg med én jafs – måtte jo tenke på kaloriene. Så tok jeg med meg ukebladet og gikk inn på jernbanekaféen.

 

Samtale med J.S.Bach

(Rapport fra drømmeland)

I natt hadde jeg i drømmeland den glede å møte ingen ringere enn Johann Sebastian Bach, som var i strålende humør og som villig lot seg intervjue om sin musikk. Jeg spurte ham hva det kom av at musikken hans var så evig ung, så like «diggbar» til enhver tid.

Han svarte at det var den samme trangen som fikk folk til å danse, som fikk ham selv til å komponere musikk. Musikken er i harmoni med kroppens rytmer. Så selv om det ikke er dansemusikk, får man nok lyst til å danse når man hører den, så den er vel derfor jeg, hrm, kaller den «diggbar».

Jeg traff Bach hjemme hos ham selv sammen med noen felles venner. Han var uten parykk, og kledd i en slags morgenkåpe. Han så ikke like streng ut som på bildene, men hadde et vidunderlig smil. Han virket litt usikker når jeg kom inn, men tødde raskt opp da han så hvor glad jeg var over å treffe ham.

th-christie_messe-en-si-mineur-bach-site

Hva hadde vi snakket om?

Hva hadde vi snakket om, hvis jeg hadde truffet Jesus – eller Buddha – eller Odin?

Tja – jeg tror ikke våre samtaler ville blitt stort annerledes enn de samtaler jeg har daglig, med mine venner. Gudene ligger skjult hos hver enkelt av dere. Hvis man kan se sine venners guddommelige sider, vil man nok også få øye på sine egne. Kan man ikke se sine venners guddommelige sider, vil man nok heller ikke kunne merke noe dersom man traff «de anerkjente guder».

Men det er nok ikke i ordene først og fremt man merker det, mener jeg. Det er i stillheten mellom ordene, der er i det som ligger bakenfor. En tenkt samtale mellom meg og Jesus: (Kunne like gjerne vært Buddha eller Odin):

Terje: Hei – hvordan har du det?
Jesus: Jo takk, strålende.
Terje: Jeg også. Vil du ha en kopp te?
Jesus: Ja, tusen takk. Det kunne smake.
Terje: Alltid så hyggelig å møte slike som deg.
Jesus: Takk i like måte. Vennskap betyr så mye.
Terje: Kunne ha lyst til å stikke innom snart.
Jesus: Hyggelig det. Bare kom innom når som helst, du
Terje: Takk for besøket. Kom snart igjen.
Jesus: Takk for meg. Ha det bra så lenge.

«Det var et salig møte», som man pleier å si.