Kong Dagobert den første

Det dreier seg om Kong Dagoberts vei til helvete og redning i siste liten.

For noen år siden besøkte jeg katedralen St.Denis i Paris. Denne katedralen er kjent for sine kongegraver. Blant andre ligger også kong Dagobert den første begravet der. I katedralene ble historier ofte fortalt i form av tegneserier hugget i stein.

Her var historien om kong Dagobert den førstes vei til helvete og redning i siste liten risset inn i steinen i form av tegninger. Vert å se for besøkende i Paris.

Oversatt fra artikkel i fransk wikipedia:

I det trettende århundre, ønsket munkene i Saint-Denis å hylle kong Dagobert ved å bygge et gravmonument inne i katedralen. Men den gode kongens dårlige rykte skapte frykt blant dem. Så lot de utforme en noe tvetydig skulptur av kongen, og en tegneserie hogget i stein som fortalte følgende historie: Sjelen til kongen, avbildet som et nakent og kronet barn ble ført bort til helvete i klørne på demoner. Heldigvis kommer helgenene St.Denis, St.Martin og St.Maurice til sjelens unnsetning og bragte sjelen til himmelen og til paradiset. – Budskapet er klart: Dagobert fortjente helvete, men forbønn av helgener åpnet mirakuløst dørene til evig lykke.

Reklamer

Dronningborgen

(Rapport fra drømmeland)

Dette er en drøm jeg hadde for en god stund siden. Jeg skriver den ned i tredjeperson, men den ble opplevd som førsteperson. Dvs bonden, det var jeg. Og her kommer den:

Det var en gang en traust bonde som jobbet med sin åker. En dag mens han var ute og pløyde fikk han høre rykter om at landet var vanstyrt. Landet, som lå langt i nord, var styrt av en dronning og hennes råd, men det gikk rykter om at dronningen var blitt gal. Da visste han straks hva han måtte gjøre. Han måtte treffe dronningen. Det var ord som måtte sies, forløsende ord. Straks disse ble sagt til dronningen ville alle problemer være løst. Han visste ikke hva det var han skulle si, men han visste bare at ordene ville komme i det øyeblikk han hadde dronningen foran seg.

Han ga seg i vei til borgen. Det var en dagsmarsj unna. Men da han kom frem skjønte han hvor vanskelig det ville bli, å få møte dronningen. Slottet var beskyttet av tre ringmurer. Portene var bevoktet av rustningkledde soldater, to ved hver port. De sto på hver sin side av porten og sperret porten ved å holde hellebarder i kryss foran porten.

Etter å ha fundert vel og lenge fikk han en god idé. Han bestemte seg til å gå rett på og late som om han hadde all rett til å komme inn gjennom portene. Dersom han opptrådte selvsikkert nok, ville kanskje soldatene slippe ham inn. Så han gikk bare rett på, men stø skritt og en selvsikker mine. Og til sin forundring vek soldatene til side og slapp ham inn.

Så kom han inn i ytre borggård, som så ut til å være en sone for handelsfolk. Han spurte seg frem til neste port, porten mot midtre borggård, og fikk vite veien. Men han ble advart mot de strenge vaktene. Det var ubestikkelige og de kunne være ganske brutale, hvis noen urettmessig forsøkte å passere. Men bonden vår bestemte seg likevel for å benytte den samme strategien som sist. Straks han så porten og soldatene, gikk han rett på som om han hadde all rett til å passere.

Og soldatene vek tilside og slapp ham inn også denne gang. Nå var han i midtre borggård. Det var tydeligvis et område for håndverkere. Han spurte seg fore og ble vist veien til neste port, porten til indre borggård, der dronningen holdt til. Vaktene her så enda mer fryktinngytende ut enn de forrige, men oppmuntret av sine tidligere forsøk, gikk han rett på også her, og han ble sluppet igjennom, fortsatt til sin forbauselse.

Han hadde nå kommet helt inn til dronningens område på slottet, og han funderte på hvor lett det hadde vært for ham. Det var litt uvirkelig nesten. Det var noe som ikke stemte. Men han ville kanskje finne ut av det etterhvert. Han visste fortsatt ikke hva det var han skulle si, men straks han hadde dronningen foran seg, kom ordene av seg selv. Og de ordene dronningen skulle høre var som følger: «Du er slett ikke gal, slik alle andre påstår. Du hører bare til blant de få som ser verden slik den virkelig er.»

Straks dronningen fikk høre disse ordene, lyste hun opp. Hennes problemer var borte og de mørke skyer som hvilte over landet måtte vike for solens stråler. Alle rykter om vanstyre stilnet, og dronningen vant alle folkenes hjerter.

Så sa dronningen til bonden: «Du skjønner visst ikke hvorfor du slapp så lett forbi vaktene, men jeg skal fortelle deg hvorfor. Vaktene visste hvem du er. Straks de så deg var de rede til å slippe deg gjennom, for du har og har alltid hatt all rett til å ferdes fritt her i borgen, for du er min mann. Du er konge over dette riket. Jeg trodde du var tapt for alltid, men nå er du endelig kommet hjem.»

Så husket jeg alt. Dronningen hadde hjulpet meg med å finne tilbake til min sanne identitet, og frydefull glede fyllte mitt sinn og mitt hjerte. Og denne gleden spredte seg utover i landet som ringer i vårblått vann.

Fifty jars of light

(Rapport fra drømmeland)
(University of the Night)

Faget var historie og temaet var Egypt.

Det ble undervist om Egypt i tiden da pyramidene i Giza ble bygd. Undervisningen foregikk på engelsk. Professoren brakte oss med sine ord tilbake til Egypt, der vi fikk stifte bekjentskap med en helt spesiell yrkesgruppe, noen høyt respekterte spesialister.

Spesialistene, som ble kalt «kongemakere», hadde et godt utvalg av teknikker for å bygge opp et menneske på det åndelige plan. En av teknikkene de brukte ble kalt «fifty jars of light».

Det ble brukt tekniske hjelpemidler. Vi ble fortalt om hva det var, om fremstillings-prosessen, og om hvordan det ble brukt. Etter at jeg våknet husket jeg ikke i detalj noe særlig om denne teknikken, men jeg har en følelse av at jeg har lært noe likevel.

 

Sartiottchu, min venn

(Rapport fra drømmeland)

For noen år siden ble dette diktet lest opp for meg i drømme, mens jeg sov. Stemmen var dyp og mild. Det var Regenthals stemme. Jeg kommer stadig tilbake til Sartiottchu. Ordene lever i mitt hjerte og har virkning fremdeles:

Sartiottchu, min venn! Til deg satte jeg min lit.
Jeg ga deg friere tøyler enn andre.
Du satte stener i dalen. Med fargene blå og grønn og purpur satte du dem.
Slik lot du lyset av forfedrenes kjærlighet flomme –
for å tenne de linjepar som fører oss hjem.
Så toner da også ditt navn i våre hjerter
som ringer i vårblått vann.

Store dager kommer til deg. Du er konge over åtte land.
Med sannhet skal du rydde veier i ørkenen.
Til deg setter jeg min lit.

 

Tre konger

(Rapport fra drømmeland)

Jeg holdt på med et kjemisk eksperiment i kjelleren på universitetet, Blindern. Noe kokte i en kolbe over en bunsenbrenner. Målsetningen var å skape liv av livløst stoff. Jeg ble distrahert, måtte dra. –

Da jeg kom tilbake var innholdet i kolben forkullet og eksperimentet mislykket. Men det sto tre høye herrer der og tittet interesserte på kolben. Det var kong Olav og Kong Harald, samt den gamle svenskekongen, men alle sammen var på alder med kong Harald der de sto. De snudde seg mot meg med spørrende blikk.

 

Gjensyn med Jernkongen

Under en meditasjon over solar plexus åpnet jeg en massiv og tung dør og visste at det var døren inn til mitt solar plexus. Der inne møtte jeg en grusomt utseende konge men en tung krone av jern. Hans venstre øye var revet ut, og hans ansikt var merket av blodige arr som fra sverdkamp. Ingen konge var noen sinne så grusom som ham. Alt hatet hadde satt sine spor. – Men han hadde med tiden – gjennom tusener av år – fått transformert sin livsarv. Nå kunne man se at bak preget av grusomhet strømmet det kjærlighet og visdom ut fra øyet som var igjen. Så jeg våget å nærme meg, for å høre hva han kunne fortelle, for å kunne høste fra hans erfaringer og dyrekjøpte visdom.

 

Mens jeg satt på en benk i Ski sentrum og døset tenkte jeg: «Jeg lurer på hvordan det står til med Jernkongen.» Et lite dykk ned, så var han der, men han var forandret. Han var en ung og elegant skikkelse, kledd i en blå kappe med stjerner på, og med en krone av gull, skinnende som solen. Alle gamle sår var leget. Man kunne knapt skimte et arr. Hans ene øye, det han hadde igjen, var lukket, og han smilte fornøyd, som om han drømte vakre drømmer. Jeg kunne vekket ham hvis jeg ville, men jeg lot ham drømme videre.

En pussig betraktning: Når jeg leser, eller skriver, gjør jeg det alltid med venstre øye lukket. Jeg har tenkt det er for å fokusere bedre. Men det er kanskje også en påvirkning fra Jernkongen, den enøyde, som lever i mitt indre. Jeg tenker også på min navnebror i gudenes verden. Kanskje han liker å lese det jeg leser, og å ha en hånd på pennen, når jeg skriver? – Det er i tilfelle bare hyggelig. Han er min venn og støttespiller.

Kongen og dronningen i sjakk

1773-closeup-of-chess-king-and-queen-pvMens kongen i sjakk bare kan bevege seg ett skritt til hver side for hvert trekk, kan dronningen bevege seg over hele brettet, diagonale eller til sidene. Så dronningen er en mye sterkere brikke enn kongen som «kriger» – men hun kan ofres. Dør hun, så fortsetter spillet. Er kongens liv over derimot, så er spillet slutt. Dronningen er dessuten den eneste brikke som kan «gjenfødes», noe som skjer dersom en bonde (bondekone) klarer å krysse hele brettet over. På den måten kan kongen få seg to eller flere dronninger. Det må vel kalles bigami, men det er OK i sjakk 🙂 Har en konge mistet sin dronning, mens motstanderen fortsatt har sin, da er han såpass underlegen at han nærmest bare kan gi opp. Så mektig er dronningen. Likevel kan hun ofres. Av og til undrer jeg meg over hva som kan være bakgrunnen for denne rollefordelingen. Vel, kanskje jeg i drømmeland får den ære å møte Caissa, sjakkspillets gudinne, så skal jeg huske på å spørre om akkurat dette. Det hadde vært spennende og interessant