Dronningborgen

(Rapport fra drømmeland)

Dette er en drøm jeg hadde for en god stund siden. Jeg skriver den ned i tredjeperson, men den ble opplevd som førsteperson. Dvs bonden, det var jeg. Og her kommer den:

Det var en gang en traust bonde som jobbet med sin åker. En dag mens han var ute og pløyde fikk han høre rykter om at landet var vanstyrt. Landet, som lå langt i nord, var styrt av en dronning og hennes råd, men det gikk rykter om at dronningen var blitt gal. Da visste han straks hva han måtte gjøre. Han måtte treffe dronningen. Det var ord som måtte sies, forløsende ord. Straks disse ble sagt til dronningen ville alle problemer være løst. Han visste ikke hva det var han skulle si, men han visste bare at ordene ville komme i det øyeblikk han hadde dronningen foran seg.

Han ga seg i vei til borgen. Det var en dagsmarsj unna. Men da han kom frem skjønte han hvor vanskelig det ville bli, å få møte dronningen. Slottet var beskyttet av tre ringmurer. Portene var bevoktet av rustningkledde soldater, to ved hver port. De sto på hver sin side av porten og sperret porten ved å holde hellebarder i kryss foran porten.

Etter å ha fundert vel og lenge fikk han en god idé. Han bestemte seg til å gå rett på og late som om han hadde all rett til å komme inn gjennom portene. Dersom han opptrådte selvsikkert nok, ville kanskje soldatene slippe ham inn. Så han gikk bare rett på, men stø skritt og en selvsikker mine. Og til sin forundring vek soldatene til side og slapp ham inn.

Så kom han inn i ytre borggård, som så ut til å være en sone for handelsfolk. Han spurte seg frem til neste port, porten mot midtre borggård, og fikk vite veien. Men han ble advart mot de strenge vaktene. Det var ubestikkelige og de kunne være ganske brutale, hvis noen urettmessig forsøkte å passere. Men bonden vår bestemte seg likevel for å benytte den samme strategien som sist. Straks han så porten og soldatene, gikk han rett på som om han hadde all rett til å passere.

Og soldatene vek tilside og slapp ham inn også denne gang. Nå var han i midtre borggård. Det var tydeligvis et område for håndverkere. Han spurte seg fore og ble vist veien til neste port, porten til indre borggård, der dronningen holdt til. Vaktene her så enda mer fryktinngytende ut enn de forrige, men oppmuntret av sine tidligere forsøk, gikk han rett på også her, og han ble sluppet igjennom, fortsatt til sin forbauselse.

Han hadde nå kommet helt inn til dronningens område på slottet, og han funderte på hvor lett det hadde vært for ham. Det var litt uvirkelig nesten. Det var noe som ikke stemte. Men han ville kanskje finne ut av det etterhvert. Han visste fortsatt ikke hva det var han skulle si, men straks han hadde dronningen foran seg, kom ordene av seg selv. Og de ordene dronningen skulle høre var som følger: «Du er slett ikke gal, slik alle andre påstår. Du hører bare til blant de få som ser verden slik den virkelig er.»

Straks dronningen fikk høre disse ordene, lyste hun opp. Hennes problemer var borte og de mørke skyer som hvilte over landet måtte vike for solens stråler. Alle rykter om vanstyre stilnet, og dronningen vant alle folkenes hjerter.

Så sa dronningen til bonden: «Du skjønner visst ikke hvorfor du slapp så lett forbi vaktene, men jeg skal fortelle deg hvorfor. Vaktene visste hvem du er. Straks de så deg var de rede til å slippe deg gjennom, for du har og har alltid hatt all rett til å ferdes fritt her i borgen, for du er min mann. Du er konge over dette riket. Jeg trodde du var tapt for alltid, men nå er du endelig kommet hjem.»

Så husket jeg alt. Dronningen hadde hjulpet meg med å finne tilbake til min sanne identitet, og frydefull glede fyllte mitt sinn og mitt hjerte. Og denne gleden spredte seg utover i landet som ringer i vårblått vann.

Å lete etter lykke

Rart å tenke på, egentlig. Å lengte etter / å lete etter lykken, blir man bare ulykkelig av. Først når man slutter å lete får man det bra. Og hvorfor kan man ikke være lykkelig, og samtidig lete etter lykken? – Fordi man da hele tiden sier til seg selv, at lykke, det er noe man ikke har. Så tror man på denne tanken, og til slutt blir man ulykkelig av det. Så det beste man kan gjøre, det er å slutte å lete, slutte å lengte. Så får man endelig fred.

Servelin mineralvann

(Rapport fra drømmeland)

En kjekkas av en gründer forsøkte å vise meg hvordan man kunne bli rik i en fei. Han selv hadde tatt vann fra springen, tilsatt kullsyre, spedd på med et tonn kraftig markedsføring, og var blitt mineralvann-magnat. Han viste meg en reklamefilm, der en strandløve smilte til kamera mens han ble servert et glass Servelin mineralvann. Om teksten var: «Drikk Servelin mineralvann. Slik viser du deg selv og hele verden omkring deg hvordan du stråler av selvtilfredshet og lykke.» –

Hmm – den fenget ikke meg. En dame gikk forbi, stanset opp og spurte meg smilende: «Inne serverer de vel Servelin?»

Når tåken letter (ME / fatigue)

Av og til er jeg så tappet for energi at jeg bare sitter, ute av stand til å gjøre noe, ute av stand til å snakke eller tenke. Da er det bare å overgi seg, la seg flyte med strømmen. Det er som en grå partikkeltåke har invadert kropp og sinn – kan nesten føle det fysisk. Gjør det vondt? – Neida, det er bare en spesiell følelse. – Er det trist? – Neida, når man aksepterer det, er ingenting trist. – Det føles som om tusen eksamener nettopp er gjennomført, som om flere maraton-løp er tilbakelagt. Det er fortsatt eksamen, men jeg orker ikke mer. Det eneste alternativet er absolutt ro, og absolutt hvile. Alt annet blir borte, da jeg ikke er istand til å ta imot det.

Men når tåken letter, hvilken vidunderlig følelse er ikke det? – Det er som sjelen er vasket ren for alt som noen sinne har tynget, det er som om solen kommer inn i kropp og sinn som din personlige venn. Det er som å bade i godfølelser og kjærlighet. Og en vidunderlig klarhet i sinnet gjør allting så lett. Egentlig er det vanskelig å beskrive det fullt ut, å yte stunden rettferdighet. Men det er mine lykkeligste stunder på jord, stundene da tåken letter.

Jeg har ofte lurt på hvorfor en tilstand av å være fullstendig utslitt, etterfølges av slike himmelske øyeblikk. Kanskje disse anfallene av tretthet tvinger meg inn i en form for dypmeditasjon som har rensende og helende effekter? – Kanskje jeg tvinges inn i en tilstand der jeg inne lenger orker å forholde meg til fortid og fremtid, slik at bare nået står igjen? – Jeg vet ikke, og det er ikke nødvendig å vite alt / forstå alt.

Men det som er viktig, er å gjenkjenne det gode når man møter det, og å kunne kast seg uti og nyte det til fulle. Og så er det viktig å vise takknemlighet. Jeg duger ikke til stort i dette samfunnet jeg er en del av, men jeg duger til å være lykkelig når jeg kan, og jeg synes det er en som en hvile å skrive litt nå og dann. Føler meg på en måte som et grantre i skogen. Man kan ikke forlange stort annet av et grantre, enn at det er et grantre. På samme måte kan man ikke forvente seg stort mer av meg enn at jeg er meg. Slik er det bare. Håper at folk slår seg til tåls med det.

The end of suffering

(Rapport fra drømmeland)

Dette var en av disse drømmene som bare består av tekst – denne gang i form av et brev til meg fra 1700-tallet – med sirlig skrift – på engelsk:

Dear Sir.
To experience the end of all your suffering, all you need will be two violins, and the music they produce.
Yours sincerely, the brothers Stradivarii

Hvilket nydelig brev, tenkte jeg – fullt av hjertevarme og omtenksomhet.

 

Å leve med sykdom

Man har kun tre valg når man står overfor et problem – fjerne seg, gjøre noe med det, eller akseptere det. Selv har jeg jo en form for kronisk tretthet som varierer mellom utslitt og totalt utslitt. Jeg står utenfor arbeidslivet, og slik har det vært siden tusenårs-skiftet.

Skulle man «fjerne seg fra det», måtte man «late som om problemet ikke eksisterte». Noen behandlingsformer tar utgangspunkt i dette, at det er innbilt, eller at det kun skyldes uhensiktsmessige tankemønstre. Kuren er da: Lat som om du er frisk, og få opp farta. Du er ikke syk. – Det fører ofte til at folk overskrider sine grenser, blir enda sykere, og at de ender opp i fullstendig isolasjon der de hverken tåler lyd eller lys.

Den andre metoden er: Gjør noe med det. Siden tradisjonell medisin ikke er til stor hjelp, er det mange som oppsøker forskjellige former for healing. Men hva om healing ikke virker? – Jeg har forsøkt, i flere år forsøkte jeg, hos høyt begavede healere. Men til slutt ga jeg opp. Jeg ble ikke kvitt problemet. Hva gjenstår da?

Jo da gjenstår kun det tredje alternativet, total aksept. Og det kan være ganske befriende. For meg var det nøkkelen til lykke. Jeg kunne endelig slippe taket. Det var ikke lenger nødvendig å kjempe en håpløs kamp mot virkeligheten, en kamp som jeg alltid gikk ut av som tapende part. – Når man blir venner med virkeligheten, vil man kunne merke at sykdommen står frem som en læremester, en venn, og at den har en dypere mening. For meg har det vært slik. Og merkelig nok tror jeg ikke jeg ville ha funnet så dyp en lykke uten den. – På hvilken måte «undervisningen» ble gitt er et kapittel for seg, som kunne fylle bøker. Men den er vel basis for det meste av det jeg uttrykker i skrift og i samtaler.

Men når det er sagt, må jeg tilføye at jeg jo ikke har smerter. For de som i tillegg plages av sterke, kroniske smerter, blir jo situasjonen helt annerledes. De har en annen vei å gå, en vei jeg ikke kjenner, fordi jeg ikke har opplevd det. De har tungt å bære, men jeg har ikke annet å bidra med enn å sende min sympati og mine gode ønsker, mitt håp om at også disse skal få merke universets dype omsorg og kjærlighet i sin tilværelse.

Det som er så rart

Når jeg er totalt utslitt, når det ikke er filla igjen av meg – det er da jeg mottar de søteste drømmene, og det er da jeg kjenner en godfølelse renne som olje ned over mine skuldre. Da føler jeg at universet er fylt med omsorg og at denne er svært nær og personlig, svært konkret, som om noen sier til meg med varm kjærlig røst at jeg er OK, at alt omkring meg er OK, og at alt er ivaretatt på høyeste og beste måte. Det er som om «noen» eller «noe» skjønner at jeg trenger litt oppmuntring akkurat da. Og så kommer jeg meg, sakte men sikkert opp igjen, fylles med ny energi. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg kalt det Gud. Men jeg synes ikke det er nødvendig. Å kalle det for «noe» eller «noen» holder lenge for meg. Det føles godt og befriende, og jeg føler meg takknemlig

Den indre elsker / elskerinne

Noen enslige lengter etter en partner i kjærlighet, og tenker «Jeg blir ikke lykkelig før jeg finner min bedre halvdel».

Men kjenner man nøye etter, så bærer man alltid med seg «sin bedre halvdel» i sitt indre. Jeg tenker da på den indre elsker / elskerinne. Kjenner jeg henne / ham? kan man spørre seg. – Jovisst gjør du det, ville jeg svare. Og hun / han kjenner deg, antakelig bedre enn du kjenner deg selv.

Elskeren / elskerinnen har jo vært med deg, som sentrum i dine fantasier fra barnsben av. Hun / han er alltid trofast, forlater deg aldri, er alltid parat til å fylle dine dypeste lengsler. Du opplever en generøsitet og en fortrolighet uten grenser. Alle dine lengsler og kanskje dine rariteter som du selv ikke helt forstår, og som du skammer deg over, ligger som en åpen bok for ham / henne. Og du er fullstendig godtatt likevel – og kan føle deg trygg på at alle dine små hemmeligheter er trygt ivaretatt.

Hvor er du? – Jeg kan ikke se deg? – Vi leter den ytre verden og finner noen som ligner – og så opplever vi, hvis vi er heldige, den store kjærligheten, en eller flere ganger. Men den indre elsker / elskerinne er alltid veiviseren. Den er hun / han som forteller deg hva du skal se etter på din søken etter kjærligheten. Og hun viser seg i den du har valgt. Du kan se henne / ham speile seg i din elskedes øyne. Hun / han vil så gjerne møte deg, også i den fysiske verden. Og på en eller annen måte lykkes hun / han ofte,

Men hvis vi aksepterer fantasiens verden som en virkelig verden, så vil man se, at man aldri har vært nektet noe som helst, at alle ønsker hele tiden har vært oppfylt. Og at man alltid har med seg den beste venn som tenkes kan.

Den indre elsker / elskerinne – hvem er det egentlig?
Noen mener at det er et menneskes verne-engel. Andre mener at det er selve sjelen, og at livet blir mer magisk, jo mer levende kontakten med ens egen sjel blir.

Jeg tør å påstå – jo bedre og mer intimt man kjenner sin indre elskerinne / elsker, jo større sjanser er det til at man finner en god partner i livet. For fra sitt indre vil man motta god veiledning