Å være jøde

(Rapport fra drømmeland)

Hun var som en mor for oss, den eldre damen. Hun ba oss på middag titt og ofte, ga oss ofte gaver, i form av mat, klær eller praktiske ting til huset. Og vi satte stor pris på det, min kone og jeg, fordi vi var fattige, hadde lite å klare oss for. Jeg hadde tre par sko som jeg satte stor pris på, og som jeg stelte pent med.

Plutselig en dag, begynte den eldre damen som vi satte slik pris på, å behandle oss annerledes. Hun kastet og ødela ting vi hadde som betød mye for oss, hun nektet oss mat, og hun kritiserte oss for de minste ting. Hun kastet to av mine sko, fordi hun ikke syntes at slike som meg fortjente å være så godt skodd. Jeg forsøkte å være ekstra snill og hensynsfull, men det hjalp ikke.

Vi skjønte at vi ikke var velkommen der mer, så vi måtte gå, med én gang, uten å få med oss sakene våre. Vi syntes det var så merkelig at den tidligere så snille damen hadde forandret seg så fullstendig i forhold til oss. – Men etterhvert skjønte vi, at det var fordi vi var jøder.

Ute på gaten traff vi en musiker, en heavy metal rocker som vi kjente. «Kom til oss», sa han. «Men vi har ingen penger», sa vi. «Det spiller ingen rolle», sa han. Slike som dere er alltid velkomne uansett.

Min dobbeltgjenger

(Rapport fra drømmeland)

Min dobbeltgjenger hadde funnet rett vei hjem – og det skulle feires med middag på en eksklusiv restaurant. Maten var servert. En servitrise sto til venstre for meg, avventende, for å høre hvordan maten smakte. Alt var lekkert servert – dekketøy og dekor var fantastisk, men maten, det var jo bare kjøttkaker, poteter, brokkoli og brun saus, velsmakende nok, men ikke særlig spennende, syntes jeg, til en slik eksklusiv restaurant å være.

Vel, foran meg, og litt til høyre, bak en blomsteroppsats, satt min dobbeltgjenger. Han lignet nok meg på en prikk, men han var litt mer røff av personlighet. Han var opptatt av damene på kjøkkenet. Heller ei stor, tjukk og sur svenske, sa han, enn tjue små «søtnosar». Jeg skjønte ikke riktig hva han mente med det, men det hørtes festlig ut. Min dobbeltgjenger var en merkelig fyr. Det var nok et lykketreff at han fant veien hjem. Og det var så absolutt en feiring verdt.

Hmmm, interresting

Jeg kom på en morsom episode igjen. Under et seminar som ble holdt på et hotell et eller annet sted i Norge var vi kommet så langt som til middagen. Det var selvbetjenings-buffet, og det var en flytende grense mellom hovedretter og desserter. Jeg ble svært forundret da en amerikaner forsynte seg med noen skiver stekt flesk som han helte vaniljesaus over. Kanskje burde jeg sagt fra, men det var for sent.

Så jeg fulgte spent med da han satte seg og begynte å spise. Etter at han hadde tygget litt, stoppet han opp og stirret forundret og tankefull ut i lufta. Så sa han til sin kone: «Hmm, interresting!» og fortsatte å spise, litt langsomt, vel og merke. Så han trodde nok det var en lokal rett og at andre lands mat kan være uvant for utlendinger. Men han hadde et åpent sinn og var villig til å satse på fremmed gastronomi til tross for at det kunne være uvant.

Stones-drømmene

(Rapport fra drømmeland)

 

Drøm nr. 1:

Jeg hadde søkt på jobb hos the Rolling Stones, som konsulent med spesialkompetanse på døden. Så var jeg på intervju hos dem. Gutta flirte og stilte syrlige spørsmål. Jeg følte meg usikker på om jeg ville få jobben, hadde ikke store forhåpninger.

Drøm nr. 2:

Jeg var ute og luftet Mick. Gikk forbi et hus der det var et party som Mick gjerne ville være med på. Slapp ut litt snøre på snella slik at han kunne være med litt. Mens jeg ventet utenfor kom jeg i prat med en kar, som sa: «Jasså, du er ute og lufter Mick?» – «Ja, du vet», svarte jeg, «det er utrolig hva disse pop-stjernene går med på, bare for å få litt oppmerksomhet». Når som helst jeg ville gå videre var det bare å sveive inn Mick, men jeg synes det var allright at han fikk feste litt til.

Drøm nr. 3:

Jeg arrangerte middagsselskap sammen med Mick Jagger. Han og jeg var travelt opptatt på kjøkkenet, og vi ventet spent på at gjestene skulle komme

Drøm nr 4.

Jeg var med på turné som lydtekniker denne gangen.

Drøm nr 5.

Samtale med Keith Richards. Det var hyggelig å prate med Keith. Vi snakket om forholdet mellom hvile og aktivitet, mellom å være våken, og det å sove, om alle de naturlige motsetnings-par i et menneskes liv. «Det var viktig med perfekt balanse», sa Keith. Ja, jeg var skjønt enig med ham i det. – Jeg tenkte på hva jeg hadde fått med meg om Yin og Yang.

 

Drøm nr 6.

Ja, det kom jo en drøm til, som jeg nesten hadde glemt, drømmen der Mick Jagger møtte Christian Ringnes. Og slik var den:

The Stones deltok på en festival et sted på den franske landsbygda. Det var tynt med publikum, så Stones-gutta kjedet seg og var litt misfornøyde. Jeg satt og pratet med Mick Jagger. Det var viktig for ham å holde seg i fysisk form, så han foreslo at vi tok oss en joggetur. Hva med å jogge ned til stranden? – Jo, det var en god idé, syntes jeg. Vi visste sånn omtrent retningen. Etter å ha jogget en stund kom vi til en landsby.

En labyrint av smale smug førte videre, så vi spurte oss om etter veien. En rute ble foreslått. Veien viste seg å være et slags museum i seg selv, der forskjellige håndverkere demonstrerte sine ferdigheter for alle som kom forbi. I enkelte hus var veggene fjernet, slik at vi skulle kunne se hva som foregikk inne i husene.

Etterhvert kom vi frem til et område med store palasser, det ene større enn det andre. Versailles var vel ingenting i sammenligning. En tur gjennom disse palassene var en del av museumsturen. Det var høyt under taket. Nydelig rokokko / barokk dekor i hvitt, gull og beige. Lette melodier på harpsichord. Musikk fra Solkongens tid.

Og så møtte vi tilsist verten. Og verten, det var ingen ringere enn Christian Ringnes, som eide alt sammen, og som bodde i disse palassene. Han viste oss entusiastisk omkring i sitt grevskap, som han kalte det. Tilslutt ble vi invitert til å sitte ned for å få servert te – og kanskje noe sterkere.

 

Christian fortalte begeistret om sin eksklusive samling av leggflasker. Leggflasker var whiskyflasker så sjeldne og eksklusive at vanlige folk ikke engang visste hva det var. Det visste heller ikke vi, så han fikk forklare. I Skottland under senmiddelalderen var det vanlig å lage avstøpninger at venstreleggen (med bukse, støvler og alt) av beseirede og drepte fiender av høy rang. Av disse ble det igjen støpt whisky flasker i leggens form og i leggens naturlige størrelse. Ved å drikke eksklusiv whisky av slike leggflasker, nød man seieren, selv årevis etter at slaget hadde stått. Christian hadde ca tredve slike leggflasker i sin samling, og var veldig stolt av samlingen. Hele ni av flaskene var fremdeles uåpnet, med whiskyen intakt. Verdien av disse var så stor at de nærmest var uomsettelige.

Plutselig kommer en ny fyr inn, en som jeg kjenner fra før. Jan heter han. Dengang jeg kjente ham, samlet han på frimerker, og hadde god rede på frimerkenes verdi. Denne gang dukket han opp med en leggflaske han gjerne ville ha Christian til å vurdere verdien av. Christan kjente til flasken, men var tvilsom til å kjøpe den, da den opprinnelige leggen engang hadde tilhørt tipp tipp tipptipp oldefar til hans elskerinne. Hun ville kanskje føle det støtende dersom Christian tok inn akkurat denne leggen i samlingen. Vel, etterhvert fikk vi sagt farvel og takk til Christian Ringnes, og vi jogget videre inntil vi fant stranden, med alle sine bukter og viker.

 

Jomfru-olje

Under dagens middag ble det blant annet snakket om «jomfru-olje».

Jeg kommenterte:

Det er vel en slik olje man får hvis man presser jomfruer. Man kan jo alltids spørre jomfruen: «Føler De Dem presset nå?» – Svarer hun ja, kan man vente seg olje. – Men hvis man har til hensikt å presse en jomfru, bør man huske på at oljen blir best dersom man kaldpresser henne. Jeg går ut fra at man da må presse henne på en kald og kynisk måte. Stakkars jomfru, sier jeg. Det må da være mye bedre å bli presset på en varm og kjærlig måte. Men om hun gir etter eller ikke spiller visst ingen rolle