Inspirert av nyhetene, visse uttalelser fra en ikke ukjent president, har jeg stilt meg spørsmålet:
Kunne jeg betegne meg som et svært stabilt geni,
som er liksom veldig smart – og sånn?
Nei jeg må nok skuffe på det punktet. Jeg er bare en helt alminnelig fyr. Jeg har ikke engang en aldri så liten, mikroskopisk atomknapp å trykke på. Jeg får nok nøye meg med qwerty-tastaturet på min Mac. Men på den andre side, det føles egentlig ganske bra å være en helt alminnelig fyr.
Me – running for president? – No, I don’t like running. Lurching for president? – Yeah – that sounds better. Donald Trump deserves some real competition. My main qualification: I am nicer that him, much nicer. And I promise to make America nice again. Vote for me !
Disse spørsmålene inngår i en metode for å lære seg «lucid dreaming», det å kunne vite at man drømmer mens man drømmer, slik at man kan delta mer bevisst. Måten de da brukes på er at man gjentar spørsmålet titt og ofte for seg selv. Når det er blitt en vel innarbeidet vane, vil man før eller senere stille seg de samme spørsmålene mens man drømmer – og da er sjansen stor for at man blir klar over at man drømmer mens man drømmer.
Ja, for mitt vedkommende henger vanen i. Jeg klarer å drømme bevisst, og som regel klarer jeg å vekke meg selv for å skrive ned, hvis det skjer noe spennende eller spesielt fint i drømmeland. Men jeg kan bli bedre, så jeg holder fast ved min lille øvelse, tenker flere ganger om dagen: Drømmer jeg nå? – eller er jeg våken?
Inntil nylig har det vært ganske lett å konstatere at jeg befinner meg i våkenland når jeg er våken. Våkenland har vært lett å kjenne igjen. Men når jeg nå ser en fyr ved navn Donald Trump delta i den amerikanske valgkampen, når jeg ser at han har muligheter for å vinne, da blir jeg alvorlig i tvil. Det må være drømmeland jeg befinner meg i, i en merkelig form for mareritt. Men jeg forsøker å vekke meg selv, og til min store forundring får jeg det ikke til. Så merkelig – så rart. Vel, jeg klyper meg selv i armen. AU – det gjorde vondt.
(Rapport fra drømmeland)
En vaskedame jeg for lenge siden hadde vært forelsket i kom bort til meg og ga meg en nøkkel til den nye kinoen som skulle bygges, og spurte i farten om jeg kunne ta vare på den. OK, sa jeg og tenkte ikke mer på det. –
Jeg var interessert i edderkopper og lurte på om jeg kunne få en edderkopp til å spinne nett ved å legge ut forskjellige ting. – Jeg la ut nøkkelen, og etter en tid kunne jeg se at en edderkopp hadde spunnet sitt nett ut fra den. Så flott. –
Men så ble jeg fortalt at det var ventet statsbesøk. Presidenten ville gjerne se den nye kinoen, og siden det var jeg som hadde nøkkelen, kunne kanskje jeg ta meg av det? – Som vaktmester eller som vertskap? lurte jeg på. –
Det er vel meningen at du skal ta deg av presidenten og vise ham omkring, ble jeg fortalt. – Men jeg vet jo ingen ting om den nye kinoen? svarte jeg forvirret. –
Bruk bare øynene, og la deg begeistre av hva du ser, svarte han. Begeistring smitter, det vet du vel. – OK, jeg skulle ta meg av det. Jeg synes det var litt leit å fjerne fra nøkkelen det vakre nettet som edderkoppen hadde spunnet, men det måtte gjøres. Jeg måtte ha nøkkelen klar til statsbesøket.
(Rapport fra drømmeland)
Obama holder tale. Han er oppglødd og strålende glad. Han sier: «Det skal bli bedre – det skal bli såå mye bedre. Før var jeg en elev – men nå er jeg en mester.»
Jeg er oppe i presidentflyet. En vakt i grå uniform går opp og ned i midtgangen og inspiserer passasjerene kontinuerlig. Han var høflig og vennlig, men bestemt. Alt var i orden. Men passasjeren foran meg og jeg ble bedt om å være oppmerksomme. Mannen foran meg hadde en utvekst i nakken. Det var egentlig ikke greit, sa vakten, men det fikk gå.
Når det gjaldt meg, satt jeg på plass nummer tretten. Vakten pekte på skiltet. Jeg så på cabin-veggen, litt høyt opp ved siden av meg, et lite, rundt porselensskilt med tallet tretten på. – Det var heller ikke heelt greit, sa vakten, men han skulle se gjennom fingrene med det også.
Odins Runer 